Tejuøgler er en familie av skjellreptiler som på mange måter utgjør en parallell til våre hjemlige firfisler. Familien omfatter i dag 173 arter i 18 slekter. De er vidt utbredt fra det sørlige USA til Sør-Amerika og finnes i mange ulike habitater. Hovedføden er insekter, særlig termitter, og de er aktive jegere. Alle artene legger egg. Et betydelig antall arter formerer seg ved partenogenese.
De fleste tejuøglene er små, som Aspidoscelis inornatus med en kroppslengde på 55 millimeter. Men det finnes også større arter, for eksempel Tupinambis merinae med kroppslengde 400 millimeter. I tillegg har de vanligvis en lang, piskelignende hale (på engelsk kalles de “whiptail lizards”). Halen har et frakturplan mellom virvlene som gjør at de kan kaste den av seg ved fare. Alle artene har velutviklede lemmer, og særlig bakbeina er lange og kraftige. Fargen varierer. Mange er mørke med lysere flekker og tverrstriper.
Tejuøglene forekommer fra det sørlige USA til Chile og Argentina. Flere arter har en vid utbredelse og relativt høy populasjonstetthet. De opptrer i mange ulike habitater fra ørken til regnskog. Crocodilurus amazonicus er semiakvatisk og har tilhold langs bredden av elver og laguner.
Alle artene er dagaktive og viser størst aktivitet ved relativt høye temperaturer, ofte nær 40 grader Celsius. De jakter ved hjelp av syn og luktesans. Et stort utvalg insekter og annet småkryp står på menyen. Ofte spiser de store mengder termitter, og noen arter bryter seg inn i termittuer. Det virker som de unngår insekter med kjemisk forsvar. Av og til graver de opp byttedyr fra under bakken. Enkelte av de større artene kan også fortære små pattedyr, fugler og deres egg, samt andre øgler. Tre arter er vegetarianere, blant annet Cnemidophorus arubensis.
Tejuøglene legger egg. Kullstørrelsen står i forhold til kroppsstørrelsen, og de største artene kan legge svært store kull.
Typisk for familien er den høye frekvensen av partenogenese eller jomfrufødsel. I slektene Aspidoscelus, Cnemidophorus, Teius og Kentopyx finnes det mange arter som formerer seg aseksuelt. For eksempel er om lag en tredel av de cirka 45 artene i slekten Aspidoscelus obligatorisk partenogenetiske, hanner finnes ikke. Alle de partenogenetiske artene er hybrider.
Aspidoscelus neomexicanum er en partenogenetisk art som har oppstått gjennom hybridisering mellom en hann av A. inornatus og en hunn av A. tigris. Hos denne, og flere andre partenogenetiske arter, har man observert større fertilitet dersom en annen hunn tar på seg hannens rolle og gjør paringsatferd. Dette kalles pseudokopulasjon.
Aspidoscelus neotesselatus er en triploid partenogenetisk art som stammer fra en A. tesselatus far og en A. sexlineata viridis mor.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.