Paal Brekke

Paal Brekke debuterte i 1942 som flyktning i Sverige med diktsamlingen Av din jord er vi til, etterfulgt av ytterligere to romaner, en diktsamling og et skuespill før han kunne vende tilbake til Norge.

Flyktningtiden i Sverige preger diktsamlingen Jeg gikk så lange veier (1945) og romanen På flukt (1946), som er bearbeidinger av hans to siste bøker utgitt i nabolandet under okkupasjonen. I ettertid er det kun bøkene utgitt i Norge, inkludert disse to omarbeidingene, Brekke vedkjenner seg. Det som med dette helt utgår, er ungdomsdiktene i debutsamlingen, som med sin rimede form er svært avstikkende fra det øvrige forfatterskapet, og den første romanen.

I Sverige kom Brekke i kontakt med den svenske modernisme-bevegelsen kjent under betegnelsen «fyrtiotalismen», noe som fikk stor betydning for hans egen utvikling som lyriker.

Tidligere hadde den modernistiske lyrikken i Norge vært symbolistisk eller vitalistisk. Disse to retningene, med utspring på 1800-tallet, kan eksemplifiseres ved henholdsvis Sigbjørn Obstfelder og Kristofer Uppdal. Den retningen innen modernismen Brekke møter i Sverige, henter derimot sin inspirasjon fra den engelsk-amerikanske høymodernismen fra tiden etter første verdenskrig, med T. S. Eliot som det mest sentrale navnet.

Gjennom egen skriving og oversettelsesvirksomhet blir Brekke, sammen med Erling Christie, den som lanserer denne anglo-amerikanske modernismetradisjonen i Norge. Utover i 1950-årene står Brekke fram som vår ledende modernist, både gjennom egen produksjon, gjennom virket som litteraturanmelder og gjennom forsvaret av de nye diktformene mot ulike angrep. Disse angrepene og det ordskiftet som fulgte, omtales gjerne som «tungetaledebatten», idet de modernistiske forfatterne av sine kritikere, med Arnulf Øverland i spissen, beskyldes for å drive med uforståelig «tungetale fra parnasset».

Med samlingen Skyggefektning (1949) markerte Brekke seg for alvor som modernistisk lyriker – både formelt og innholdsmessig. Samme år forelå Brekkes gjendiktning av Eliots hovedverk Det golde landet (1922).

Felles for Det golde landet og Brekkes 50-tallslyrikk er et særpreget forhold til tradisjonen. I stedet for å oppfatte historien primært som utvikling, oppfatter Brekke – som Eliot – historien hierarkisk. Heller enn å bejage det aller nyeste, er det kulturelle høydepunkter, fra alle tider, som utgjør referansepunktene. Slik blir allusjoner til Bibelen, gresk mytologi og andre eldre kulturelle ytringer til en naturlig del av den modernistiske lyrikken. I disse diktene er det ofte slik at det oppnås en kontrastvirkning gjennom å stille opp referanser til eldre tiders mytetekster ovenfor skildringer av modernitetens kaotiske livsopplevelse.

Peter Stein Larsen lister opp karakteristiske trekk ved Brekkes modernistiske lyrikk: 1. Opposisjonell holdning til en heilt ut rasjonelt orientert verden, basert på vitenskap. 2. Et poetisk særspråk, som oppstår gjennom møter mellom ulike stilnivåer innenfor samme tekst. Her finnes religiøs høystil side om side med sekvenser som er holdt i helt ut hverdagslig språk. 3. Utopisk lengsel og visjonært preg. Til dette siste regner Larsen de stadige uttrykkene for lengsel etter forløsning i Brekkes dikt, som i dette eksempelet fra Skyggefektning: "En luftspeiling/ er all vår vandrings mål."

Etter romanene Aldrende Orfeus (1951) og Og hekken vokste kjempehøy (1953) følger diktsamlingene Løft min krone, vind fra intet (1957) og Roerne fra Itaka. En ring av dikt (1960). Med sistnevnte bok endres tonen i forfatterskapet, fra høystemt patos til kjølig ironi overfor samtiden.

I 1962 gav Brekke ut en reportasjebok om India, En munnfull av Ganges.

Videre på 1960-tallet følger diktsamlingene Det skjeve smil i rosa (1965) og Granatmannen kommer (1968). Sist nevnte har tittel etter det navnet media satte på en mann som i februar til april 1965 stilte opp flere sprengfeller med håndgranater i Oslo. I disse samlingene introdusertes for første gang språkkritikk som en vesentlig del av det kunstneriske programmet: Flere av diktene refererer til samfunnets språkbruk, i form av avisreportasjer og tv-program, som gjennom dette blir forsøkt avslørt som synliggjøringer av måter å beskrive verden på som samtidig er med på å definere hvordan vi skal forstå den. Det offentlige språket er ikke nøytralt, men tvert imot bærer av ideologier vi innprentes uten å være klar over det. Og denne uvitenheten er det så diktene forsøker å gjøre oss oppmerksomme på.

Deretter fulgte en diktsamling om livet på en aldersheim, Aftenen er stille (1972), som ble tildelt Kritikerprisen. Den er senere omarbeidet til radiospill. Syng ugle med undertittelen «Enkeltvise dikt» kom i 1978, Flimmer. Og strek i 1980, Men barnet i meg spør i 1992 og hans siste diktsamling, Ostinato, i 1994. Disse senere samlingene er ikke eksperimentelle på samme måte som det tidligere forfatterskapet, men forholder seg mer enkelt formidlende til sitt publikum. Diktene har blitt omtalt som "realistisk" lyrikk.

Samlede dikt (2 bind) utkom i 2001, illustrert av Arne Nøst.

Brekkes dikt tar gjerne utgangspunkt i dagligdagse situasjoner, holdt i et nøkternt språk. Men livsfølelsen som kommer til uttrykk er utpreget modernistisk, med fokus på fremmedgjøring. Samtidig spiller han på rike kulturhistoriske referanser.

Et dikt som kan belyse denne metoden, er det tittelløse åpningsdiktet fra Det skjeve smil i rosa. I utgangspunktet er dette en beskrivelse av noe helt hverdagslig, nemlig et kinobesøk. Men vi merker straks at denne situasjonen er forvrengt. Her er innledningen av diktet:

Som i en kinosal, men uten
at jeg selv vet hvordan jeg er kommet
hit, og midt under forestillingen
Hva handler den om? Hysj

Leser vi åpningslinjen med litt ettertanke, merker vi oss at det står " Som i en kinosal" (utheving her). Det er altså noe som blir sammenlignet med den opplevelsen i kinosalen som her skildres. Den forvirringen som her uttrykkes, er typisk for den modernistiske litteraturens beskrivelser av fremmedgjøring . Verden oppleves som kaotisk, uforståelig, gjerne som sosiale spill med regler man ikke forstår. I Brekkes dikt blir fangenskapet i denne labyrintiske, fremmedgjørende virkeligheten markert ved at der som fører ordet ikke kan slippe ut. Slik lyder de siste linjene: "Og kontrolløren og det hele om/ igjen, opp trappene/ ut igjen, men alltid bare inn igjen." Slik går diktet fra beskrivelse av et kinobesøk til en anskueliggjørelse av det fremmedgjorte livet i moderniteten. Diktet blir til en allegori , til en utvidet billedlig framstilling av det moderne livet, i den pessimistiske formen som er så typisk for mye modernistisk kunst. Et ytterligere aspekt ved diktet er at det kan leses som en mediekritikk, hvor menneskene som sitter i salen er fullstendig passiviserte, overlatt til å se avbildninger av medieskapte idealer i stedet for å komme i kontakt med selve livet.

En slik beskrivelse av menneskene som passive tilskuere, uten egentlig kontakt med det virkelige livet, kan forstås som en allusjon til Platons kjente hulelignelse. I denne sitter menneskene, uten å være klare over det, fastlenket inne i en mørk hule og ser bare avskygninger av virkelighetens objekter i det flakkende lyset fra et bål mot huleveggen.

Slik kobler Brekke, i tråd med Eliots kunstneriske program, sammen samtidens opplevelse av fremmedgjøring med en skildring fra før moderniteten, slik at det blir tydelig at det man oppfatter som nytt og skremmende ved det moderne livet er noe vår kultur har båret med seg i lang tid. Allerede Platon hadde altså en tanke om fremmedgjøring.

Den samme teknikken finnes for eksempel i Roerne fra Itaka, der livet i det moderne Norge etter andre verdenskrig blandes sammen med skildringen i Odysseen av Odyssevs og hans menn når de ror hjem fra Troja-krigen.

Brekke gjorde et stort arbeid med å formidle poesi til et norsk publikum gjennom antologier og gjendiktninger.

Han gjendiktet de modernistiske forfatterne T.S Eliot, Ezra Pound og Czesław Miłosz og var redaktør for gjendiktningene i Amerikansk lyrikk (1957), Moderne japansk lyrikk (1965) og Indisk lyrikk (1979).

Han var også redaktør for en rekke dikt-antologier: Modernistisk lyrikk fra 8 land og Den unge lyrikken 1939–55, Tverrsnitt (1958), Norsk lyrikk nå (1968) og Fakkeltog (1968).

Han var redaksjonssekretær i Samtiden i 1947–1953, redaktør av tidsskriftet Diktets venner i 1958–1962, litteratur- og teatermedarbeider i Dagbladet fra 1963 og redaktør for serieutgivelsen Nordisk Poetisk Årbok i 1963–1967. Et utvalg av hans artikler og anmeldelser foreligger i Til sin tid. Journalistikk 1945–70 (1970) og Farvel'ets rester. Journalistikk 1970–1981 (1981).

Paal Brekke er sønn av sogneprest Egil Brekke og far til forfatter Toril Brekke.

• Av din jord er vi til (dikt, som Paal E. Brekke), 1942
• Fri är du född (roman, pseud. Arvid Rhode, på svensk), 1943
• Landflyktig soldat (dikt, pseud. Arvid Rhode), 1945
• Jakobsnatten (skuespill, oppført på Svenska dramatikers studio), 1945
• Sött vin och galla (roman, på svensk), 1945
• Jeg gikk så lange veier (dikt, utvidet utgave av Landflyktig soldat), 1945
• På flukt (roman, norsk utgave av Sött vin och galla med ny slutt), 1946
• Skyggefektning (dikt), 1949
• Aldrende Orfeus (roman), 1951
• Og hekken vokste kjempehøy (roman), 1953
• Løft min krone, vind fra intet (dikt), 1957
• Roerne fra Itaka. En ring av dikt (dikt), 1960
• En munnfull Ganges, 1962
• Det skjeve smil i rosa (dikt), 1965
• Granatmannen kommer (dikt), 1968
• Til sin tid. Journalistikk 1945–1970, 1970
• Aftenen er stille (dikt), 1972
• Syng ugle. Enkeltvise dikt (dikt), 1978
• Flimmer. Og strek (dikt), 1980
• Farvel'ets rester. Journalistikk 1970–1981, 1981
• Før var jeg en fisk. Om dikt av barn og gamle, 1982
• Men barnet i meg spør (dikt), 1992
• Ostinato (dikt), posthumt 1994

• Paal Brekke i Norsk biografisk leksikon

• Andersen, Hadle Oftedal: «Paal Brekke i Sverige» i Bøygen 30, nr. 2 (2018)
• Beyer, Edvard: «'- et dikt mot verden': tema og faser i Paal Brekkes lyrikk» i NLÅ 1968, 78-96
• Brekke, Toril: Paal Brekke : en kunstner, et liv, 2002
• Karlsen, Ole, red.: Lenkede fugler som evig letter : om Paul Brekkes forfatterskap, 2001. Se særlig Peter Stein Larsen: "Paal Brekke og den lyriske modernismetradition".
• Linneberg, Arild: «Det faderløse samfunnet : om motsigelsens estetikk i Paal Brekkes poesi» i Vinduet 38, nr. 2 (1984), 14-25
• Rottem, Øystein: Norges litteraturhistorie, b. 6: Fra Brekke til Mehren, 1995, isbn 82-02-15476-6