Versailles (hageanlegget og parken)

Ludvig 14. ga i 1661 hagearkitekten Andrè Le Nôtre oppdraget med å planlegge og utforme det til sammen 800 hektar store hageanlegget. Han samarbeidet med Jean-Baptiste Colbert, kongens bygningssjef 1664−1683 og hoffmaleren Charles Le Brun, som tegnet mange av skulpturene og fontenene. Le Notre hadde vært hagearkitekten for slottet Vaux-le-Vicomte og videreutviklet de samme prinsippene i Versailles. Det er nå 200 000 trær og 210 000 blomster i anlegget. Flere stormer i 1990-årene ødela store deler av beplantningen. Etter omfattende nyplanting fremstår anlegget i dag slik det var på Ludvig 14.s tid

Med 386 skulpturer, laget i marmor, bronse eller bly, er hageanlegget i Versailles verdens største friluftsmuseum for skulptur. Tidens fremste skulptører sto bak utformingen av kunstverkene. Blant de mest kjente er Francois Girardon (1628−1715), Antoine Coysevox (1640−1720) og brødrene Gaspard (1624−1681) og Baltazard (1628−1674) Marsy. Mange av skulpturene i hageanlegget har referanse til Apollo, solguden som Solkongen Ludvig 14. identifiserte seg med. De mange Apollo figurene var symbolet på kongens makt, styrke og storhet. På samme måte som i utsmykningen av slottet, var de et bilde på at majesteten, innsatt av Gud, hadde hovedrollen på livets og verdens scene. Det var også mange kopier av antikke romerske skulpturer. Det viste at Versailles under Ludvig 14. skulle fremsto som Det andre Roma.

Nærmest slottet, mot vest, er det stramt utformete enheter i geometriske mønstre. Klippete busker, blomsterbed og elegante hekker danner avgrensete felt rundt et midtpunkt, som kan være en skulptur, basseng, fontene eller paviljong.

Lenger borte fra slottet er planløsningen mindre stram og mer naturlig. Trær i grupper eller rekker danner små skyggefulle skogholt eller lunder, såkalte bosquettes, som rammer inn utsikten til det åpne landskapet. Men alle utsynene er nøye komponert for å gi best mulig effekt.

På den andre siden av selve hageanlegget ligger en stor park, omgitt av en mur med porter. Rette stier går på kryss og tvers mellom treklynger og dyrkete områder. Den store kanalog Den sveitsiske sjøengjør at parken blir en naturlig forlengelse av hagen.

Overalt støter den besøkende på nye opplevelser. Det er lyse og mørke partier, naturlige og menneskeskapte formasjoner, tette vekster og åpne områder, som alt spiller sammen i uendelige variasjoner. Le Notre forvandlet vill natur til en kunstig park, samtidig som han utnyttet mangfoldet av naturlige former i terrenget.

Le Notre var inspirert av den italienske renessansehagen, som var en lukket, formal hage. Men helt nyskapende for den franske barokke hagen var at slottet og hagen står i samme sentrale akse og at utsynet mot hagen åpner seg mot det uendelige.

Fra det sentrale vinduet i Speilsalen kan man følge øst-vest aksen i hagen. Nærmest fasaden er to kunstige basseng. Rundt hver av dem ligger fire statuer som representerer franske elver. Videre fører en trapp ned til Latonafontenen, inspirert av Ovids Metamorfoser. Så følger Den kongelige spaservei, også kalt Det grønne teppe, ettersom en gressplen dekker midten av veien helt ned til den overdådige Apollo-fontenen, med Apollo til hest utført i forgylt bly. Videre i sentralaksen er Den store kanal (Grand Canal). Den er korsformet, 1560 m lang og byggetiden var 1668−1679. Der hadde Ludvig 14. sin egne lille flåte med båter. I 1674 fikk kongen to gondoler og fire gondolierer i gave fra Republikken Venezia.

Nedenfor Oransjeriet, på sørsiden av slottet, er et stort basseng, kalt Den sveitsiske sjøen.

Mot nord er hagen organisert på lignende måte som øst-vest aksen, med en sentral vei som åpner opp for utsyn. En trapp fører ned til Pyramidefontenen og Vannveien, sistnevnte flankeres av bronseskulpturer, som bærer små marmorbasseng med vannstråler. Langs Vannveien er det både formklippete hekker og naturlige trær. Vannveien ender ved Dragefontenen, med en vannstråle som er 27 m høy. Bortenfor ligger den mektige Neptunfontenen, som med sine 101 vannstråler, er den mest iøynefallende fontenen i parken.

De 50 fontenene, med til sammen 620 vannstråler, krevde mye vann, som det var lite av i Versailles. Ludvig 14.s store interesse for vanneffekter bidro til den viktigste utviklingen av hydraulisk teknikk siden romersk tid. Det ble anlagt kunstige sjøer, vannbeholdere, pumper og akvedukter for å sikre vannforsyningen.

Det første fonteneshowet i Versailles foregikk 27.april 1666. Hver gang Ludvig 14. passerte en ny fontene, lød et fløytesignal som varslet at vannet måtte åpnes opp. I dag har ny teknologi gjort det mulig å videreutvikle fonteneshowene i Versailles, men de har bevart det barokke særpreget med lys- lyd- og fargeeffekter, musikk fra Ludvig 14.s tid og fyrverkeri som finale.

Langs alle spaserveiene og stiene er det hekker, formklippete trær, skulpturer og vaser i forskjellig utforming. Bosquettene, de små skogholtene eller lundene rundt Det grønne teppet er små selvstendige hager, avgrenset av hekker eller gitterverk, og dekorert med fontener, statuer og vaser. De framstår som små friluftsalonger og med sitt mangfold av utforming og dekor er de en kontrast til den generelle strengt regulerte utformingen av hagen. Under Ludvig 14.s regjering var det femten slike lunder. Hver lund har et midtpunkt som kan være en fontene, obelisk eller paviljong.

Ballsal-lunden eller Klippelunden, var den siste som ble anlagt av Le Notre i årene 1680−1685 og også den mest spektakulære. Den er anlagt som et amfiteater omgitt av grønne busker og trær. Hele den østlige siden av amfiteateret er utformet som en kunstig foss der vannet renner nedover i åtte nivåer. De består av marmorblokker som er dekorert av møllesteiner og skjell i store mengder. Opprinnelig var det en liten øy omgitt av kanaler i den sentrale arenaen. Den ble brukt til danseoppvisninger, derav navnet Ballsal lunden. Øya ble fjernet av Hardoin-Mansart i 1707.

Kongene bygde mindre boliger i parken utenfor selve slottet, brukt som en privat residens der de kunne leve friere uten de strenge kravene til hoffets etikette.

Grand Trianon ligger ved enden av den nordlige armen til Grand Canal. Hardoin-Mansart startet byggingen av slottet i 1687, under streng overvåking av Ludvig 14.

I det overdådige Speilrommet med utsikt til Den store kanal holdt kongen rådsmøte. Interiøret er tilbakeført med den originale dekoren, i likhet med de fleste andre rommene. Med utsikt til overveldende blomsterbed fra alle rommene, ble Grand Trianon kalt Blomsterpalasset. Dekor, veggtapet og malerier er i stor grad inspirert av blomstermotiv.

Slottsarkitekten under Ludvig 15., Ange-Jaques Gabriel, bygde Petit Trianon i 1763−1768. Bygningen har en enkel kubisk form i tidens moderne nyklassisistiske stil og regnes som arkitektens hovedverk. Opprinnelig var det Madame Pompadour som ønsket et lite slott, men hun døde før det ble ferdig. Ludvig 15. var svært interessert i botanikk og Petit Trianon var derfor omgitt av en Fransk hage, Botanisk hage og Blomsterhage.

Ludvig 16. forærte Petit Trianon som gave til sin hustru Marie-Antoinette i 1774. Hun hadde store problemer med å underkaste seg hoffets strenge regime, og der kunne dronningen leve fritt uten formelle plikter.

Mesteparten av de originale møblene i de to bygningene gikk tapt under revolusjonen. Napoleon 1. restaurerte slottene og brukte dem både til offisielle møter og som feriebolig.

Marie Antoinette virkeliggjorde tidens interesse for «drømmen om det enkle livet på landet» ved å bygge Dronningens lille landsby, utformet av arkitekten Richard Mique i 1783−1786. De 12 bygningene var inspirert av tradisjonelle bondehus i Normandie og inkluderte en vindmølle, meieri og en låve, som også ble brukt til ballsal. Dronningens hus var den viktigste bygningen. Selv om eksteriøret var enkelt og rustikt, så var den svært elegant innredet med utsøkte møbler og Sèvres porselen.

I 1780 fikk Marie-Antoinette bygd Dronningens teater, et lite teater for et begrenset publikum. Interiøret er luksuriøst og dominert av gull og blått med et avansert maskineri for sceneskift. Den svært teaterinteresserte dronningen deltok ofte selv i forestillingene. Teateret er den eneste bygningen som står uforandret siden 1700-tallet.

Oransjeriet ligger mot sør, rett nedenfor slottet og regnes som et mesterverk av Hardoin-Mansart. I 1684−1686 utvidet og forandret han det gamle oransjeriet, bygd av Le Vau i 1663, til en enorm bygning. Det 155 meter lange sentrale galleriet har to sidegallerier, som ligger under de berømte Hundretrinns trappene. I dag står det om sommeren tropiske og subtropiske trær som palmer, sitroner og appelsiner, oleander og granatepletrær i potter, fordelt utover det store området, slik det var på Ludvig 14.s tid. Om vinteren ble alt oppbevart innendørs i Oransjeriet. Vegger med tykkelse på 4-5 m og doble, sydvendte vinduer, gjorde at temperaturen aldri kom under fem grader.

• barokken
• arkitektur i barokken
• hagekunst
• Ludvig 13
• Ludvig 14.
• Ludvig 15.
• Ludvig 16.
• Versailles – slottet

• Offisiell nettside for slottet og hagen