Astrobiologi

Astrobiologi (også kalt eksobiologi, xenobiologi eller bioastronomi) er læren om opprinnelsen, evolusjonen, distribusjonen og fremtidig liv i universet. Med andre er det en vanlig brukt betegnelse på studiet av muligheten for liv på andre himmellegemer enn Jorden. Astrobiologien har ennå ikke oppnådd status som egen vitenskap. Den er heller en protovitenskap, en blanding av forskjellige etablerte naturvitenskaper. Dette tverrfaglige fagfeltet omfatter søk etter beboelige miljøer i solsystemet og beboelige planeter utenfor solsystemet, leting etter bevis for prebiotisk kjemi, liv på Mars og andre himmellegemer i solsystemet, samt laboratorie-og feltarbeid knyttet til skapelsen og den tidlige evolusjonen av liv på Jorden. I tillegg gjennomføres det studier av potensialet for liv til å tilpasse seg utfordringene på Jorden og i verdensrommet.^[2]

I astrobiologi benyttes fysikk, kjemi, astronomi, biologi, molekylærbiologi, biokjemi, økologi, planetologi, geografi og geologi for å undersøke muligheten for liv i andre verdener og for å hjelpe til med gjenkjenningen av biosfærer som kan være svært forskjellige fra Jordens.^[3][4] Men astrobiologi i seg selv baserer seg på eksisterende vitenskapelige data; gitt mer detaljerte og pålitelige data fra andre deler av universet, kan det teoretiske grunnlaget for biologi, fysikk og kjemi utfordres av astrobiologi. Det florerer mange spekulasjoner i fagfeltet for å gi et helhetsbilde, og astrobiologi fokuserer hovedsakelig på hypoteser som passer godt inn i eksisterende vitenskapelige teorier.

Selve ordet astrobiologi betegner en ganske ny protovitenskap som tar for seg livet i sin alminnelighet. Dette innbefatter søket etter liv på fremmede planeter, både innenfor og utenfor solsystemet og søket etter livets opprinnelser på vår egen klode. Selv om astrobiologien selv er en ny disiplin, er enkelte deler av fagfeltet ikke nye i det hele tatt. De første eksperimentene om livets opprinnelse på Jorden ble utført allerede på 1950-tallet. Det mest berømte er Miller-Urey-eksperimentet, som viste at det er lett å fremstille de elementære forbindelsene som trengs for å danne en levende organisme.