lillehjernen – Store medisinske leksikon

Snitt gjennom hjernen som viser innsiden av høyre hjernehalvdel. Lillehjernen ligger bak og under storhjernen.

Sentralnervesystemet

Av KF/Store medisinske leksikon ※.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Lillehjernen er den delen av hjernen som ligger bak og under bakhodelappen på storhjernen. Foran lillehjernen ligger den forlengede marg og hjernebroen.

Faktaboks

Også kjent som: latin: cerebellum

Lillehjernen er en spesielt viktig del av sentralnervesystemet når det gjelder balanseevne og koordinering av musklene. Den påvirker reguleringen av viljestyrte bevegelser, blant annet innlæring, muskelspenning og hvor raske bevegelser skal være. Bevegelsene blir imidlertid ikke utløst av lillehjernen selv.

Lillehjernen er en del av bakhjernen (metencefalon).

Funksjon

Lillehjernehalvdelene kontrollerer signaler fra storhjernens motoriske barkområde, fra ledd- og muskelspoler (proprioseptorer) og fra syns- og likevektsbanene. Den styrer dermed muskelaktiviteten som er nødvendig for å opprettholde balansen og å gi samordnede muskelbevegelser.

Overflateanatomi

Lillehjernen utgjør bare en tidel av storhjernens volum, og dekkes fullstendig av dennes hemisfærer som den er adskilt fra gjennom hjernehinneutløperen tentorium cerebelli. Lillehjernen ligger rett bak fjerde ventrikkel, over cisterna magna, og fyller bakre skallegrop.

På samme måte som storhjernen består lillehjernen av to halvdeler kalt hemisfærer. De henger sammen i en midtre, oppstikkende del som kalles vermis. Den er delt opp i følgende deler (regnet ovenfra): lingula, culmen, declive, tuber vermis, pyramis, uvula, nodulius og fastigium. Hver av disse delene er forbundet med både og høyre og venstre lillehjernehalvdel. Vermis kontrollerer signalene fra ledd og muskler.

Lillehjernen er forbundet med hjernestammen med tre parede hjernestilker: pedunculus cerebelli superior, medius & inferior.

Lillehjernens overflate har smale, nesten horisontale vindinger (folia cerebelli), adskilt ved furer (fissurae cerebelli). To tverrgående dypere furer deler lillehjernen i en øvre, en midtre og en nedre lapp (lobus rostralis, medius & caudalis).

Innvendig struktur

Hvis man lager et snitt gjennom lillehjernen, ser man at den, på samme måte som storhjernen, består av bark og marg som er lett å skille fra hverandre. Den hvite margen folder seg i tynne blader og ser ut som relieffet av et tre. Den ble av de gamle anatomene derfor kalt arbor vitae, 'livets tre'. I vermis flyter de to strukturene utydelig over i hverandre.

Barken

Lillehjernebarken (cortex cerebelli) er tynn, under én millimeter, og omgir hele den foldede overflaten. Vindingene er langt 'finere' enn i storhjernen. Dette gir lillehjernen en betydelig overflate; arealet utgjør i alt omtrent 500 kvadratcentimeter.

Lillehjernebarken består av tre lag som bare er synlig gjennom mikroskop:

Molekyllaget (stratum cinereum/molekylare) ytterst. Her er det få celler men rikelig med synapser.
Purkinje-cellelaget (stratum gangliosum) i midten. Det er karakteristisk ved sine sterkt forgrenede dendritter, hver celle med over 100 000 synapser.
Korncellelaget (stratum granulosum) innerst mot margen. Det er særlig rikt på eksitatoriske synapser.

De store Purkinje-cellene er av mange regnet som en dypere del av molekyllaget. Det sender aksoner ut fra barken, mens korncellelagets mange aksoner går opp i molekyllaget, hvor fibrene deler seg T-formet og fortsetter parallelt med vindingenes lengderetning. De kalles derfor 'parallellfibre'. Også andre celler (inhibitoriske stjerneceller, Golgiceller og kurveceller) finnes her.

Margen

Lillehjernens sentrale marg har fire par kjerner (nucleus dentatus, globosus, emboliformis & fastigii) som nerveforbindelser til og fra lillehjernen passerer gjennom. De fremstår tydelig ved sin grå farge og består delvis av assosiasjonsfibre (fibrae arcuatae) som går bueformet fra vinding til vinding, delvis av projeksjonsfibre som forbinder lillehjernen med ryggmargen eller med deler av storhjernen. De forbinder seg med sentrale strukturer i hjernen via de såkalte lillehjernestilkene (pedunculi cerebellares):

pedunculus cerebellaris superior forbinder lillehjernen med øvre del av hjernestammen (mesencephalon) og hjernebarkens motoriske områder
pedunculus cerebellaris medius er den kraftigste av lillehjernestilkene og forbinder hjernebroen (pons) med lillehjernen
pedunculus cerebellaris inferior forbinder lillehjernen med ryggmargen, oliva inferior og vestibulariskjernene

Baner

Flere nervefiberforbindelser fører impulser til og fra lillehjernen. Banene navnsettes etter det organet banen går ut fra og der den ender. Viktige afferente (tilførende) baner er:

tractus vestibulocerebellaris går fra likevektsorganet til lillehjernen via pedunculus inferior
tractus spinocerebellaris anterior (Gowers bunt) avgår fra ryggmargens bakhornceller, hvorav de fleste (85%) krysser over til motsatt sides forstreng. Den går inn i lillehjernen via pedunculus superior og bidrar til å regulere muskulaturens tonus.
tractus spinocerebellaris posterior (Flechsigs bunt) utgår fra den torakale ryggmargens basale bakhornceller (Stilling-Clarkes søyle) og følger sidestrengen opp på samme side. Den går gjennom pedunculus inferior til barken i vermis. Banen påvirker den ubevisste dybdesensibiliteten.
tractus corticocerebellaris danner en direkte forbindelse mellom storhjernens motoriske bark (gyrus precentralis) og lillehjernen. Den følger pyramidebanen frem til medulla oblongata, over oliva inferior og til lillehjernebarken via pedunculus inferior.

Viktige efferente (fraførende) baner er:

tractus cerebellovestibularis utgår fra den nedre delen av lillehjernebarken til vestibulariskjernene (Deiters kjerne) via pedunculus superior og derfra til de motoriske forhornscellene.
tractus cerebellorubralis går via lillehjernekjernene gjennom pedunculus superior til midthjernens nucleus ruber. Banen virker inn på viljestyrte bevegelser.

Blodtilførsel

Lillehjernen forsynes med arterielt blod fra arteria cerebelli superior, arteria cerebelli anterior inferior (begge fra arteria basilaris) og arteria cerebelli posterior inferior (fra arteria vertebralis).

Utvikling

Lillehjernen er utviklingsmessig en opprinnelig del av rhombencefalon som fra 5. og 6. embryonaluke gir opphavet til metencefalon (pons og cerebellum). I løpet av 12. uke utvikler den bakre delen seg plateformet (den såkalte 'cerebellarplaten') og dekker over hjernens fjerde ventrikkel. På dette stadiet kan man baktil skille mellom en midtre, frembukende del – vermis – og to laterale deler – hemisfærene. Fra 16. uke oppstår lillehjernens tverrfurer.

Sykdom og skader

Siden lillehjernen er av så stor betydning for vår koordinasjonsevne for sammensatte og viljestyrte bevegelser, vil skader på lillehjernen kunne gi balanseforstyrrelser med usikker gange, endringer i muskelspenning og hakkete språk. Lillehjernen kan skades av for eksempel svulster, blødninger, tromber og betennelser. Ved skade på lillehjernen mister man evnen til raske, sikre og målrettede bevegelser i riktig rekkefølge og med nøyaktig tilpasset muskelkraft. Istedenfor oppstår rykkende (ataktiske) bevegelser, ofte med ufrivillig skjelving, og usikker gange. Ensidig skade gir utfall på samme side.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Nervesystemets anatomi

Per Holck

Professor emeritus, dr. med., Universitetet i Oslo