De første kjente beretninger om fyr skriver seg fra Libya og Egypt, og allerede i 907 fvt. beretter Homer om fyrlysene. Ved innløpet til Dardanellene (innløpet til Svartehavet) beretter kilder om fyrlys fra rundt 600 fvt. Cirka 300 år senere ble de enorme fyrtårnene utenfor Alexandria og Rhodos bygget og vedbålene på toppen av de 200 meter høye bygningene kunne visstnok sees opptil 40 nautiske mil til havs. Mest kjent av disse er Faros, fyrtårnet i Alexandria, som ble bygget i årene 299–280 fvt., men som ble totalt ødelagt av jordskjelv på 1200-tallet etter å ha vært i operasjon i over 1500 år. Faros har sin opprinnelse fra det greske ordet phyros og har gitt opphav til begrepet fyr på mange språk, for eksempel faro på spansk og italiensk. Den faglige betegnelsen på læren om fyrene og fyrteknologien kalles farologi. Romerne bygget også en rekke fyr så langt nord som til England, med Coruña fyr (Herkulestårnet), nær Ferrol på nordvestkysten av Spania, som det mest kjente. På 1200-tallet opprettet Hansaforbundet flere fyr, blant annet i Kattegat. På 1500-tallet økte utbyggingen av fyr i Europa.
De første norske fyrene var drevet av privatpersoner som hadde fått dette privilegiet av kongen. Driften ble stort sett finansiert av retten til å kreve avgift fra fartøyene som lastet eller losset i nærheten. De første av disse fyrene var ved- eller kullfyrte, og var enten plassert i lave tårn eller på en «fyrvippe». Etter hvert ble fyrvesenet organisert som en offentlig institusjon, og som et direktorat fra 1841.
I Norge ble det første fyrlyset tent på Lindesnes den 27. februar 1656. Deretter kom det fyrstasjoner på Store Færder i 1696, på Kvitsøy og på Høgevarde i Karmsundet i 1700 og på Runde i 1767. Utover 1800-tallet ble kullfyringen gradvis utskiftet til oljefyr, hvilket gjorde det mulig å benytte fresnel-linser. Mange mindre fyrlykter har også benyttet acetylengass som lyskilde. I 1897 fikk Ryvingen elektrisk fyrlys som det første i Norge.
De store fyrstasjonene kunne bestå av flere bygninger der fyrvokteren og familien hadde sitt virke, som kunne være både husdyrhold og fiske. På de mest utsatte stedene ble fyrene etter hvert bemannet av vaktlag på 2–3 mann og fikk betegnelsen tørnstasjon. Hvert vaktlag bemannet da fyrstasjonen noen få uker, men avløsningen kunne ofte være svært væravhengig. Fra 1970-tallet ble transporten ut til de mest utsatte tørnstasjonene erstattet med helikopter. Utover slutten av 1900-tallet ble fyrene gradvis automatisert og avfolket. Bøkfjord fyr ved grensen til Russland var den siste bemannede fyrstasjonen i Norge, og ble avbemannet i 2006. Før automatiseringen var fyrene nord for 59° nordlig breddegrad (omtrent ved Stavanger) slukket i den lyse årstiden. Slukningsperioden varierte fra cirka 20 døgn på 59° nord til vel tre måneder lengst i nord. Nå styres anleggene av fotoceller og det er lysforholdene som bestemmer om fyrlyset skal være i funksjon, uavhengig av årstid og tid på døgnet.
Det har vært bygget over 200 fyrstasjoner i Norge, og på det meste var 154 stasjoner i operasjon samtidig. I 2020 var drøyt 100 norske fyrstasjoner i drift. I tillegg til fyrene driver Kystverket over 5500 lykter, lanterner og lysbøyer langs kysten av Fastlands-Norge og på Svalbard.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.