fiber (anatomi)

Kollagenfibre er langstrakte, uforgrenede, fargeløse eller hvite med diameter 0,001–0,030 millimeter. Lengden antas å kunne nå opp i flere hundre millimeter. I elektronmikroskop viser fibrene regelmessig tverrstripning med periodisitet på 64–70 nanometer. De kjennetegnes ved stor motstandsstyrke overfor strekk, men er lett bøyelige. Parallelle fibre kan være tettpakket og ha et rett forløp (som i sener), eller de kan være løst pakket og er da bølgeformede (som i løst bindevev). De kan også være pakket tett med skiftende retning (som i ligamenter). Den enkelte fiber er bygd opp av mindre enheter, fibriller, som ligger buntet sammen jevnsides.

Kollagen er et protein som ved koking gir gelatin. Det er rikt på aminosyrene hydroksyprolin, hydroksylysin, prolin og glysin. Lær består hovedsakelig av tettpakkede, garvede, kollagene fibre med skiftende retning forarbeidet fra underhud.

Retikulære fibre er meget tynne og uforgrenede. De har en diameter vanligvis under 0,001 millimeter og er heftet sammen til et nettverk (latin: reticulum, 'lite nett') av slimlignende stoff. Fibrene består av reticulin, et protein som kjemisk sett står nær eller er identisk med kollagen.

Retikulære fibre er ikke strekkbare, men bøyelige og skiller seg fra kollagene fibre ved sin spesielle fargbarhet. De er blant annet argyrofile, det vil si at de kan gjøres synlige i lysmikroskop ved impregnering med sølvsalter, på grunn av sitt høye innhold av polysakkarider.

I elektronmikroskop viser fibrene seg å representere bunter av fibriller som svarer til dem man ser i kollagene fibre, men arrangert som nettverk. Fibrillene viser tverrstripning med periodisitet tilsvarende kollagen. I forbindelse med sårheling har man kunnet påvise en rekke overgangsformer mellom typiske retikulære og kollagene fibre. Til tross for denne sammenhengen har man funnet det nødvendig å opprettholde retikulære fibre som egen kategori på grunn av disse fibrenes spesielle egenskaper. Retikulære fibre forekommer i de fleste organer og cellevev og tjener til å holde ved lag vevenes struktur.

Elastiske fibre er langstrakte og tynne med diameter 0,001–0,010 millimeter, og de er sterkt lysbrytende. De består hovedsakelig av det kjemisk svært motstandsdyktige proteinet elastin.

I elektronmikroskop viser de unge fibrene seg å bestå av to komponenter: parallelle mikrofibriller og en strukturløs substans, som med tiltagende alder blir enerådende. Elastiske fibre strekkes lett, men vender tilbake til sin opprinnelige lengde (liksom gummistrikk). I motsetning til kollagene fibre mangler de tverrstripning, de har forgreninger, og de kan smelte sammen og danne nettverk og platelignende strukturer. Større konsentrasjoner av elastin gjør animalske vev gulaktige. Med stigende alder omdannes elastin til elacin, og fibrene taper sin elastisitet.

Den glatte muskelfiberen er en spoleformet celle. Den er 0,02–0,50 millimeter lang og har en diameter på inntil 0,01 millimeter. Cellekjernen er oval og ligger sentralt. Tettpakkede, parallelle fibre er ofte organisert som båndformede muskler i innvoller.

Den tverrstripete skjelettmuskelfiberen er en meget langstrakt, jevntykk, slangeformet celle, 1–40 millimetere lang og med diameter 0,01–0,10 millimeter, med mange perifert beliggende cellekjerner fordelt langs fiberen. Myofilamentene i hver celle er sammenbuntet til myofibriller. I lysmikroskop viser fiberen en gjennomgående regelmessig tverrstripning i form av alternerende lyse og mørke bånd, hvorav det mørke skyldes myosinets lysbrytende egenskap.

Tverrstripede skjelettmuskelfibrer utgjør de funksjonelle enhetene i menneskets viljestyrte muskler. De er hovedbestanddelen i den varen som til daglig kalles «kjøtt».

1. Hvite fibre er store celler rike på myofibriller og med evne til få og hurtige sammentrekninger.
2. Røde fibre er tynnere og foretar mange langsomme sammentrekninger over lengre tid. Disse har lengre utholdenhet.

Hjertemuskelfiberen er en avlang, sylindrisk, oftest svakt forgrenet celle med en oval kjerne liggende sentralt og myofibriller (som er bygd opp av myofilamenter) liggende perifert. Lengden er 0,10–0,15 millimeter, og diameteren varierer mellom 0,009 og 0,022 millimeter. Fibrene er heftet til hverandre ende-mot-ende i form av enkle rekker, og danner, som følge av fibrenes tendens til tvegrening, et sammenhengende tredimensjonalt nettverk.

I lysmikroskop viser fibrene svak tverrstripning, men sammenlignet med skjelettmuskelfibrene er det mørke båndet lite fremtredende. Deler av fibernettet fungerer som hjertets stimuliledende system. Her er den enkelte fiber som oftest grovere bygd, med diameter opptil 0,05 millimeter (Purkinjefibre), og de er fattige på myofibriller.