Fordi Djibouti har mye ørken og få fruktbare områder, var det tynn bosetning i oldtiden, vesentlig nomader som slo seg ned i korte perioder. Etter hvert innvandret afarer fra Etiopia og Eritrea og somalifolket issa fra sør. Issaene fordrev afarene fra de sørlige delene og slo seg ned i kystregionene.
I 825 brakte misjonærer inn islam. Araberne kontrollerte handelen i regionen til 1500-tallet, da portugisere begynte å konkurrere om handelen. Da disse ekspanderte videre østover, gjenerobret araberne dominansen og etablerte en handelsstasjon i Tadjoura. Den var forbundet med det etiopiske platå via karavaneruter.
Franskmenn slo seg ned ved Obock i 1859. Obock og Tadjoura ble franske protektorater i 1884 og slått sammen til kolonien Fransk Somaliland i 1896. Byggingen av jernbanen fra Etiopia til Dire Dawa i 1903 og til Addis Abeba i 1917 gjorde hovedstaden Djibouti, som ble grunnlagt i 1888, til en viktig utskipningshavn for etiopiske varer. Veibygging i perioden 1924–1934 åpnet de indre landsdelene.
I 1946 ble områdets status endret til fransk oversjøisk territorium. Det oppsto politiske miljøer og egne folkeforsamlinger ble opprettet, men den franske guvernøren var øverste myndighet. I 1967 fikk Fransk Somaliland utvidet indre selvstyre med navnet Det franske Afar- og Issa-territoriet. Ti år senere førte en folkeavstemning til et stort flertall for selvstendighet, og 27. juni 1977 ble territoriet selvstendig under navnet Djibouti.
Mye av tiden etter selvstendigheten ble preget av uroligheter mellom folkegruppene afarene og issaene. Den første presidenten, Hassan Gouled Aptidon, kvalte i en viss grad urolighetene med sitt ettpartistyre med partiet Folkets fremskrittsbevegelse (RPP), og Aptidon ble gjenvalgt uten motkandidat i 1979. I 1980-årene var all politisk opposisjon forbudt. I 1990 var det etniske sammenstøt i hovedstaden og det oppsto nye problemer med flyktninger fra krigssonene i Eritrea og Ogaden. I 1980 spilte Djibouti en meklerrolle på Afrikas Horn mellom de to fiendene Etiopia og Somalia i 1980-årene.
I 1991 utviklet konflikten mellom afarene og issaene seg til borgerkrig, og president Aptidon tilkalte året etter militærhjelp fra Frankrike. Under press fra borgerkrigen og Frankrike innledet presidenten en demokratiseringsprosess.
I 1998 ble Etiopia avstengt fra de eritreiske havnene på grunn av krigen mellom Etiopia og Eritrea. Havnebyen Djibouti styrket forbindelsene mellom Etiopia og Djibouti.
En avtale mellom Djibouti og Iran om økonomisk samarbeid ble inngått i 1998 og avtaler med Jemen og Libya i 2000. I 2002 etablerte USA en base i landet blant annet i forbindelse med den USA-ledede kampen mot terror, men den franske militærbasen er størst.
Nåværende president Ismaïl Omar Guelleh (1947–) etterfulgte Aptidon i 1999 (Guelleh er Aptidons nevø). Han fikk 100 prosent av stemmene i valget med én kandidat i 2005, da opposisjonsgruppene boikottet valget. Guelleh ble gjenvalgt for en femte periode i 2021.
Etter 2000 har Djibouti hatt sterke bånd til Kina, som har bygd og driver en elektrifisert jernbanelinje mellom Addis Abeba og Djiboutis hovedstad, hvor det er en kinesisk marinebase.
Eritreiske styrker gikk inn i Djibouti i 2008, men trakk seg ut etter tre dager.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.