celluloid

Pakker med celluloidstrimler.
.
Lisens: CC BY 2.0

Celluloid er et termoplastisk materiale som består av cellulosenitrat tilsatt kamfer som mykningsmiddel. Noen ganger tilsettes også andre materialer i mindre mengder. Celluloid kan regnes som den eldste delvis syntetiske plast, idet den ble utviklet allerede 1869 av John Wesley Hyatt i USA som erstatningsmateriale for elfenben, spesielt i biljardkuler. Celluloid er hornaktig (tysk Zellhorn), slagfast og spenstig, men gulner og blir sprøtt med tiden, særlig raskt i sollys, og det er meget ildsfarlig. Celluloid er nå nesten helt utkonkurrert av mer varmestabile og mindre ildsfarlige plasttyper som tåler de høyere temperaturene som kreves i hurtigarbeidende støpe- og ekstruderingsmaskineri.

Faktaboks

Uttale
-loˈi:d

Fremstilling

Fremstillingen av celluloid foregår ved omstendelige blandingsprosesser i nærvær av alkohol og utvalsing og ekstrudering ved moderate temperaturer til folier, plater eller bolter. De ferdige gjenstandene fås ved pressing eller maskinering.

Bruk

Celluloid var mye brukt til å stive løssnipper for herrer frem til rundt 1940, men nå er bruken av celluloid i fotografisk film, leketøy, kammer og galanterivarer, pipemunnstykker og klavertangenter nærmest opphørt og til dels forbudt. Brilleinnfatninger, bordtennisballer og knivskaft hører til de viktigste bruksområdene. Gjenstander laget av celluloid er lett kjennelige på kamferlukten som fremkommer når de gnis.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Polymerkjemi

Lars Egil Helseth
Professor, Universitetet i Bergen