Xia-dynastiet
Xia-dynastiet ((kinesisk: 夏朝; pinyin: Xià Cháo; Wade–Giles: Hsia-Ch'ao; ca. 2033–1562 f.Kr.) er det første dynastiet beskrevet i kinesiske historieskrifter, som gir fortegnelser over 17 konger gjennom 14 generasjoner. Den epoken som beskrives i Sanhuangwudi-legendene går forut for Xia-dynastiet, og den epoken som følger etter Xia-dynastiet kalles Shang-dynastiet.
Andre tidsavgrensninger
[rediger | rediger kilde]Andre forskerretninger foretrekker andre avgrensninger, som 2205–1766 f.Kr.; 2183–1751 f.Kr.; eller 1994–1524 f.Kr.
Yinxi-utgravningenes betydning
[rediger | rediger kilde]Før utgravningene av de tidlige bronsealderfeltene ved Yinxi "(Yin-gravene)" nær Anyang i Henan-provinsen mellom 1928 og 1937, var det vanskelig å skifte mellom myte og realitet hva angikk Xia-dynastiets historiske eksistens. Men etter disse utgravningene ble historisiteten bestyrket. Fornyede utgravninger i samme område på 1960- og 1970-tallet avdekket mer: bosettinger, bronseredskaper og gravkamre som ytterligere bekreftet at det hadde eksistert en sivilisasjon på de steder som de gamle kinesiske tekstene hadde angitt. Det minste man kan si er at Xia-periodene markerer en overgangssivilisasjon mellom de sen-neolittiske kulturer og de typiske kinesiske bysivilisasjoner som kjennes fra Shang-dynastiets tid.
Territorium
[rediger | rediger kilde]Følger man beskrivelsene fra gamle tekster, utstrakk Xia-området seg i øst omtrent til der de tre moderne provinsene Henan, Hebei og Shandong møtes, i sør ned til Hubei, i vest til den sørlige delen av Henan og i nord til Hebei. Det var konsentrert om Huang He-flodens midtre løp, og strakk seg tidvis helt sør til Yangtze. Hovedsetet skiftet stadig, men utgravningsfeltet Yangxi ved Anyang må ha vært av særlig betydning.
Teknologi
[rediger | rediger kilde]På Xia-tiden ble det allerede drevet et intensivt landbruk. Ifølge sagnene ble det allerede brygget alkoholholdige drikker. For å øke produktiviteten i landbruket ble de første kalendrene utviklet. Man drev også med kvegdrift, og skal ha lagt særlig vekt på oppdrett av hester. Det var antagelig allerede en differensiering av håndverksyrkene med tanke på leire- og bronsebearbeidelse.
Samfunn
[rediger | rediger kilde]Antagelig dreide det seg om fellesskap av forskjellige stammer under ledelse av et kongehus.
Historie
[rediger | rediger kilde]Xia-dynastiet ble et arvekongedømme, som ble sagt å nedstamme fra den legendariske gule keisers tid. Deretter dominerte en familie eller klan den tidlige sivilisasjonen. Det ble utviklet et regjeringsapparat og et rettsvesen. De første kinesiske rettsregler oppstod. I den marxistiske historieskrivning som fremdeles dominerer i Folkerepublikken Kina betraktes Xia-dynastiet som et slavesamfunn.
Dokumenter fra yngre tid gir et riss av Xia-tidens begivenheter som nok blander historisitet med sagn. Ifølge disse tekstene ble Xia-dynastiet grunnlagt av kong Yu den store. Før hans tid ble ikke kongeverdigheten overlevert dynastisk. Den nye konge ble nominert av den gamle, og deretter approbert av stammefolkene. Yu hadde vunnet den gamle kong Shuns og stammenes gunst ved sin innsats mot elven Huang Hes oversvømmelser. Men etter Yus død lot imidlertid hans sønn Qi seg utrope til konge, og tilsidesatte dermed det gamle anbefalelsessystemet. Dette ble møtt med motstand fra stammene, men Qǐ slo den ned med militærmakt. Deretter sammenkalte han høvdingene for å få dem til å bekrefte hans nye dynastiske system.
Etter Qis død ble hans sønn Tài Kāng konge. Men ettersom Tài Kāng levde et utsvevende liv og forsømte statens anliggender, gjorde hans fem brødre ham rangen stridig. Til slutt klarte broren, Zhòng Kāng, å vinne kongstittelen for seg. (Noen kilder vil at Zhòng Kāng var en av Tài Kāngs sønner.) Men broderfeiden hadde svekket huset Xia, slik at en opprører kunne tilrive seg makten fra Zhòng Kāngs sønn Xiāng. Det var først Xiāngs sønn, Shǎo Kāng, som klarte å slå ned opprøret og gjenopprette dynastiet. Shǎo Kāngs sønn, Zhù, klarte å styrke dynastiet.
Mot slutten, fra kong Kǒng Jiǎs dager, ble dynastiet igjen svekket som følge av indre splid. Den siste Xia-kongen, Jié, beskrives som særlig brutal og korrupt. Men dermed tapte han også folkets og stammenes lojalitet, slik at Tāng, høvdingen for Shang-stammen i øst, klarte å gjennomføre et opprør som tok slutt på Xia-dynastiet. Ennå i dag forbinder kineserne navnet Jié med maktmisbruk og tyranni.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Sarah Allan: Erlitou and the formation of Chinese Civilization: Toward a new paradigma, i: Journal of Asian Studies 66, No. 2 2007, s. 461 – 496
- Herbert Franke; Rolf Trauzettel: Das Chinesische Kaiserreich. (Fischer Weltgeschichte, 19.) Frankfurt/Main: Fischer Bücherei, 1968.
- A.F.P. Hulsewé: «China im Altertum«, i: Propyläen Weltgeschichte. Bind 2: Hochkulturen des mittleren und östlichen Asiens. Frankfurt/Main: Ullstein, 1962, S. 477-571.