midder

Middene varierer i lengde fra 0,1 mm til rundt 30 mm hos enkelte tropiske flått i fullsuget tilstand, men de fleste midder er 0,25–0,75 mm lange. Kroppen er ikke tydelig leddelt. Kroppsbygningen varierer sterkt, også hann og hunn kan være helt ulike. De fleste voksne midder har fire par ben, gallmidd har bare to par. Hos noen åttebente midder fungerer første benpar som antenner, hos andre som et fangstapparat for byttedyr. Mange midder er derfor funksjonelt sett seksbente som insektene. De bitende, stikkende eller sugende munndelene sitter i kroppens forende. Noe bakenfor finnes (inntil seks) enkle punktøyne, men mange mangler øyne. Huden kan være tykk, læraktig eller en tynn membran. Mange tynnhudede midder har kroppen mer eller mindre dekket av harde plater.

Hudånding er alminnelig, men mange midder har et system av ugrenede rørtrakeer. Noen midder har fullstendig fordøyelseskanal, hos andre er tarmen lukket baktil. Sentralnervesystemet er konsentrert i forkroppen.

Mange midder er særkjønnede, men partenogenetiske arter er også vanlig, det vil si at hunner legger ubefruktede egg. Paringsatferden er lite kjent. Overføring av spermier fra hann til hunn kan skje både direkte og indirekte. Den typiske utvikling er: egg, larve (seks ben), nymfe (åtte ben, mangler kjønnsåpning), fullvoksen midd. Avvikende utviklingstyper forekommer. Noen midder føder unger, andre har ungstadier uten ben eller bare med to par. Inntil tre nymfestadier kan forekomme, likeså hvile- og transportstadier mellom de vanlige utviklingsstadier.

Midd lever under svært varierte forhold: under steiner, mose og bark, på døde dyr og vekster, i dyremøkk, reir, bol og maurtuer (for eksempel skjoldmidder), eller som ytre eller indre parasitter på mennesker og dyr (som flått, skabb, fuglemidd og hårsekkmidder). Husstøvmidd lever av hudavfall og kan bli tallrike i senger og soverom, spesielt i fuktige miljøer. Deres ekskrementer inneholder sterke allergener, og gir opphav til astma og allergi hos mange.

Noen forårsaker galledannelser på vekster (gallmidder), flere er farlige sykdomsoverførere (flått, særlig skogflått), andre er skadedyr på kulturvekster og matvarer (slik som gressmidder, dvergmidder, jordmidder, spinnmidder, melmidd, tørrfruktmidd, husmidd og muggmidd). Flere av disse kan også gi opphav til astma og allergi.

En stor gruppe vannmidder lever i ferskvann, noen midder lever selv i grunnvannet. En mindre gruppe lever i strandsonen langs kysten. Sjømidder er ekte marine dyr, vanligst i de øvre 200 m, men de er funnet på inntil 7000 m dyp. Mange midder som lever av rov eller råtnende plantedeler er økologisk viktige. Rovmidder er effektive i biologisk bekjempelse av spinnmidder.

Midd er økonomisk sett meget viktige, og studiet av dem, acarologi, er en egen gren av zoologien.

Antall beskrevne arter i verden angis til nærmere 40 000, mens det virkelige antallet kan være nær en million. I Norge er middene ujevnt utforsket, dårligst på mange av de frittlevende artene og insektparasittene, best på de økonomisk eller helsemessig viktige artene. Omtrent 1000 arter er registrert i Norge, men trolig finnes rundt 4000.

Middsystematikk har gjennomgått omfattende forandringer de senere år, og man vil stadig se ulike versjoner i ulike lærebøker. Vanligst i dag er at underklassen midd deles inn i tre ordener; Opilioacariformes, Parasitiformes og Acariformes.

Ordenen Opilioacariformes er de mest primitive og likner vevkjerringer. Bare 20 arter er kjent i verden, ingen fra Norge.

Ordenen Parasitiformes deles i tre underordener: Mesostigmata, Hylothyridae (ikke i Norge, under 30 arter i verden) og flått, Ixodida. Underordenen Mesostigmata er en stor middgruppe med over 10 000 beskrevne arter, i Norge kjennes i øyeblikket 220 arter, blant annet fuglemidder, rovmidder og skjoldmidder. De fleste er rovdyr, men noen plante- eller soppetere finnes. Karakteristisk er at de fleste suger til seg flytende føde fra sine næringsdyr eller -planter.

Ordenen Acariformes er den største middorden med rundt 30 000 beskrevne arter i verden, hvorav omtrent 750 fra Norge. Det regnes to underordener, Sarcoptiformes (omfattende de tidligere Cryptostigmata og Astigmata) og Trombidiformes (omfattende tidligere Prostigmata). Artene spiser stort sett fast føde.

En stor gruppe sarcoptiforme midd er hornmidder (Oribatei, tidligere i gruppen Cryptostigmata) der kroppen er dekket av et hardt, billeliknende skall. Andre sarcoptiforme midd, tidligere i gruppen Astigmata, er mykhudete parasitter på pattedyr og fugl, for eksempel skabb, eller de ernærer seg av avfall i hi og reder. Blant de sistnevnte finnes i dag mange skadedyr i boliger og matvareindustrien, for eksempel melmidd, husstøvmidd og husmidd.

Blant underordenen Trombidiformes finnes en rekke parasitter på vertebrater og invertebrater, skadedyr på planter, rovdyr og soppetere. Eksempler er gallmidder, gressmidder, dvergmidder, spinnmidder, hårsekkmidder, jordmidder, vannmidder og sjømidder.

Midden spiller en medisinsk rolle både fordi den forårsaker sykdom og fordi den er vektor for (overfører) sykdom. Noen få arter lever bare på mennesker, for eksempel hårsekkmiddene, som sjelden gir sykdomstegn. Andre arter som normalt lever på dyr, kan gå over på mennesker, ofte for å suge blod. Bittene kan føre til utslett og/eller kløe. Hudsymptomer og andre plager kan også utløses av antigener i midden eller allergener som midden utsondrer, for eksempel husstøvallergi, forårsaket av husstøvmidd (se allergi), og skabb.

Flått er den viktigste vektoren (sykdomsoverføreren) blant middene. I Norge er borreliose den viktigste flåttoverførte sykdommen. Men flått kan også overføre flere andre alvorlige infeksjoner. I store deler av Europa og særlig i Sibir overfører flått en viral hjernebetennelse (encefalitt). Også i Stockholms skjærgård har det vært mange tilfeller av denne flåttoverførte hjernebetennelsen, og vi har også hatt noen få tilfeller på Sørlandskysten. Flåttoverført flekkfeber (rickettsiose) er et annet stort problem mange steder i verden.

• leddyr
• parasitt
• skadedyr
• edderkopper