Belarusisk, eller belarusisk, er et språk som hører til de slaviske språkene i den indoeuropeiske språkfamilien. Sammen med russisk og ukrainsk hører belarusisk til de østslaviske språkene. Det tales av ca. 6–8 millioner i Belarusisk tales i Hviterussland som i økende grad nå blir kalt Belarus, hvor det er offisielt språk, og i mindre, tilstøtende områder i Litauen, Polen og Russland.
Belarusisk skrives med det kyrilliske alfabetet, men det foreligger også et latinsk alfabet for hviterussisk som inntil 1939 ble brukt i de vestlige deler av Belarus og i e områder i Polen. Hviterussisk ble dessuten i tidligere århundrer skrevet med det arabiske alfabet av de hviterussiske tatarer.
I hviterussisk blir «bløt» t og d (t', d') til affrikatene ts (ts') og dz (dz'). Ellers finnes det i hviterussisk ingen språklige trekk som ikke deles enten med russiske dialekter eller ukrainsk. Som i sørrussisk og ukrainsk spirantiseres g til h. Sammenfallet av ubetont a og o i a deler språket med sørrussisk. Språkets ordforråd er sterkt påvirket av polsk.
Historikk og bruk
De eldste tekstene dateres til 1200-tallet. Hviterussisk var statsspråk i Det litauiske storfyrstedømmet og i den litauiske delen av Det polsk-litauiske samveldet frem til 1697. På 1800-tallet begynte en nyere hviterussisk skriftkultur å vokse frem i Russland. I 1920-årene, da Hviterussland var en del av Sovjetunionen, ble det lagt stor vekt på styrking av språkets egenart og bruksområder.
I 1933 ble standardspråket renormert for å ligne på russisk. Hviterussisk har siden vært i tilbakegang. Mens 93,2 prosent av alle hviterussere i Hviterussland i 1959 anså hviterussisk som sitt morsmål, gjaldt dette 83,5 prosent i 1979 og 80,2 prosent i 1989. I perestrojka-tiden ble det derfor krevd styrking av det hviterussiske språket. I 1990 ble hviterussisk erklært som republikkens offisielle språk og opplevde frem til 1994 en klar styrking juridisk, samt i praktisk bruk i byene. I en folkeavstemning i 1995 ble russisk også gitt juridisk status som statsspråk.
Hviterussisk i dag brukes hovedsakelig av nasjonalt innstilte personer i byene. I urbane strøk snakkes også et hviterussisk-russisk blandingsspråk kalt trasjanka. Utover i landet snakket den lokale bondebefolkning ulike hviterussiske dialekter som er til dels sterkt preget i leksikalsk henseende av russisk.