Jerusalems bybilde er sterkt preget av en lang og politisk vekslende forhistorie, som kommer spesielt til uttrykk gjennom Gamlebyens inndeling i fire kvartaler etter representerte trosretninger, det kristne, det muslimske, det armenske og det jødiske kvartal. Rester av den eldste bosettingen fra før 4000 fvt. er funnet sør for Gamlebyen, i det området som nå kalles Davids by.
Levninger av byggverk og eksisterende bygg fra de tidligere epoker er primært representert i området innenfor og omkring Gamlebyen; underjordiske vannanlegg fra den første tempelperioden (1000–586 fvt.). Klagemuren (Vestmuren) i Gamlebyen er en del av den nye støttemuren Herodes (ca. 73–4 fvt.) lot bygge rundt tempelplassen. De eldste delene av Davids tårn i vest er fra makkabeertiden, i 2. århundre fvt., men citadellet vi ser i dag ble bygget av osmanerne på 1600-tallet.
Den hellige gravs kirke innviet år 335, i sørøst på Tempelplassen (Har ha-Beit/Haram al-Sharif) ligger Klippemoskeen fra 691, bygd etter den arabiske erobring, og al-Aqsa-moskeen, grunnlagt noen årtier senere og gjenoppbygd etter jordskjelvet i 1033, Hellige Annas kirke lengst øst mot bymuren er fra korsfarertiden.
Nåværende bymur rundt Gamlebyen er fra den osmanske tiden, og ble ferdigbygd i 1542. Den er 12 meter høy, med 34 tårn og 8 porter, hvorav Jaffa- og Damaskusporten er de viktigste for dagens trafikk. Utenfor gamlebyområdet, og østover mot Getsemane og Oljeberget, finnes tilsvarende en rekke minnesmerker og valfartssteder fra eldre og nyere tid. Her ligger også Rockefeller museum. Ellers er de palestinske områdene i Øst-Jerusalem preget av tradisjonell arabisk bebyggelse.
Bebyggelsen i Vest-Jerusalem har i stor grad et vesteuropeisk preg med blanding av lav bebyggelse og høyhus. De viktigste byfunksjonene er lokalisert i vest; den sentrale busstasjonen, jernbanestasjonen, parlamentet (Knesset), kommuneadministrasjonen, høyesterett, avdelinger av Det hebraiske universitetet og Hadassah-sykehuset, flere museer, blant annet Holocaustmuseet og Israel-museum, sistnevnte med omfattende utstillinger av arkeologiske samlinger, Dødehavsrullene og av samlinger fra jødenes diaspora. I vest ligger også Israels hovedrabbinat, mange synagoger, kirker, andre kristne institusjoner, samt de moderne handlestrøkene.
Alt under det osmanske styret etablerte jødene bosettinger utenfor Gamlebyen i det nåværende Øst-Jerusalem. En av disse, Mont Scopus-området, ble utvidet under den britiske mandatperioden til en større enklave, hvor Det hebraiske universitetet ble grunnlagt 1925; også Hadassah-sykehuset ble etablert her i samme perioden. Brigham Young-universitetets avdeling for Midtøsten-studier ligger i dette området.
Kommentarer (4)
skrev Synne Riksheim
svarte Kari Vogt
skrev Oav V. Landsverk
«Fra 1949 begynte Israel gradvis å flytte regjeringsapparatet sitt til Jerusalem, og i 1950 proklamerte Israel Jerusalem som sin hovedstad. Dette førte til protester fra FN, og mange land, deriblant Norge og USA, anerkjente ikke denne proklamasjonen.»
Hvordan protesterte FN? Hvilken resolusjon?
Hvordan gav USA og Norge uttrykk for manglende anerkjennelse?
svarte Åsmund Gram Dokka
FNs innsigelser kom primært via det såkalte Trusteeship Council, som var FN-oppnevnt for å holde byen under internasjonalt styre. TC slo blant annet fast at Israels handlinger var i strid med tidligere resolusjoner fra FNs hovedforsamling og ba Israel om å snu. Jerusalems internasjonale status ble også nevnt i resolusjonen der FN ble godkjent som FN-medlem. USA, Norge og andre land viste sin manglende anerkjennelse ved ikke å flytte sine ambassader fra Tel Aviv til Jerusalem.
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.