Derek Parfit

Parfits arbeider faller innenfor den angel-saksiske analytiske tradisjonen i filosofi, også kjent som analytisk filosofi. I hans første publiserte artikkel, «Personal Identity» (1971), presenterte han en ny teori om hva personlig identitet er, og hvilken betydning slik identitet bør ha for livene våre.

13 år senere utga han boken Reasons and Persons (1984). I tillegg til en ny formulering av teorien om personlig identitet inneholder boken Parfits mest innflytelsesrike bidrag til etikken: formuleringen av «ikke-identitetsproblemet» og «den avskyelige konklusjonen». De to bidragene har vært avgjørende for utviklingen av populasjonsetikken.

Parfits andre og siste bokutgivelse var trebindsverket On What Matters (bind 1 og 2 i 2011, bind 3 i 2017). Her utviklet Parfit en teori om normativitet (grunner) og praktisk rasjonalitet. På bakgrunn av denne teorien utviklet han en etikk som søker å forene tre typer etisk teori: konsekvensialisme (konsekvensetikk), kantiansk etikk (pliktetikk/deontologi) og sosial kontrakt-teori. Teorien kalles «kantiansk regel-konsekvensialisme» (Kantian Rule-Consequentialism), eller «trippel-teorien» (The Tripple Theory). Volum 2 og 3 inneholder svar fra flere av filosofene som Parfit diskuterer og kritiserer i verket – deriblant innflytelsesrike filosofer som Susan Wolf, Allen W. Wood, Barbara Herman og T.M. Scanlon.

Den filosofiske diskusjonen om personlig identitet handler om hva det betyr at en person er samme person over tid, og hva slags betydning dette har for våre liv. Parfit argumenterer for et reduksjonistisk syn. Ifølge dette synet er personer ikke «separat eksisterende entiteter», for eksempel kartesianske egoer.

Ifølge Parfit består en persons eksistens over tid «kun av eksistensen til personens hjerne og kropp, tenkningen av personens tanker, og utførelsen av personens handlinger, og det at mange andre fysiske og mentale hendelser finner sted». Hvorfor har vi likevel en opplevelse av å være et «jeg»? Det som gir oss opplevelsen av et «jeg», og personlig identitet over tid, argumenterer Parfit, er psykologisk kontinuitet. Denne kontinuiteten – eller «forbundeheten», som han også kaller den – finnes i grader. Min kontinuitet med meg selv i går er sterk. Min kontinuitet med meg selv som ettåring, er svak.

Psykologisk kontinuitet kan dessuten finnes mellom ulike personer. Mitt minne om min avdøde far gir en form for psykologisk kontinuitet mellom meg om min far. På samme måte kan et verk, for eksempel en roman, skape en form for psykologisk kontinuitet mellom forfatter og leser. Disse formene for kontinuitet er riktignok svakere enn den som gjennom hukommelsen knytter meg selv nå til meg selv i går, men den psykologiske kontinuiteten kan like fullt være til stede, ifølge Parfit.

Fra det reduksjonistiske synet trekker Parfit konklusjonen at personlig identitet ikke er det som «betyr noe» (matters). Det som betyr noe, og som vi bør være opptatt av, er psykologisk kontinuitet. Han påpeker at det er vanskelig, og kanskje umulig, for oss å kvitte oss med ideen om personlig identitet, eller at vi er separat eksisterende entiteter. Det bør likevel være et ideal for oss å gjøre det, ettersom det blant annet kan frigjøre oss fra frykten for døden. Hvis vi ikke er separat eksisterende entiteter, så er det ikke like katastrofalt (for oss) om vi dør, hevder Parfit – så lenge den psykologiske kontinuiteten på en eller annen måte opprettholdes, for eksempel i form av andres minner om oss. Parfit sammenligner denne tenkemåten med buddhismens idé om frigjøring fra selvet.

Parfits teori om personlig identitet har implikasjoner for en rekke sentrale spørsmål i filosofien. En etisk implikasjon av teorien er at å straffe en person for noe personen har gjort tidligere i livet, kan være uberettiget i den grad den psykologiske kontinuiteten er veldig svak eller brutt helt. Dersom en person anklaget for en forbrytelse i sannhet kan hevde at hun var «en annen» på den tiden forbrytelsen ble begått, hvilken berettigelse kan man ha for å straffe henne? Berettigelsen kan i alle fall ikke, synes det, ligge i at hun har begått en forbrytelse.

Videre kan det reduksjonistiske synet – med hovedtesen om at vi ikke er separat eksisterende entiteter – ha betydning for diskusjonen mellom deontologiske og utilitaristiske syn i etikken. Enkelte deontologiske teorier legger vekt på at personer er separate eksistenser, og kritiserer utilitarismen for å ikke ta hensyn til dette i sin summering av total, «upersonlig» nytte. Dersom Parfits teori er riktig, kan det imidlertid tyde på at «personers separathet» (John Rawls) er mindre viktig, og at det er den totale, upersonlige nytten som teller – slik utilitarismen hevder.

Det såkalte «ikke-identitetsproblemet» (non-identity problem), som Parfit presenterer i Reasons and Persons, omhandler det moralske ansvaret vi har overfor fremtidige individer, for eksempel når vi velger miljøpolitikk.

Problemet går ut på at den til enhver tid nålevende generasjon, gitt visse antagelser om hva det betyr å skade individer med våre handlinger, ikke kan skade fremtidige individer med politikken den fører, selv om politikken intuitivt synes å være dårlig for fremtidige generasjoner – i den grad politikken er avgjørende for hvem disse individene er.

Ikke-identitetsproblemet har blitt massivt diskutert og kritisert. Problemet er blitt tatt til inntekt for det synet at vi ikke har noe ansvar for fremtidige individers velferd. Parfit mente at dette synet var uakseptabelt. I stedet var han overbevist om at det fantes en «Teori X», som ville løse ikke-identitetsproblemet så vel som problemet med «den avskyelige konklusjonen» (se under). Ifølge David Edmonds biografi om Parfit ga Parfit aldri uttrykk for å ha funnet Teori X. Han ga imidlertid aldri opp forsøket.

• Les mer om ikke-identitetsproblemet

I Reasons and Persons stiller Parfit spørsmålene: «Hvor mange mennesker bør det finnes, i et land eller i verden, over en gitt tidsperiode? Når vil det være for mange mennesker?» Svaret, påpeker han, kommer an på hvordan vi tenker på forholdet mellom kvalitet og kvantitet. Er det bedre at det finnes et fåtall mennesker med veldig gode liv, enn et større antall mennesker med mindre gode liv?

Den avskyelige konklusjonen går ut på at det for enhver populasjon av en viss størrelse, der alle individene har høy livskvalitet, vil finnes en større tenkelig populasjon hvis eksistens – alt annet likt – ville vært bedre, selv om dens medlemmer hadde liv knapt verdt å leve.

Den avskyelige konklusjonen har blitt massivt diskutert og kritisert, og diskusjonen om løsningene er pågående.

• Ler mer om den avskyelige konklusjonen

Et hovedspørsmål for Parfit var hvordan vi skulle forstå grunner for handling: Hva er en «grunn», og hva forklarer at vi kan ha grunn til å utføre en handling (heller enn en annen)?

Parfit argumenterer for at subjektive grunner – altså grunner som oppstår fra for eksempel ønsker og begjær – er normativt sett «uviktige» – altså uviktige for hva vi bør gjøre. Det som er viktig, er hva vi har grunn til å gjøre, objektivt sett. Han argumenterte dermed imot subjektivisme om grunner, som sier at vi ikke har noen objektive grunner – at alle grunner for handling er subjektive.

Et av subjektivistens hovedargumenter er at grunner må kunne motivere oss til å handle. Hvis jeg har en grunn til å hjelpe noen, så må det bety at jeg er motivert til å gjøre det. Som David Hume argumenterte for, så er det imidlertid bare subjektive tilstander – som ønsker og begjær – som kan motivere oss til å handle. Derfor må grunner være subjektive.

Parfit fastholder at dette subjektivistiske synet, som for øvrig fortsatt er utbredt blant filosofer, er feil. Vi kan både ha grunner til å handle som ikke gjør oss motivert til å handle, og vi kan la oss motivere av objektive (eller ikke-subjektive) grunner. Dette synet kalles objektivisme. Spørsmålet om hvem som har rett – subjektivisten eller objektivisten – er stadig på agendaen, særlig innen metaetikk. Parfits bidrag er blitt stående som en viktig referanse i diskusjonen.

Parfits On What Matters (OWM) hadde en stund arbeidstittelen «Climbing the Mountain». Tradisjonelt har to av etikkens hovedstrømninger, konskekvensialisme (konsekvensetikk) og deontologi (pliktetikk), blitt sett på uforenelige. Parfits tese er at disse teoriene, samt sosial kontrakt-teori, «bestiger det samme fjellet fra ulike kanter». Forstått på riktig måte vil teoriene gi ulike grunner til å akseptere de samme moralske konklusjonene. De kan kombineres for å få en fullstendig forståelse av etikken; de er som puslespillbrikker som alle må på plass for å se hele bildet. Men først må konfliktene mellom dem løses. Det er et hovedprosjekt for OWM.

Resultatet er den kantianske regel-konsekvensialismen, eller trippel-teorien. Parfit oppsummerer den i følgende prinsipp: «Alle bør følge de optimifiske prinsippene [altså de prinsippene som, hvis alle følger dem, vil gi de totalt sett beste konsekvensene], ettersom dette er de eneste prinsippene som alle vil kunne ville at skal bli universelle lover.»

Teorien fikk aldri den virkningen på moralfilosofien som Parfit hadde håpet på. Det er fortsatt ingen bred konsensus i moralfilosofien om at konsekvensialismen kan forenes med ikke-konsekvensialistiske teorier som deontologi og sosial kontraktteori. Diskusjonen fortsetter om hvorvidt Parfits ambisiøse, pluralistiske prosjekt er mulig å fullføre.