Carl von Clausewitz' (1780–1831) viktigste bidrag til militærteorien finner vi i hans ufullendte verk Vom Kriege som ble utgitt posthumt i 1832, ett år etter hans død. Clausewitz' prosjekt var å forsøke å finne fram til det grunnleggende ved krigens vesen som var gyldig til alle tider, uavhengig av politiske, sosiale eller teknologiske forandringer.
Syntesen i Vom Krieges filosofiske del, dens sentrale og sammenfattende idé, kommer til uttrykk i det han kaller «krigens fascinerende treenighet»; tre dominerende tendenser som virker sammen i varierende kombinasjoner i hvert enkelt konkrete tilfelle: «primitiv vold, hat og fiendskap, som må betraktes som en blind naturkraft; samspillet mellom hell og sannsynlighet, hvor den kreative ånd kan vandre fritt omkring; og dens underordnede element, som et politisk verktøy, som gjør den til gjenstand for fornuft.» Den første av disse tre tendensene angår mest folket. Lidenskapen som skal flamme opp under krigen må allerede ligge latent i befolkningen. Den andre angår mest feltherren og hans armé. Evnen til å utnytte handlingsrommet som kan oppstå ved en tilfeldighet er avhengig av feltherrens mot og talent og av armeens beskaffenhet. Den tredje tendensen angår mest regjeringen. Krigens politiske målsetting er regjeringens ansvar alene. Clausewitz' treenighet er tidløs, altinkluderende og universell. Den tar opp i seg de subjektive og objektive, de intellektuelle og følelsesmessige og de fysiske komponentene som utgjør fenomenet krig, uansett hvilken form den måtte ta.
I motsetning til Jomini forkynte Clausewitz politikkens primat. Den politiske hensikten forblir målet og krigen middelet. Der hvor krigen skilles fra sitt politiske mål blir den en meningsløs og unyttig ting.
Clausewitz sammenlikner krig med en tvekamp mellom to brytere. Krigens middel er fysisk makt. Å tvinge motstanderen til å underkaste seg vår vilje er dens mål.
Clausewitz definerte strategi som bruken av strid for å oppnå krigens politiske mål, og taktikk som bruken av styrker i strid. Dersom feltherren går i krig med en fastlagt strategi, som ikke er utledet av den konkrete situasjon, vil han mislykkes. Elementær taktikk, derimot, kan læres og innøves.
Et hovedformål med strategien er å definere «tyngdepunktet» den militære innsatsen bør rettes mot. Tyngdepunktet vil som regel være fiendens militære styrker, men det kan også være hans hovedstad, eller den offentlige opinion. I koalisjonskriger kan det være den sterkeste koalisjonspartnerens armé, eller de felles interesser som binder koalisjonen sammen.
Også i motsetning til Jomini, betrakter ikke Clausewitz militærteorien som en oppskrift på militær seier, en bruksanvisning for mer effektiv krigføring. For Clausewitz er teori kilde til læring. Studier av militærhistorie og militærteori kan bidra til å bedre feltherrens dømmekraft. Fordi fienden av all makt vil forsøke å hindre feltherren i å gjennomføre sine planer, er alt som kan fortone seg som lett på papiret vanskelig å gjennomføre i praksis. Det Clausewitz kaller «friksjon», understreker betydningen av den geniale feltherre som ikke slavisk følger reglene men intuitivt gjør det rette i den kaotiske og uoversiktlige situasjonen som alltid preger slagmarken.
Kommentarer (2)
skrev Dan Petter Friis
Hei! Vom Kriege ble utgitt i 1832. ikke 1823, som det står i artikkelen. Antar det bare er en liten tastefeil når tallet skulle skrives.
svarte Åsmund Gram Dokka
Det var det. Takk for våkent blikk! Mvh. Åsmund, redaktør
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.