muslinger

Kroppen er sammentrykt fra sidene, uten hode, med en tobladet, skallbærende kappe som vokser ut fra rygglinjen og omslutter kroppen. Skallene er hengslet sammen langs rygglinjen og kan lukkes ved én eller to kraftige, tverrgående lukkemuskler. Innvollssekken er relativt liten og ender nederst i en fot (mangler for eksempel hos østers) som er rund, tungeformet, kjølet eller har krypesåle. Her finnes ofte en kjertel som utskiller de hornaktige byssustrådene som de fester seg til underlaget med.

Langs rygglinjen er skallene hengslet sammen med et elastisk, hornaktig bånd eller ligament, og ved en lås (tann- og listeformede fremspring som griper inn mellom hverandre). Ligamentet er innstilt slik at skallene gaper når det er i likevekt; de lukkes ved sammentrekning av lukkemusklene, som derved bøyer eller presser ligamentet sammen.

Skallene er som oftest speilbildelike. Hos noen er imidlertid det ene mer buet enn det andre (som hos kamskjell), og av og til er det ene fastvokst til underlaget (som hos østers). Skallets eldste del, skallnavlen (umbo), ligger oppe ved låsen og er vekstsenteret som vekststripene ordner seg mer eller mindre konsentrisk rundt. Skallet avsondres fra kappen og består av tre lag. Ytterst er periostracum, et tynt hornaktig lag av et organisk stoff, som kalles conchin eller conchiolin. Conchin ligner kitin og beskytter de innenforliggende kalklagene mot å løses i sjøvannet. Innenfor det ligger et tykkere lag dannet av kalkprismer som står loddrett på overflaten og er sammenkittet med conchin, og innerst et perlemorlag av tynne kalkblad parallelt med overflaten og bundet sammen med conchin. Jo tynnere kalkbladene er, desto sterkere perlemorsglans.

Fremmedlegemer som kommer inn mellom kappen og skallet innkapsles av perlemor og gir ekte perler, men det er få muslingarter som produserer perler av virkelig verdi.

Skallene hos muslinger passer oftest tett sammen når de er lukket, unntatt hos arter med velutviklede sifoner, hvor det alltid vil være en åpning bakerst. Kappekanten er festet til innsiden av skallet med en rekke muskeltråder, og festet markerer seg som en tydelig linje i skallet, kapperanden. I nærheten av sifonene (hos arter som har slike), som kan trekkes inn mellom skallene, danner kapperanden en innbuktning, en sinus.

De fleste muslinger er særkjønnete, men enkelte, som østersen, er hermafroditter. Ovariene og testiklene er parete, grenete organer som brer seg mellom de øvrige indre organene, strekker seg ned i foten, eller som hos blåskjellet, ut i kappen. De åpner seg på sidene av kroppen, nær ekskresjonsåpningene. Befruktningen skjer enten ute i vannet eller i kappehulen. Hos noen foregår også embryonalutviklingen mellom gjellebladene. De muslinger som lever i havet har en frittsvømmende larveform av samme type som leddormenes trochophora. Denne går så over til en veligerlarve med et bredt svømmeseil, og denne fester seg til slutt på bunnen. Hos en del arktiske muslinger og ferskvannsmuslinger mangler det frittsvømmende stadiet.

Muslingenes systematikk har vært gjenstand for mange revisjoner. En nyere systematisk inndeling fra 2010 er basert på DNA-analyser, samt på skjellenes bygning og mikrostruktur. Her blir muslingene delt i fem underklasser som ikke har norske navn, men det finnes representanter for dem i norske farvann eller ferskvann. De fire siste underklassene ble tidligere sammenfattet som Lamellibranchia.

Mange av muslingene er høyt skattede matemner. De er rike på proteiner, vitaminer og mineraler, og produksjonen av matmuslinger er av betydelig økonomisk interesse i en rekke land. For eksempel var produksjonen av blåskjell og bløtdyr ifølge FAOs (Food and Agriculture Organization) 2003-tall 295 000 tonn i Spania, 266 000 tonn i Frankrike, 70 000 tonn i Nederland og 94 000 tonn i Danmark. I Norge ligger produksjonen av blåskjell på mellom 2000 og 3000 tonn i året, men har også vært oppe i 5000 tonn. Potensialet er ikke helt utnyttet. Dessuten fanges en del andre muslinger som kamskjell og haneskjell.

Det har vært en betydelig interesse for norsk oppdrett av skjell, spesielt blåskjell, men etableringen av en tilfredsstillende kvalitetskontroll har hemmet utviklingen. Muslinger er periodevis befengt med giftige planktonalger (se blåskjellforgiftning), og det har vært vanskelig å få utbygd tilstrekkelig kapasitet for kontroll av kvaliteten.

• sykdommer hos muslinger
• fossile muslinger
• skalldyroppdrett

• Les mer om skjell på Havforskningsinstituttets temasider.

• Hågvar, Eline Benestad 2010. Det zoologiske mangfoldet. 3. utgave. 384 sider. Universitetsforlaget, Oslo.
• Køie, Marianne og Kristiansen, Aase. 2000. Havets planter og dyr. 351 sider. NKS-Forlaget, Oslo.
• Moen, Frank Emil og Svensen, Erling. 2008. Dyreliv i havet. Nordeuropeisk marin fauna. 5. utg. 768 sider. Kom forlag.
• Pechenik, Jan A. 2015. Biology of the Invertebrates. 7th edition. 606 sider. McGraw-Hill Education.