dampturbin

Overtrykksturbinen ble oppfunnet av Sir Charles A. Parsons (1854–1931) i 1884. Den er oppbygd av en sylindrisk trommel som bærer et stort antall kranser av radielle løpeskovler og av et stillestående turbinhus, som innvendig er forsynt med like mange kranser med ledeskovler. Under turbinens gang strømmer dampen gjennom samtlige lede- og løpeskovlkranser, idet den stadig ekspanderer videre i hver krans. Overtrykksturbinen er særlig godt egnet for store maskinytelser.

Liketrykksturbinen ble utviklet i 1880–1890-årene, og en av foregangsmennene var Gustaf de Laval (1845–1913). Den opprinnelige Laval-turbinen bestod av ett løpehjul som arbeidet i et rom av konstant trykk. Dampen ble tilført i en stråle ved en eller flere utvidede dyser, som arbeidet under det totalt disponible trykkforholdet. Den normale Laval-turbinen ble ikke utført for ytelser over 300 kilowatt (kW). Liketrykksturbinen for større ytelser og for direkte kobling til generator består av flere seriekoblede turbinhjul, som til sammen omsetter den energi som er disponibel i dampens varmefall. Ved en slik flertrinnsturbin utnyttes i hvert enkelt turbinhjul bare en del av varmefallet, og damphastigheten kan i hvert trinn velges etter behovet.

Charles Gordon Curtis (1860–1953) forsøkte (omkring 1898) å sette ned Laval-turbinens høye vinkelhastighet og omdreiningstall ved å fordele dampstrålens arbeid på flere løpehjul etter hverandre i et område med konstant trykk. Dette kalles liketrykksturbin med hastighetstrinn.

Forbedringen av materialene har etter hvert tillatt høyere omdreiningstall i dampturbiner. Ved større omdreiningstall reduseres alle dimensjoner, vekter og priser. Samtidig blir massene som må oppvarmes samt varmeutvidelser og varmespenninger vesentlig mindre. Dette er viktig ved høye temperaturer.