Fingrene er de ytterste, bevegelige delene av hånden. De nummereres vanligvis 1–5, regnet fra tommelfingeren mot lillefingeren.
latin: digitus, flertall digiti
De fem fingrene har norske og latinske navn. De latinske står her i parentes:
Fingrenes knokler (ossa digitorum manus) er stort sett lengre og kraftigere enn tærnes knokler. Hver finger har tre fingerbein eller falanger (phalanges): en ytter-/endefalang, en midtfalang og en grunnfalang. Håndens tredje finger er den lengste, tommelen og lillefingeren de korteste. Man sier ofte at tommelen bare har to falanger. Den har i virkeligheten tre, men mangler mellomhåndsbein (os metacarpale). 2.–5. grunnfalang artikulerer med mellomhåndsbeina ved kuleledd/eggledd, mens tommelfingerens grunnledd danner et sadelledd med håndrotens os trapezium.
Fingrene er anatomisk sett rørknokler som innbyrdes er forbundet ved hengselledd. De utvikles fra det mesodermale kimlaget i fosterlivet. Forbeiningen begynner i diafysene i andre til tredje fostermåned, mens de proksimale epifysene først opptrer i første til tredje leveår. Epifyseskivene er vanligvis ossifisert i 18–19-årsalderen. Beinsubstansen er særlig rik på kollagene fibre, og gjør fingerbeina sterkere enn de fleste andre delene av skjelettet.
Fingrenes bevegelighet er stor. De kan bøyes og strekkes samt (i grunnleddene) abduseres og adduseres. Tommelfingeren kan dertil opponeres, noe som særpreger håndens rolle som griperedskap. Fingermusklene er dertil styrt av små motoriske enheter. De representerer en stor del av den motoriske hjernebarken (gyrus precentralis), og fingrene er dermed den delen av vårt muskelsystem som kan fremvise størst grad av finmotorikk. Denne kan opptrenes ytterligere (som tærne), hos for eksempel pianister og fiolinister.
På tross av finmotorikken er kraften stor (eksempelvis fjellklatrere), og et håndtrykk skal hos enkelte kunne ha en kraft på over 40 kilo. I prinsippet har fingrene den samme muskulaturen som tærne:
Hudfølelsen i hånden er av betydning for vår evne til motorisk funksjon. I fingertuppene er hudfølelsen særlig stor. Her kan man oppfatte berøringspunkter som bare ligger 1–2 millimeter fra hverandre, i motsetning til truncus, hvor avstanden kan være opptil flere centimeter. Hos småbarn er sensibiliteten i fingrene større enn hos voksne.
Håndskader er relativt hyppige, siden hånden bare unntaksvis er beskyttet (hansker), i motsetning til fotens skotøy. Skadene kan eksempelvis dreie seg om sårskader eller klem- og knusningsskader av falangene. Sykelige prosesser som berører fingrene går naturlig nok ut over håndens funksjon som griperedskap, i form av nedsatt bevegelighet og kraft ved infeksjoner (artrose), nerve- eller muskellidelser.
Fingrene er ikke bare et mekanisk gripeverktøy. De kan være avgjørende i de døves tegnspråk, og brukes ofte for å understreke en verbal påstand.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.