Peter Sloterdijk

Sloterdijks gjennombrudd kom i 1983 med utgivelsen av tobindsverket Kritikk av den kyniske fornuft, som ble en bestselger i hjemlandet. Verket knyttet an til den marxistiske Frankfurterskolen, men var også kritisk til den.

Marxismens ideologianalyse gikk ut på å avsløre kulturelle forestillinger som falsk bevissthet som tjente herskernes interesser. Sloterdijk mente at dette ikke lenger var treffende: Problemet for moderne mennesker er ikke at de ikke er klar over at de er maktens medsammensvorne, men nettopp at de er klar over det. For Sloterdijk var dette kjennetegnet på moderne kynisme, som han beskrev som opplyst falsk bevissthet. Han mente at Frankfurterskolens avsløringer av ideologi bare førte til desillusjonert melankoli, og søkte et annet ideal for å motsette seg moderne kynisme i antikkens kynisme, representert ved Diogenes fra Sinope.

Et gjennomgangsmotiv i Sloterdijks forfatterskap er oppgjøret med det han kaller fiksjonen om mennesket som mangelvesen. Han mener at mennesket som art verken lar seg forstå ut fra rent biologiske mekanismer eller ut fra tanken om et hierarki av behov det søker å oppfylle. Snarere viser menneskets historie at såfremt det har sine biologiske grunnbehov dekket, oppstår det et overskudd som gir støtet til en «unaturlig» evolusjon: kreativitet, kunst, oppfinnelser, teknologi, høykulturell forfinelse og samfunnsmessig kompleksitet. Sloterdijk hevder at mennesket bør forstås som et luksusvesen heller enn et mangelvesen.

I et av sine filosofiske hovedverker, Du må endre ditt liv (2009), videreutvikler han sin filosofiske antropologi med begrepet antropoteknikk. Med antropoteknikk sikter Sloterdijk til de metodiske øvelsene mennesket utvikler for å drive sine fysiske, mentale og skapende evner til stadig nye høyder. Han mener at mennesket er blitt til ved en form for selvtemming, som har gitt opphav til en etisk fordring om stadig selvforbedring gjennom disiplinerte anstrengelser.

Med trebindsverket Sfærer (1998-2004) setter Sloterdijk seg fore å gi en filosofisk gjenfortelling av menneskeartens historie med utgangspunkt i dens forhold til rommet. For Sloterdijk er ikke menneskets rom identisk med det fysiske rom. Snarere er det et besjelet rom med en innside og en utside, det han omtaler som en sfære.

Sloterdijks sfærologi framstiller mennesket som et rom- og verdensbyggende vesen. Menneskets rom strekker seg fra ursfærens intimitet i livmoren til det kosmiske rom, og mellom disse ytterlighetene ligger de ulike nivåene av fellesskap, som forsøker å ivareta livmorens beskyttelsesfunksjon for en gruppe overfor en utside. Sloterdijk mener at den samme dynamikken er i sving i forhistoriske flokker som i religioner, imperier, nasjoner og et globalisert verdenssamfunn. Perspektivet er immunologisk: Sfærene er en slags immunsystemer som registrerer trusler og treffer mottiltak, men som også bare består så lenge fellesskapet holdes sammen ved det Sloterdijk kaller kollektiv selvhypnose.

Gjennom sfærologien har Sloterdijk gjort seg bemerket som globaliseringsteoretiker med blikk for økologiske spørsmål. For Sloterdijk innbefatter menneskets verdensbyggende aktivitet alt fra kosmologisk tenkning, via kartlegging og kolonisering, til vitenskapelige oppdagelser og teknologiske nyvinninger. Disse løper sammen i en lang globaliseringshistorie med røtter i antikken.

Sloterdijk kaller den antikke oppmålingen av universet morfologisk globalisering, mens de europeiske sjøfartsnasjonene på 1400-tallet startet en terrestrisk globalisering, som etter hvert skulle munne ut i et sammenvevd verdenssystem. Samtidig som verdenssystemet nøytraliserer avstander gjennom økonomisk og teknologisk fortetning, utløser det motstandsreflekser blant lokale kulturer. Sloterdijk mener at nyere tids globalisering ledsages av bevisstgjøring om skjørhet, der økologiske og planetariske sammenhenger blir del av systemets økende kompleksitet.