Herakleios

Herakleios ble født i en armensk familie fra Kappadokia^[1], men bortsett fra denne detaljen er det svært lite som er kjent om hans bakgrunn. Hans mor het Epiphania og hans far het Herakleios, og hadde vært en betydelig general under keiser Maurikios i 590-årene i dennes krig med Bahram VI Chobin av Persia, en usurpator i Sasanideriket. Etter krigen utpekte keiseren Herakleios den eldre som eksark av Afrika. Selv om den unge Herakleios’ fødested er ukjent vokste han opp i romerske Afrika. I henhold til en tradisjon var han opptatt av gladiatorkamp med løver som ung mann.

I år 608 brøt Herakleios den eldre med keiser Fokas, som hadde styrtet keiser Maurikios seks år tidligere. Opprørerne preget mynter som viste begge Heraclii, far og sønn, kledd som konsuler, men ingen av dem gjorde uttrykkelig krav på den keiserlige tittelen ved denne tiden. Den yngre Herakleios’ fetter Niketas invaderte Egypt og innen 609 hadde han beseiret Fokas’ general Bonosus og sikret provinsen. I mellomtiden hadde den yngre Herakleios seilt østover med en annen styrke via Sicilia og Kypros.

Da han nærmet seg Konstantinopel tok han kontakt med fremstående menn i byen og planla et komplott. Innen kort tid fikk han arrangert en seremoni hvor han ble kronet og erklært som keiser. Da han nådde hovedstaden, deserterte excubitorene, keiserdømmets elitestyrker, ledet av Fokas’ svigersønn, til Herakleios, og han kunne rykke inn i byen uten alvorlig motstand og lot Fokas henrette.

Den 5. oktober 610 ble Herakleios kronet for andre gang, denne gangen i Kapellet til sankt Stefan i Det store palasset. På samme tid giftet han seg med Fabia, som tok navnet Eudokia. Etter hennes død i år 612 giftet han seg med sin niese Martina i 613. Hans andre ekteskap ble betraktet som incestiøs og var meget dårlig likt.

I regjeringstiden til Herakleios’ to sønner ble den stridbare Martina et maktsentrum og en kilde til politiske intriger. Til tross for det utstrakte hatet mot Martina i Konstantinopel tok Herakleios henne med seg på sine felttog og avviste alle forsøk fra patriark Sergius om å få ekteskapet oppløst.^[2]

Da Herakleios overtok makten i riket var det i en desperat situasjon. De persiske sasanidene hadde erobret Mesopotamia og Kaukasus, og snart rykket de inn i Syria og Anatolia. Denne offensiven var fortsettelsen av en krig som hadde startet da Fokas tok livet av sin forgjenger Maurikios, som hadde vært en alliert av Khosrau II av Persia.

I 613 tok den persiske hæren Damaskus ved hjelp av jødene, i 614 tok den Jerusalem, ødela Den hellige gravs kirke og erobret Det hellige kors og Egypt i den samme prosessen. Perserne gjorde hærtokt dypt inn i Anatolia så langt som til Khalkedon, en by som lå bortimot på motsatt side av Konstantinopel på andre siden av Bosporos.

Situasjonen var så alvorlig at Herakleios etter sigende overveide å flytte hovedstaden fra Konstantinopel til Kartago, men han ble frarådet dette drastiske skrittet av patriark Sergius I av Konstantinopel. Han inngikk i stedet en kostbar fredsavtale med perserne. Freden ga ham likevel mulighet til å gjenoppbygge hæren.

Straks han hadde gjenoppbygd hæren dro Herakleios ut i felten i egen person i 621. Han var den første keiseren som dro i krig i egen person siden Theodosius den store. Med en hær på 50 000 mann marsjerte han tvers gjennom Lilleasia og invaderte Persia direkte.^[3] Hans hærtokt varte flere år.

I 626 ble selveste Konstantinopel beleiret av avarene og slaverne, med støtte av en persisk hær, men beleiringen endte med nederlag for angriperne. I mellomtiden hadde Herakleios ervervet seg støtte fra Det vestlige tyrkiske khanat og deres leder, Tong Yabghu, invaderte persiske Transkaukasus. Herakleios utnyttet også splittelser innenfor det persiske riket og nøytraliserte den persiske generalen Shahrbaraz ved å overbevise ham om at Khosrau II hadde blitt sjalu og gitt ordre om hans henrettelse.

En bysantinsk hær på 70 000 menn beseiret perserne under Rhazates i slaget om Ninive i 627.^[4] Herakleios personlig beseiret og drepte Rhazates i dette slaget.

Da Khosrau II fortsatt nektet å inngå fredsavtale fortsatte Herakleios krigen, men da han nærmet seg den persiske hovedstaden Ktesifon avsatte det persiske aristokratiet Khosrau II. Hans etterfølger Kavadh II av Persia inngikk fred med Herakleios ved å ettergi alle områdene som keiserdømmet hadde hatt før krigen. Det persiske Sasanide-dynastiet klarte aldri å komme seg etter krigen. Det tok år og en rekke statskupp før en sterk konge var på plass igjen, og snart ble den problemfylte staten erobret av det muslimske arabiske kalifatet.

Herakleios tok nå den gamle persiske oldtidstittelen «konge av konger». Senere, fra rundt år 629, kalte han seg selv ganske enkelt som «Basileus», et standardgresk ord for monark, og det var den tittelen som de romerske keiserne benyttet de neste 800 årene. Den tradisjonelle romerske keisertittelen «Augustus» ble i realiteten oppgitt.

Herakleios helleniserte riket ved i stor grad slutte å benytte latin som offisielt språk, og erstattet det med gresk. Keiserdømmet fortsatte å kalle seg selv romersk gjennom hele sin historie, men begrepet var også i økende grad til å bli synonymt med grekere. I år 630 hadde han nådd toppen av sin makt, og marsjerte barfotet som en from kristen pilegrim inn i Jerusalem og gjenopprettet Det sanne kors i Den hellige gravs kirke.

Ved utgangen av 620-årene hadde det lyktes Muhammed å forene de nomadiske stammene på Den arabiske halvøya, som til denne tid hadde vært for splittet til å framstå som en militær trussel hverken for romerne eller perserne. Når de nå var forent i islam utgjorde de en av de mektigste statene i regionen. I slaget ved Mu'tah i 629 møtte muslimene for første gang bysantinerne på slagmarken, etter at arabernes ambassadør var blitt drept av den bysantinske guvernøren. Den lille muslimske styrken ble slått tilbake, men araberne klarte i de følgende år å gjøre innhogg i Syria og Palestina. I slaget ved Jarmuk i 636 led bysantinerne et stort nederlag og ved Herakleios' død i 641 var store deler av Levanten og Egypt tapt.

Heraklios regnes blant de største romerske keisere, på tross av at de territoriale vinningene han gjorde i kampene mot perserne ble tapt igjen i krigen mot muslimene. Hans reformer av byråkratiet fikk bukt med den korrupsjonen som hadde festet seg under Fokas’ styre, og han reorganiserte militæret med stor suksess. Den reformerte keiserhæren lyktes i å holde muslimene stangen i Lilleasia og i å forsvare Kartago i ytterligere 60 år.

Gjenvinningen av de østlige områdene av Romerriket fra perserne synliggjorde igjen den kristne splittelsen. Denne splittelsen var knyttet til de ulike forståelsene av Jesus Kristus’ sanne natur. De fleste beboerne av de gjenerobrede provinsene var monofysitter som avviste konsilet i Khalkedon. Herakleios forsøkte å fremme et kompromiss i en doktrine kalt monoteletisme. Denne doktrinen ble imidlertid avvist som kjettersk av begge sider i den religiøse striden. Av denne grunn kom flere senere forfattere til å se på Herakleios som en kjetter og en dårlig hersker. Da de monofysittiske områdene senere ble tapt til muslimene mistet den monoteletistiske doktrinen sin eksistensberettigelse og ble etterhvert helt oppgitt.

Kanskje den viktigste arven etter Herakleios var endringen av det offisielle språket i Østromerriket fra latin til gresk i år 620^[5]. Dette styrket den hellenistiske prosessen i det som i vest kom til å bli kjent som Det bysantinske riket, et rike med en særegen gresk kultur. Av denne grunn har en del historikere tendert til å regne det «bysantinske» rikets start til Herakleios’ styre, og definert perioden før ham som «sen-romersk».

På grunn av hans rolle som romersk keiser på den tiden da islam oppsto er han omtalt i islamsk litteratur, som hadith og sira. Hans kriger mot Khosrau II av Persia ble feiret i verket Heraclias eller Heracliad, som fortsatt er bevart, av hans hoffpoet Georg Pisida.

Et episk dikt på swahili, Utendi wa Tambuka, ble diktet i 1728 på Pateøya utenfor kysten av dagens Kenya og beskrev krigene mellom muslimene og bysantinerne fra førstnevntes synsvinkel. Det er også kjent som Kyuo kya Hereḳali («Herakleios’ bok»). Dette reflekterer det betydelig inntrykket som keiseren gjorde på sine muslimske fiender og hvordan han fortsatt ble husket av muslimene mer enn tusen år etter sin død.

Herakleios og Fabia Eudokia, en datter av Rogatus, hadde to barn:

• Eudokia Epiphania, Augusta
• Herakleios Konstantin (Konstantin III), keiser i år 641

Med sin andre hustru, Martina, fikk keiseren minst ti barn, skjønt navnene på disse barna og rekkefølgen de ble født er fortsatt diskutabelt:

• Konstantin
• Fabius (Flavius), som hadde en lammelse i nakken
• Theodosios, som var døvstum, gift med Nike, datter av den persiske general Shahrbaraz, eller datter av Niketas, fetter av Herakleios
• Heraklonas Konstantin, keiser 638 – 641
• David (Tiberios), proklamert cæsar i 638
• Martinos eller Marinos
• Augoustina, Augusta
• Anastasia og/eller Martina, Augusta
• Febronia

Av disse var minst to funksjonshemmet, noe som ble sett på som en straff på grunn av at foreldrenes ekteskap ble sett på som ulovlig.

Herakleios hadde minst ett barn utenfor ekteskap, sønnen Ioannes Atalarichos, som konspirerte et kupp mot Heraklonas sammen med sin fetter, magisteren Theodorus og den armenske adelsmannen David Saharuni. Han ble lemlestet og sendt i eksil i 637 til Prinkipo (tyrkisk Büyük Ada), en av Prinseøyene ikke langt fra Konstantinopel.

I løpet av Herakleios’ siste år ble det åpenbart at en maktkamp var i gang mellom Herakleios Konstantin og Martina som forsøkte å posisjonere sin sønn Heraklonas i arverekkefølgen for keisertronen. Da Herakleios’ døde etterlot han i sitt testamente riket til både Herakleios Konstantin og Heraklonas for å styre samme med Martina som keiserinne.