Barbareskpirater

Barbareskpiratene eller osmanske korsarene^[1] var hovedsakelig muslimske pirater og kapereer fra de nordafrikanske områdene som nå er statene Tunis, Marokko og Algerie. Dette området var kjent i Europa som Barbareskkysten, men henvisning til berbere.^[2]

Hovedformålet med angrepene deres var å fange slaver for slavehandelen på Barbareskkysten. Slaver i Barbareskkysten utgjorde mange etnisiteter, og av ulike religioner, som kristne, jødiske eller unntaksvis også muslimske.^[3] Deres plyndring strakte seg over hele Middelhavet, sørover langs Vest-Afrikas atlantiske kyst og inn i Nord-Atlanteren, langs kysten av Vest-Europa, i farvannene i Den engelske kanal og så langt nord som til Færøyene og Island. I tillegg til å beslaglegge handelsskip, drev de på med i angrep og plyndring av europeiske kystbyer og landsbyer, hovedsakelig i Italia, Frankrike, Spania og Portugal, men også på De britiske øyer,^[3] Nederland og Island,^[4] men den vestlige delen av Middelhavet var særlig utsatt. Pirataktiviteten varte fra 1500-tallet til begynnelsen av 1800-tallet, og både europeiske fartøyer og kyststeder ble angrepet. Hensikten med angrepene var å skaffe slaver til de nordafrikanske statene. De mest kjente av barbareskpiratene var salépiratene, som opererte ut fra kystbyen Salé i Marokko.

Navnet barbaresk er lånt fra fransk barbaresque, fra italiensk barbaresco, som refererte til Barbaria, kystregionen av nordlige Afrika,^[5] og som har gitt ordet berber.^[6]

Pirataktiviteten gikk sterkt tilbake etter det britiske angrepet på byen Alger i 1816, der hele den algeriske flåten ble tilintetgjort. Det opphørte helt etter Frankrikes erobring av Algerie i 1830.

Barbareskstatene (Sjørøverstatene) var opphavet til kallenavnet «Røverstatene» på den kjente fattigforstaden Ruseløkkbakken i Christiania.^[7][8]

Flere europeiske land, blant dem Sverige, betalte penger til Barbareskstatene for at deres skip ikke skulle bli kapret av sjørøvere derfra. Etter at Norge kom i union med Sverige i 1814 kunne norske skip oppnå samme beskyttelse ved å seile under svensk flagg. Da Norges flagg ble innført i 1821, hadde landet ikke råd til å betale frikjøpspenger til Barbareskstatene, og derfor ble det ikke tillatt å bruke flagget sør for Kapp Finisterre i Spania. I sjørøverfarvann måtte begge lands skip føre det nye svensk-norske unionsflagget, et svensk flagg med «norske» farger i kantonen, det øvre feltet nærmest stangen. Det var først i 1838 at det norske flagg ble tillatt brukt i fjernere farvann, flere år etter at piratvirksomheten hadde opphørt ved franskmennenes erobring av Nord-Afrika i 1830.