FFI på 1950-tallet
Det var russerne som indirekte sørget for at FFI fikk en tydeligere retning og mye større ressurser utover på 1950-tallet.
Stalins bombetrussel
Da Stalin døde i 1953, var amerikanerne ikke lenger i tvil om hvilket truende prosjekt han hadde overlatt til etterkommeren Nikita Khrusjtsjov: Sovjetunionen var kommet mye lengre i den vitenskapelige utviklingen av kjernevåpen enn de hadde trodd. Spesielt den russiske vannstoffbomben gjorde inntrykk.
I Norge var Forsvarets unge forskningsinstitutt ønsket velkommen av politikerne. Det satt lenger inne å få økt forskningens andel av forsvarsbudsjettet. Å få til gode samarbeid med utlandet var også vrient for FFI, selv om Norge var blitt Nato-medlem i 1949. Et stadig mer uvillig Storbritannia preget stemningen.
Atomtrusselen i øst ga omslaget. I 1954 endret Nato politikk: USA så at de små landene åpenbart kunne bidra mer til den helt nødvendige fellesforskningen. Fra midten av 50-tallet var ikke FFI lenger et nasjonalt institutt som prøvde å få til samarbeid med utlandet. Nå lå mulighetene i å være tilsluttet store Nato-strategier. Samarbeidet og forskningsstøtten som startet i Eisenhowers presidenttid (1953-1961) skulle veie tungt.
Terne mot Terne
Elektronikk og raketteknologi var tydelige satsingsområder. Internt slet FFI likevel med organiseringen. I en periode var forskningen på ubåtvåpenet Terne så oppdelt og lite samordnet at den framsto som to prosjekter: Begge sloss om de samme midlene og forskerne. Hvem var det egentlig som bestemte? Historikerne har kalt det «forskningssjefveldet».
En ryddeprosess ga FFI et prosjektråd. Det fungerte på tvers av FFI-avdelingene. Ledelsen engasjerte seg nå i flere av Natos nye vitenskapelige organer. Instituttet begynte å ta del i flere internasjonale nettverk. Natos behov for bedre overvåkning av russerne førte blant annet til det norske tidligvarslingssystemet Hot Line. Det baserte seg på at radiosignaler kunne «hoppe» via troposfæren, og sende uten mellomledd over mye lengre avstander enn før.
FFI hadde allerede arbeidet mye med radio: Visjonen var å utvikle et radiolinjesystem for Forsvaret, som også kunne gi Norge et moderne, sivilt telefonnett. Første link ble åpnet mellom Bergen og Haugesund i januar 1952.
Springbrettet MWDP
Særlig det amerikanske Mutual Weapons Development Program (MWDP) ble viktig for FFI. I 1953 fikk instituttet sine første midler derfra, til Terne og radarbrannrøret Engsmelle. Programmet bidro siden til blant annet ubåtvarslingssystemet Bridge, til raketteksperimenter, røykleggingsteknologi og radarsøk.
Den spissede satsingen på missiler – som snart skulle bli Penguin-prosjektet – krevde datakraft. Datamaskin FREDRIC kom på plass, oppkalt etter direktør Møller. Norsk Data og Kongsberg Våpenfabrikks datadivisjon var blant fruktene av FFIs datasatsing. Fellesverkstedet på Kjeller ble opprettet for å kunne bygge prototyper. Da Kongsberg Våpenfabrikk begynte å produsere Terne-rakettene, ble dette det første trekantsamarbeidet mellom FFI, Forsvaret og industrien.
FFI på 1950-tallet
Bilder fra 50-tallet
En Terne på Hallingskeid
Arbeidet med antiubåtvåpenet Terne startet allerede i 1947. På denne tiden ble bekjempelse av undervannsbåter vurdert som en høyt prioritert oppgave for den norske marinen. I starten var Terne mest av alt en rakettdrevet synkemine. De første ballistiske testene fant sted på Hallingskeid på Hardangervidda. Den dype snøen gjorde at rakettene ikke ble ødelagt da de traff bakken. Dermed kunne de gjenbrukes.
Avansert mekanisk regnemaskin
FFI hadde i mange år en egen matematikkseksjon. Før de digitale regnemaskinene kom, ble beregninger gjort med elektromekaniske maskiner, både bordmaskiner og mer avanserte maskiner som den på dette bildet. Mannen til høyre, Jan W. Garwick, ledet matematikkseksjonen og regnes som norsk informatikks far.
«Æ fekk sjokk!»
Som et ledd i utviklingen av raketter etablerte FFI et laboratorium for subsoniske (underlydshastighet) og supersoniske (overlydshastighet) modellforsøk. Under et mislykket forsøk med den supersoniske vindtunnelen fikk Bård Einar Norman spørsmål om han hadde sett sjokket fra sin posisjon. Normann var rystet: “Næ, så æ no sjokk? Æ fekk det!» Blicher ble senere en sentral person i utviklingen av Penguin-missilet.
Hallo?
Et av de fremste prosjektene ved FFI like etter etableringen i 1946 var utviklingen av et telesamband mellom flere norske byer. Etter hvert dekket dette hele landet, både militært og sivilt. Foruten å skaffe Norge et moderne og effektivt telesamband, resulterte arbeidet i industriell produksjon med eksport til en rekke land.
På tegnebrettet
Konstruksjonskontoret var del av FFIs fellesverksted. Fra venstre: Gudmund Aanesland, Just Swendsen og Aina Mikalsen. FFIs første Fellesverksted ble etablert i 1953. I dag heter det Prototypverkstedet, og ingeniørene tegner i dataprogrammer.
Digitale Fredric
Harald Keilhau sitter ved FFIs første digitale datamaskin med 2000 vakuumrør og 20 kW varmetap. Ferranti Rapid Electronic Defence Research Institute Computer (FREDRIC) representerte et gjennombrudd i hvordan forskerne løste kompliserte matematiske problemer. Tidligere hadde de brukt elektromekaniske maskiner, også bordregnemaskiner.