angelsaksere

Angelsaksernes ankomst til Britannia dateres av Beda til 449 og regjeringstiden til den britanniske kongen Vortigern. Hans allianse med de saksiske høvdingene Hengist og Horsa var i middelalderen angelsaksernes opphavsmyte, og nevnes sågar av den angelsaksiske krønike. Om Vortigern, Hengist og Horsa overhodet eksisterte, er imidlertid omdiskutert, og de nevnes ikke av samtidige kilder som for eksempel Gildas.

Kildegrunnlaget for denne perioden er tynt, men arkeologiske funn tyder på en gradvis spredning av angelsaksiske bosetninger fra sør-øst og fortrenging av de relativt svake britanniske kongedømmene.

I perioden 600–800 oppsto det flere innbyrdes stridende angelsaksiske kongedømmer. De sju viktigste var Northumbria, Wessex, Kent, East Anglia, Essex, Sussex og Mercia. Perioden har blitt beskrevet som et heptarki, det vil si styre bestående disse sju småkongedømmene. I virkeligheten varierte antallet riker seg gjennom hele perioden, og makten fluktuerte mellom de største.

Beda skriver at Kent dominerte i begynnelsen, mens Mercia og Northumberland synes gradvis å ha fått overtaket fra begynnelsen av 700-tallet. Spesielt Mercia, under kongene Æthelbald (død 757) og Offa (død 796), underla seg store områder og flere av småkongedømmene i Sør-England.

På 600-tallet ble angelsakserne kristnet under påvirkning av keltere i nord og gregorianske misjonærer i sør. Sankt Augustin av Canterbury (død 604) kom til Kent i 597 og ble Canterburys første erkebiskop. Kong Æthelberht av Kent (cirka 560–616) lot seg døpe i 601 og i løpet av de neste tiårene lot de fleste angelsaksiske konger seg døpe. Prosessen ble nominelt fullført i 686 da den siste hedenske kongen, Arwald, falt i kamp.

700-tallet og annen halvdel av 600-tallet framholdes av Michael Drout og andre historikere som en kulturell blomstringstid for England på grunn av klostrenes framvekst og påvirkning fra utenlandske intellektuelle som Aidan av Lindisfarne (død 651), Theodore av Tarsus (602–690) og Hadrian av Canterbury (død 710). De fremste engelske lærde på denne tiden var historikeren og poeten Aldhelm (cirka 639–709), historikeren Beda (cirka 673–735) og embetsmannen og poeten Alkuin (cirka 735–804).

Fra slutten av 700-tallet og begynnelsen av 800-tallet ble maktbalansen i de angelsaksiske områdene forskjøvet da de første vikingangrepene mot øya begynte. I 825/826 beseiret kong Egbert av Wessex (769/771–839) kong Beornwulf av Mercia og tok kontroll over Surrey, Sussex, Kent og Essex. I 851 seilte en stor flåte danske vikinger opp Themsen, men ble beseiret av Ethelwulf i slaget ved Aclea. Danene returnerte i 865 og besatte deler av Northumbria, East Anglia og Mercia som skulle bli kjerneområdene for Danelagen. I løpet av 870-årene gikk vikingene til gjentatte angrep på det siste engelske kongedømmet Wessex.

Ifølge den angelsaksiske krønike var en vikinginvasjon i 878 nær ved å overvinne vestsakserne fullstendig, og kong Alfred den store av Wessex (849–899) unnslapp så vidt sammen med en liten gruppe av sine nærmeste krigere. De klarte imidlertid å rekruttere nye styrker raskt, og han vant en avgjørende seier mot vikingene og deres høvding Guthrum ved Edington i 878.

Etter slaget ved Edington styrket Alfreds og Wessex' posisjon seg betraktelig på tross av nye angrep i 890-årene. Hæren ble effektivisert, nye lover innført og skriftkulturen revitalisert. Alfred inviterte lærde menn fra hele Europa til sitt hoff, hvor flere klassiske latinske tekster ble oversatt til gammelengelsk; noen tekster ble sågar oversatt av kongen selv. Wessex' politiske dominans og Alfreds styrking av boklig lærdom førte til at den vestsaksiske dialekten ble standarddialekten for gammelengelsk i resten av den angelsaksiske perioden.

Alfreds etterkommere fortsatte hans kamp mot danene og for integrasjon av de skandinaviske bosetningene i øst og nord. Sønnen Edvard den eldre (død 924) beseiret vikingene i East Anglia i 917 og la under seg Mercia i 918. Edvards sønn Athelstan (død 939) erobret det siste vikingkongedømmet York i 927 og regnes for å være den første kongen over hele England.

Den langsomme integreringen av Danelagen innledet en relativt fredelig periode for det angelsaksiske kongedømmet; mange danske bosettere ble værende på øya som den engelske kongens undersåtter. Tidlig på 900-tallet hadde en stor gruppe vikinger under høvdingen Rollo slått seg ned i Normandie, og da en ny serie vikingangrep mot den engelske kysten begynte på 980-tallet søkte mange vikinger havn hos sine normanniske slektninger, etter å ha vært på tokt i England. Det førte til fiendskap mellom engelskmennene og normannerne. De ble likevel forsonet med hjelp fra pave Johannes 15. i 991. Forsoningen ble bekreftet i 1002 ved ekteskapet mellom Emma av Normandie og kong Ethelred av England (cirka 968–1016). Denne relasjonen utgjorde en del av grunnlaget for hertug Vilhelms krav på den engelske tronen i 1066.

Vikingangrepene fortsatte opp gjennom 990-årene, og kong Ethelred betalte i 991 store summer i løsepenger, såkalt danegjeld, for å slippe unna vikingenes herjinger. Men denne utbetalingen inspirerte bare til flere angrep, og danegjeld ble utbetalt på nytt i årene 994, 1002, 1007 og 1012. De gjentatte angrepene mot landet førte til en mistenkeliggjøring av den danske befolkningen i England, og på Sankt Brictius' dag, den 13. november 1002, beordret kong Ethelred en massakre mot landets danske innbyggere. Historikere anslår at et betydelig antall liv gikk tapt under denne massakren. I 2008 ble det funnet en massegrav i Oxford med benrester fra den aktuelle perioden, og det antas at dette stammer fra massakren i 1002.

Massakren provoserte bare vikingene til ytterligere angrep på England. Gunhild, som var søster til danekongen Svend Tveskæg (cirka 960–1014), skal ha vært et av ofrene under massakren, og Svein kom til England med hæren sin i 1002–1005, 1006–1007, 1009–1012 og 1013–1014. I 1013 ble sågar Ethelred drevet på flukt, og Svein ble utropt til konge av England. Men da Svein døde brått i 1014, forsøkte Ethelred å vinne tilbake kongeriket. Han returnerte til England i 1015, men ble slått ved Ashingdon i 1016 av danekongen Knud den mektige (død 1035), som var sønnen til Svein.

Det danske herredømmet i England varte til 1042, da Edvard Bekjenneren (død 1066) ble valgt til konge av de engelske jarlene etter halvbroren Hardeknuds død. Edvard, som hadde tilbragt mesteparten av sitt liv i Normandie, manglet et uavhengig maktgrunnlag, men samarbeidet nært med både normanniske rådgivere og Godwin, jarlen av Wessex. Da Godwin døde i 1053, tok sønnen Harald Godwinson over det nære samarbeidet med kongen. Suksesjonen var imidlertid uavklart da Edvard døde i januar 1066. Harald lot seg likevel straks krone til konge av England.

Han fikk raskt to utfordrere, hertug Vilhelm av Normandie, og den norske kongen Harald Hardråde, som hadde alliert seg med Harald Godwinsons landsforviste bror Tostig. Harald Hardråde krevde England som arv etter Hardeknud, som var den siste danske kongen av England. Nordmennene slo til først. De ankom England på sensommeren og tok York 20. september. Harald Godwinson hadde tilbrakt sommeren i sør der han ventet på Vilhelms invasjon, men normannerne som hadde vært klare på den franske siden av Den engelske kanal siden 12. august, måtte vente på gunstige værforhold for å kunne seile. Da Harald fikk høre om den norske invasjonen, marsjerte han raskt nordover, og i slaget ved Stamford Bridge 25. september ble nordmennene slått. Harald Hardråde og Tostig falt begge på slagmarken.

Like etter snudde vinden, og Vilhelm landet med hæren sin ved Pevensey i Sussex 28. september. Harald Godwinson skaffet raskt nye forsterkninger og møtte Vilhelm i slaget ved Hastings 14. oktober 1066. Der falt Harald, og etter et mislykket forsøk på angelsaksisk motstand under Edgar Atheling overga de engelske lederne seg til de normanniske styrkene. Vilhelm ble kronet til konge av England 25. desember 1066 i Westminster Abbey.

Den normanniske invasjonen innebar gjennomgripende politiske og kulturelle endringer for England i langt større grad enn ved den danske erobringen i 1016. Normannerne beslagla og delte det angelsaksiske aristokratiets eiendommer mellom seg, og kontinentale geistlige ble systematisk utnevnt til kirkelige embeter. Det kommer fram i Domesday book fra 1086, som er en fortegnelse over grunneiendommer i England.

Introduksjonen av fransk som statsbærende språk påvirket også språkutviklingen, men ikke umiddelbart. Den angelsaksiske krønike ble skrevet på gammelengelsk helt fram til 1154, og normannernes erobring førte i begynnelsen bare til utbredt tospråklighet. Men etter hvert ble også hverdagsspråket forandret, først og fremst ved at det gammelengelske vokabularet ble beriket med franske ord, men fransk-normannisk fungerte i stor grad også som katalysator som framskyndet en naturlig grammatikalsk utvikling. Høy- og sen-middelalderens engelsk kalles derfor middelengelsk og er kanskje best representert i Canterbury Tales av Geoffrey Chaucer (cirka 1343– 1400).

• Englands historie