Eurovision Song Contest 1969

Spania var vertskap for første gang, og landet ble på denne tiden kontrollert av general Francisco Franco. Flere land, blant andre de nordiske, vurderte å boikotte arrangementet i protest mot det spanske diktaturet. Norden droppet imidlertid boikotten, med begrunnelsen at konkurransen var et EBU-arrangement, og ikke et Franco-arrangement.^[1] Østerrike valgte å trekke seg, offisielt fordi østerriksk fjernsyn ikke lyktes med å finne en egnet representant.^[2] Det verserte imidlertid rykter om at Østerrike ikke ville delta i en konkurranse i Francos Spania.^[3] Uten Østerrike sank deltakerantallet til 16 land – det laveste tallet på fem år.

Det verserte også en historie om at tyskspråklige Liechtenstein prøvde å stille i konkurransen med en franskspråklig låt, kalt «Un beau matin» (en vakker morgen). Senere viste det seg at historien var diktet opp av en fransk komiker. Liechtenstein hadde heller ikke et eget tv-selskap på denne tiden.^[4]

Spansk fjernsyn, Televisión Española (TVE), la konkurransen til Det kongelige teater – Teatro Real – i Madrid. Den spesialbygde scenen dekket store deler av teaterets store orgel, men orgelpipene stakk opp bak sceneveggen og utgjorde en del av kulissene. På hver side av scenen var et bed av røde og rosa roser, og midt på scenen sto en spesiallaget stålskulptur, laget av Amadeo Gabino. Den kjente kunstneren Salvador Dalí hadde tegnet konkurransens offisielle plakat.^[5]

Dette var andre gang konkurransen ble produsert i fager. TVE hadde på denne tiden ikke utstyr for farge-tv, og kringkasteren måtte derfor låne fargekameraer fra tyske ARD.^[6] I Spania ble konkurransen overført i svart-hvitt, siden landet heller ikke hadde sendere som støttet fargesendinger.^[7] Frem til 2019 hadde TVE kun en svart-hvitt-kopi av finalen, inntil de fikk en fargeversjon fra norske NRK.^[6] Ironisk nok var det heller ikke farge-tv i Norge i 1969, men i motsetning til TVE hadde NRK utstyr for å overføre fargesendinger til de ytterst få med farge-tv i Norge.^{[8][9][10][11]}

Sendingen startet klokken 22.00 sentraleuropeisk tid og varte i 1 time og 46 minutter og ble produsert i farger.^[5] I tillegg til deltakerlandene ble konkurransen også overført til Øst-Europa, Tunisia og søramerikanske land som Brasil og Chile.^[12] Programleder var den spanske tv-personligheten Laurita Valenzuela, og det spanske radiosymfoniorkesteret akkompagnerte de 16 sangene.

Startrekkefølgen ble trukket ved loddtrekning. Jugoslavia åpnet, mens Finland avsluttet konkurransen. Norge trakk startnummer 12.

Etter at de 16 landene hadde fremført sangene sine, viste spansk tv en kortfilm kalt Det annerledes Spania (spansk: La España diferente). Målet var å vise andre sider av Spania gjennom bruk av de fire elementene jord, luft, ild og vann.^[5]

Deretter startet avstemningen. Hvert land hadde en jury på ti medlemmer, der halvparten måtte være under 30 år.^[13] Hvert medlem ga én stemme til sin favorittsang. Det betød at hvert land hadde ti stemmer til fri distribusjon, unntatt sangen fra sitt eget land. EBUs oppsynsmann for avstemningen var Clifford Brown.

Avstemningen ble den jevneste i konkurransens historie, men halvveis ute i avstemningen fikk Frankrike et lite forsprang på Storbritannia med 13 mot 10 stemmer. Sverige ga 5 stemmer til Storbritannia og 1 stemme til Frankrike, slik at stillingen var Storbritannia 15 og Frankrike 14. Da tre land sto igjen å stemme, lå Storbritannia og Frankrike likt med 16 stemmer hver, mens en rekke land lå bare et par–tre stemmer bak. Den franske juryen ga imidlertid 2 stemmer til Spania og hele 6 stemmer til Nederland. Stillingen var da 18 til Nederland og 16 til Spania, Storbritannia og Frankrike. Før Finland som siste land skulle stemme, lå Spania, Nederland og Frankrike likt med 18 stemmer, mens Storbritannia lå like bak med 17. Den finske juryen ga 1 stemme til Storbritannia og ingen til de tre andre, og dermed endte de fire landene likt med 18 stemmer. Dette var første gang flere land delte førsteplassen.

Programleder Laurita Valenzuela og publikum var litt forvirret over veien videre, men det fantes ingen regler for å hindre en deling av seieren. Clifford Brown fra EBU utropte derfor øyeblikkelig de fire landene til vinnere. De fire vinnersangene ble deretter fremført i tur og orden i samme rekkefølge som under selve konkurransen. Spansk tv hadde også laget fire seiersmedaljer – til artisten og låtskriverne.^[14] I stedet ble de fire medaljene delt ut til de fire vinnerartistene.

Spania vant sin andre seier på rad, og dette var første gang et land vant to år på rad. Spania har per 2023 ikke vunnet en Eurovision-finale siden. Seieren var Storbritannias andre, Nederlands tredje og Frankrikes fjerde. De fire vinnersangene fikk varierende kommersiell suksess etter finalen. I Norge var britiske «Boom Bang-a-Bang» den eneste sangen som nådde den offisielle singellisten. Den toppet til gjengjeld listen i tre uker.^[15]

Den firedelte seieren fikk flere konsekvenser for konkurransen året etter. De nordiske landene og et par andre land var misfornøyde med avstemningsreglene og konkurransens form.^[16] Det endte med at Norge, Sverige, Finland sammen med Portugal og Østerrike trakk seg fra Eurovision Song Contest 1970. EBU innførte også regler som skulle hindre at to eller flere land delte seieren fra og med 1970.^[17]

Norge ble representert av Kirsti Sparboe som også hadde representert Norge i 1965 og 1967. Hun deltok med Arne Bendiksens «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli», som hadde vunnet en klar seier i den norske finalen 1. mars. Men vinnerlåten sparket i gang en stor og hissig debatt om popmusikk i Norge. Rett etter den norske finalen gjorde den danske universitetslektoren Erling Nielsen en tekstanalyse av teksten for åpen skjerm på Her og nå! på Centralteatret. Han radbrekket teksten og konkluderte med at «det er ett stort lyspunkt i teksten, og det er 'oj, oj, oj'».^[18] Opptrinnet førte til telefonstorm mot NRK og resulterte i et stort oppgjør og flere debattprogrammer mellom den klassiske musikken på den ene siden og den folkelige popmusikken på den andre.^[19] Bråket ga «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» en salgsmessig pangstart, og den toppet VG-lista i fire uker. Dette var første gang en norsk vinnerlåt gikk til topps på den norske singellisten.^[19][20] «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» fikk også en renessanse i 1996, da den toppet Norsktoppen ti uker på råd.^[21]

I Eurovision Song Contest var de utenlandske juryene var mer på linje med de norske kritikerne av «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli». Det norske bidraget endte sist og fikk bare 1 stemme – fra Sverige. Dette var Norges andre sisteplass i konkurransen. Kirsti Sparboe selv mente sisteplassen var en felles-europeisk protest mot den omstridte norske selfangsten.^[22]

Dette var for øvrig første gang Norge hadde korister med på scenen, for Kirsti Sparboe fikk støtte av tre innleide, spanske kvinnelige vokalister. Alle tidligere norske bidrag hadde blitt fremført av én solist og uten bruk av korister.

Øivind Bergh dirigerte orkesteret under det norske bidraget. Dette var Berghs niende og siste opptreden som dirigent i Eurovision Song Contest. Sverre Christophersen kommenterte sendingen, men linjen mellom Madrid og Oslo ble brutt litt uti sendingen. Dermed trådte NRKs kanalvert Janka Polanyi inn som midlertidig kommentator, før NRK svitsjet over til det svenske kommentatorsporet med Christina Hansegård. Rett før avstemningen fikk Oslo kontakt med Christophersen igjen.^[5]

Janka Polanyi leste også de norske stemmene. Juryen hadde ti medlemmer, der hvert medlem hadde én stemme å gi til sin favoritt. Den norske juryen stemte slik:

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.^[23] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Oversikt over bidrag, låtskrivere, tekstens språk og oversettelse på norsk. Tabellen er sortert i alfabetisk rekkefølge etter deltakerland.^[24][25]

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.^[26]

Mens Augusto Algueró var sjefdirigent, hadde de fleste landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.^[27]

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng på engelsk eller fransk over telefon.^[28] Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.

Nærmere 30 land overførte finalen. Alle de 16 deltakerlandene overførte sendingen direkte og hadde kommentatorer som formidlet informasjon, farger og hendelser direkte til seerne. Oversikt over kommentatorer og sendinger under Eurovision Song Contest 1969:^[33]

I tillegg til de 16 deltakerlandene ble sendingen også overført til minst 13 ikke-deltakende land, blant andre Malta og Østerrike.^[12] Sendingen ble som årene før overført direkte gjennom Intervision til Polen, Romania, Sovjetunionen, Tsjekkoslovakia, Ungarn og Øst-Tyskland. Også Tunisia samt Brasil, Chile, Mexico og Puerto Rico overførte finalen enten direkte eller i opptak.^[12] Under er en oversikt over bekreftede sendinger:

• Offisielt nettsted  
• (en) Eurovision Song Contest 1969 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons