Rolf Jørgen Fuglesang

Fuglesang tok examen artium i 1928, studerte deretter jus og ble cand.jur. i 1933. Allerede i studietiden ble han vunnet for Vidkun Quislings ideer, og han meldte seg straks til det nye partiet Nasjonal Samling (NS), som ble annonsert etter bonderegjeringens fall våren 1933. Samme år ble han partiets fastlønnede generalsekretær.

I egenskap av generalsekretær ledet Fuglesang NS under den første tilslutningsbølgen i årene 1933–1934, deretter under konsolideringen frem mot valget i 1936, og siden i de etterfølgende tre årene av katastrofal nedgang i oppslutning. Hele tiden hadde han frie hender og full tillit fra partiføreren, som foretrakk å holde seg unna økonomi og organisasjon.

Selv om Fuglesang var Quislings nærmeste medarbeider, ble han ikke innviet i de tilnærmelsene Quisling gjorde overfor Adolf Hitler under reisen til Berlin i desember 1939. Quislings statskupp 9. april 1940 kom derfor helt overraskende på Fuglesang. Lojaliteten til Quisling var imidlertid urokket.

Fuglesang tok på seg å lede gjenoppbyggingen av NS, som fra høsten 1940 var det eneste tillatte partiet i Norge. Arbeidet krevde store tyske subsidier, men også en betydelig lederkapasitet. Han måtte holde orden i massetilstrømningen av nye medlemmer og lede en nazistisk stramt oppbygd bevegelse med rundt 50 000 medlemmer, overvåket og nøytralisert med hensyn til alle tilløp til opposisjonsdannelser.

I stillingen som partiminister etter 25. september 1940 (da Josef Terboven tok over styringen av Norge) hadde Fuglesang til disposisjon et partisekretariat med flere hundre ansatte, komplett med en landsomfattende etterretningstjeneste og en særskilt avdeling av Reichskommissariat, den såkalte Einsatzstab, til hjelp. NS ble en etter norske forhold uvanlig effektiv og velsmurt organisasjon.

Under okkupasjonen ble den opprinnelig moderate Fuglesang en talsmann for pangermanske og rasistiske ideer, noe som førte til en tilnærmelse fra selveste Heinrich Himmler. I den praktiske politikken falt han imidlertid mer og mer tilbake på en nasjonal forsvarslinje overfor de tyske kravene, som fra høsten 1942 ble mer pågående. Fra sin posisjon som statsrådsskretær for Quislings «nasjonale regjering» fra februar 1942 (statsakten) og som kultur- og folkeopplysningsminister etter Gulbrand Lundes død høsten samme år, samlet Fuglesang maksimal innflytelse i parti og stat. Han kom da i hyppig kollisjon med Reichskommissar Terboven.

I januar 1944 ledsaget Fuglesang Quisling ved dennes besøk hos Hitler. Fuglesang førte da også en lengre og i hovedsak forsonende samtale med Himmler i Rastenburg. Men høsten samme år beskrev den tyske politigeneral i Norge Fuglesang som «hovedtalsmann for den tyskfiendtlige tendens» i NS.

Da Fuglesang ble stilt for retten i februar 1946, avviste dommerne at hans konfrontasjoner med okkupasjonsmakten – som til og med hadde utsatt ham for likvidasjonstrusler fra tysk side – tjente norske, nasjonale interesser. Det var «for selv å få størst mulig makt» at Fuglesang hadde stått tyskerne imot, slo retten fast. Han ble kjent skyldig på alle vesentlige tiltalepunkter. Tre av lagrettens 7 medlemmer stemte for dødsstraff. Flertallet fant at han ikke hadde hatt bestemmende innflytelse over NS’ landsforræderske virksomhet og at selv om han var et redskap for Quisling og hans ideologi, så var han «i vesentlig grad kun et redskap». Resultatet ble livstidsdom med tap av tillit for bestandig. Høyesterett forkastet Riksadvokatens anke.

Etter sonet straff virket Fuglesang som murer og forretningsmann i Oslo. Han opptrådte offentlig igjen første gang i NRKs radioprogram Ukeslutt i juni 1983.

• Det ulovlige storting, 1939
• Parti og stat, i foredragsserien Norges Nyreising 2, 1942
• Nasjonal Samlings ideologi, i NS 8. Riksmøte, [1943]
• Rasehygiene og sosialpolitikk, sammen med Sverre Kvassnes med flere, 1944

• landssvikoppgjøret
• Nasjonal Samling
• Norge under andre verdenskrig
• okkupasjonen

• Dahl, Hans Fredrik: Vidkun Quisling, bind 1–2, 1991–1992
• Dahl, Hans Fredrik: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)
• Landssviksak Oslo politikammer D 1099, i Riksarkivet
• Melsom, Odd: Fra kirke- og kulturkampen under okkupasjonen, 1980
• Nøkleby, Berit: Ny ordning, bind 2 av Magne Skodvin (red.): Norge i krig, 1985
• privatarkiv nr. 739, Rolf Jørgen Fuglesang, i Riksarkivet
• Sørensen, Øystein: Hitler eller Quisling, 1989