Hopp til innhold

Working Girl

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Working Girl
Generell informasjon
Utgivelsesår
  • 20. desember 1988 (1988-12-20) (L. A.)
  • 21. desember 1988 (1988-12-21) (USA)
Prod.landUSAs flagg USA
Lengde114 min.
SpråkEngelsk
Bak kamera
RegiMike Nichols
ProdusentDouglas Wick
ManusforfatterKevin Wade
MusikkCarly Simon, Rob Mounsey
SjeffotografMichael Ballhaus
Foran kamera
MedvirkendeMelanie Griffith
Sigourney Weaver
Harrison Ford
Joan Cusack
Annen informasjon
Budsjett28, 6 millioner dollar
Totalomsetning102 953 112 dollar
Prod.selskap20th Century Fox
Eksterne lenker
IMDb

Working Girl er en amerikansk romantisk dramakomedie fra 1988. Filmen er regissert av Mike Nichols, og skrevet av Kevin Wade og produsert av Douglas Wick.

Filmen handler om sekretæren Tess McGill (Melanie Griffith), en ambisiøs forretningskvinne som vil opp og frem i arbeidslivet. McGill er lei de griske mannssjefene og får endelig et kvinnelig forbilde med den nye sjefen Katharine Parker (Sigourney Weaver). Parker stjeler imidlertid McGills store forretningsidé. Når Parker brekker beinet under en skiferie, tar McGill over jobben og forelsker seg i hennes kjæreste, Jack Trainer (Harrison Ford).

Idéen til filmen ble til da Wade og Wick var i New York sammen og observerte mylderet av karrièrekvinner som pendlet til jobbene sine i tennissko samtidig som de bar på høyhælte sko. Mesteparten av innspillingen foregikk i New York, men én scene ble spilt inn i New Jersey. Carly Simon og Rob Mounsey skrev og komponerte musikken til filmen. Simon skrev åpningsmelodien «Let the River Run» på egen hånd.

Filmen ble godt mottatt av kritikerne og ble en publikumssuksess med en totalomsetning på cirka 103 millioner dollar i billettinntekter. Simon vant Oscar for beste sang for «Let the River Run». Foruten denne ble Working Girl nominert i ytterligere seks kategorier, blant annet for beste film (Wick), beste regi (Nichols) og beste kvinnelige hovedrolle (Griffith). Den vant også fire Golden Globes; beste musikal eller komedie, beste kvinnelige hovedrolle i en musikal eller komedie (Griffith), beste kvinnelige birolle (Weaver) og beste sang (Simon). Filmen blir stadig analysert, blant annet for kvinneskikkelsene og for måten arbeidslivet i New York er skildret.

Bakgrunn og forarbeid

[rediger | rediger kilde]

Ideen til filmen ble til i 1984 da manusforfatteren Kevin Wade og produsenten Douglas Wick besøkte New York og observerte mylderet av karrièrekvinner som pendlet til arbeid i tennissko samtidig som de bar høyhælte sko.[1] Skuespilleren Melanie Griffith hadde lest manuset et halvannet år før Mike Nichols ble valgt til å regissere, og selv om hun allerede da viste stor interesse for rollen, var det ikke før Nichols ble valgt, hun kunne prøvespille. Nichols holdt på med innspillingen av komedien Biloxi Blues da han fikk høre om prosjektet, og ville ikke gjøre det uten Griffith i hovedrollen. Griffith fikk slutt rollen som Tess McGill etter at både Harrison Ford og Sigourney Weaver hadde blitt valgt, for å sikre noen kjente skuespillere til prosjektet.[1]

Handling

[rediger | rediger kilde]

Tess McGill (Melanie Griffith) er en ambisiøs forretningskvinne som drar til New York for å arbeide i aksjeselskapet Petty Marsh. Hun blir avvist fra selskapet, men får en ny sjanse når veilederen David Lutz (Oliver Platt) anbefaler kollegaen Bob Speck (Kevin Spacey), som arbeider i selskapets arbitrasjesektor. Tess innser imidlertid at Bob heller vil ha sex enn å tilby henne en stilling. Hun omplasseres til en ny stilling, med Katharine Parker (Sigourney Weaver) som sjef. Parker er hyggelig og oppfordrer Tess til å dele ideene sine med henne. Tess foreslår at en av selskapets klienter, Trask Industries, bør investere i radio for å få et fotfeste i media. Katharine hører på henne og lover å fortelle det videre. Senere forteller hun Tess at forslaget ble nedstemt.

Handlingen foregår i New York City, og anslaget består av flybilder av Frihetsgudinnen med New Yorks yrende byliv i bakgrunnen. «Let the River Run» spilles samtidig.

Når Katharine brekker beinet under en skitur i Europa, ber hun Tess ta over arbeidet. Tess oppdager at Katharine planlegger å stjele den store forretningsideen hennes. Ting blir verre når hun tar kjæresten Mick Dugan (Alec Baldwin) på fersken med en av vennene hennes (Elizabeth Whitcraft). Hun er lei av å være andreprioritet, og bestemmer seg for å bli sin egen sjef. Tess takker ja til et møte med forretningsmannen Jack Trainer (Harrison Ford), tar på seg Katharines navn og låner leiligheten hennes. Hun håper å få møte Jack under en fest før møtet, og kler seg i Katharines kjole. Bestevenninnen Cynthia (Joan Cusack) tilbyr henne valiumpiller for å roe henne ned. Tess møter Jack på festen uten å vite at det er han, og han lar seg fascinere av selvstendigheten hennes. Kombinasjonen av piller og alkohol gir utslag, og Tess våkner opp i Jacks seng.

Tess drar før Jack våkner, men blir overrasket når hun ser ham igjen på møtet. Hun prøver å argumentere for forretningsideen sin, men føler at det går dårlig. Jack kommer innom kontoret og sier de er interessert i forslaget. Senere bestemmer de seg for å fremme ideen til Oren Trask (Philip Bosco) selv ved å besøke datterens bryllup. Trask er interessert og takker ja til et møte. Tess og Jack tilbringer en ny natt i seng med hverandre. Tess ønsker å fortelle sannheten til Jack – at hun arbeider ulovlig i sjefens navn – men når hun får vite at Jack har vært i et forhold med Katharine, holder hun det tilbake.

Katharine kommer hjem på dagen med møtet med Trask. Tess overhører Katharine som etterspør en kjærlighetserklæring fra Jack, men han unngår spørsmålet. Tess drar, men glemmer avtaleboken på Jacks seng. Katharine leser den og får vite alt Tess har drevet med i hennes navn. Møtet med Trask går bra helt til Katharine stormer inn og anklager Tess for å ha stjålet forretningsideen hennes. Tess protesterer, men gir seg etter kort tid.

Noen dager senere rydder hun pulten sin og møter Jack, Katharine og Trask foran heisen. Tess konfronterer Katharine og forteller sin side av saken. Katharine vifter det bort, men Jack sier at han tror på henne. Trask er i tvil og lar Tess forklare seg. Tess forteller Trask hvordan hun kom på ideen, og Trask bli overbevist om at det faktisk er hennes idé. Trask konfronterer Katharine og spør henne om hvordan hun kom på ideen. Katharine har ikke noe ordentlig svar å komme med, og det blir klart at hun har løyet. Hun sparkes på stedet, og Tess får en ny jobb i selskapet. På sin første dag i sin nye jobb møter hun en kvinne (Amy Aquino) hun antar er sin nye sjef. Det viser seg imidlertid at dette er sekretæren hennes, og at Tess har fått en større jobb enn forventet. Tess insisterer på at de jobber sammen som kolleger, og viser en annen tilnærming til arbeidslivet enn Katharine. Hun ringer Cynthia fra kontoret og forteller henne at hun har fått drømmejobben, idet kameraet zoomer ut til et bilde av det yrende bylivet i Manhattan.

Medvirkende

[rediger | rediger kilde]
  • Melanie Griffith som Tess McGill, en ambisiøs forretningskvinne som vil opp og frem. Blir ansatt under Parkers ledelse.
  • Sigourney Weaver som Katharine Parker, Tess' nye sjef. Hun er en stilfull, men ondsinnet person som stjeler Tess' store forretningsidé
  • Harrison Ford som Jack Trainer, Katharines kjæreste som etter hvert forelsker seg i McGill.
  • Joan Cusack som Cynthia, Tess' bestevenninne som senere tar på seg jobben som assistenten hennes.
  • Alec Baldwin som Mick Dugan, Tess' kjæreste som ikke forstår ønsket om å klare seg i forretningslivet.
  • Philip Bosco som Oren Trask, direktøren av Trask Industries som kan videreutvikle Tess' forretningsidé.
  • Nora Dunn som Ginny, en venn av Katharine som hjelper henne med å holde et cocktailselskap for avdelingen.
  • Oliver Platt som David Lutz, Tess' veileder som hjelper henne med å finne jobber.
  • James Lally som Turkel, Davids trofaste kollega.
  • Kevin Spacey som Bob Speck, Davids vellystige og utsvevende kollega som prøver seg på McGill.
  • Elizabeth Whitcraft som Doreen DiMucci, en av Tess' venner som har sex med Mick.
  • Jeffrey Nordling som Tim Rourke, en av Trasks ansatte. Working Girl var Nordlings filmdebut.
  • Robert Easton som herr Armbrister, sjefen til radioselskapet Metro Radio Network som vil inngå en avtale med Trask Industries.
  • Olympia Dukakis som Tess' personalsjef. Hun hjelper Tess med å finne nye jobber som kan passe henne.
  • Amy Aquino som Alice Baxter, Tess' nye personlige sekretær.
  • David Duchovny som Tess' venn på bursdagsselskapet. Working Girl var Duchovnys filmdebut.

Produksjon

[rediger | rediger kilde]

Innspilling og design

[rediger | rediger kilde]

Innspillingen av Working Girl begynte 16. februar 1988, og den tok hovedsakelig sted i New York, bortsett fra skiscenen, som ble spilt inn i New Jersey.[1] Fire bygninger skulle illustrere kontorene til aksjeselskapet Petty Marsh: 1 State Street Plaza (Katharine Parkers avdeling), Midday Club (klubbrommet), 7 World Trade Center (lobbyen) og L. F. Rothschild. Tollstasjonen Alexander Hamilton U.S. Custom House i Manhattan skulle illustrere kontorene til Trask Industries, og to herskapshus på Fifth Avenue var lokalet for bryllupet til Trasks datter.[1][2] En privat bolig på Irving Place var Katharine Parkers byhus. Innspillingen endte 27. april 1988 med innspillingen av åpningsscenen på Staten Island Ferry.[1] Griffith og Weaver tilbrakte tid på meglerforetak i New York for å forberede seg til rollene.[1] De deltok i møter og jobbskygget lederne. Griffith møtte med ansatte hos Bear Stearns, mens Weaver tilbrakte tid med porteføljeforvalteren Elaine Garzarelli på det Manhattan-baserte firmaet Shearson, Drexel. Liam Dalton ved Bear Stearns var teknisk rådgiver for filmen.[1] Ann Roth stod for kostymene, og beskrev dem som «80-årene med en smak av Staten Island».[3]

Musikk

[rediger | rediger kilde]
Carly Simon vant Oscar for beste sang for låten «Let the River Run».
Foto: Alan Light

Lydsporet til filmen ble komponert av Rob Mounsey og Carly Simon. Simon komponerte og skrev imidlertid åpningsmelodien «Let the River Run» selv. Med den ble hun den første kvinnen i historien til å vinne en Grammy Award, en Golden Globe og en Oscar for beste sang for en låt hun komponerte og skrev på egen hånd.[4] «Let the River Run» er dessuten stemt fram av det amerikanske filminstituttet som filmhistoriens 91. beste filmlåt. Albumet Working Girl (Original Soundtrack Album) ble utgitt 29. august 1989, og inneholdt i tillegg til lydsporet sanger fra Chris de Burgh og Pointer Sisters, samt instrumentale versjoner av «The Man That Got Away» og «Poor Butterfly». Både musikkalbumet og singelen «Let the River Run» ble salgsuksesser i USA, spesielt etter Simons Oscar-seier.[5][1]

Følgende er sporlisten til musikkalbumet Working Girl (Original Soundtrack Album). Artisten eller artistene som fremfører låten står i parentes.[6]

  1. «Let the River Run» – 3:42 (Carly Simon)
  2. «In Love» (instrumental) – 3:55 (Carly Simon)
  3. «The Man That Got Away» (instrumental) – 2:49 (Rob Mounsey, George Young, Chip Jackson, Grady Tate)
  4. «The Scar» (instrumental) – 1:24 (Carly Simon)
  5. «Let the River Run» – 3:03 (The St. Thomas Choir Of Men And Boys)
  6. «Lady in Red» – 4:17 (Chris De Burgh)
  7. «Carlotta's Heart» – 4:18 (Carly Simon)
  8. «Looking Through Katherine's House» – 2:07 (Carly Simon)
  9. «Poor Butterfly» (instrumental) – 6:05 (Sonny Rollins)
  10. «I'm So Excited» – 5:39 (Pointer Sisters)

Utgivelse

[rediger | rediger kilde]

Working Girl hadde premiere i Los Angeles 20. desember 1988, og kinopremiere i USA 21. desember.[7] Filmen fikk aldersgrensen R i USA, som vil si at alle under 17 år måtte ha følge av en foresatt for å kunne se filmen.[8] Den fikk 15 års-aldersgrense i Storbritannia av British Board of Film Classification, og 10 års-aldersgrense i Norge av Statens Filmkontroll.[9][10] Filmen ble en kassasuksess, og tjente i underkant av 103 millioner dollar på verdensbasis i billettinntekter.[11] Working Girl ble den 11. mest innbringende filmen det året i Nord-Amerika, og tjente 714 484 dollar i Norge.[12][13]

Filmen ble markedsført med taglinen «For alle som noen gang har vunnet. For alle som noen gang har tapt. Og for alle som fortsatt prøver.» (For anyone who's ever won. For anyone who's ever lost. And for everyone who's still in there trying.). Filmselskapet 20th Century Fox markedsførte filmen ved å sende ut blyanter og jakkemerker til tusenvis av sekretærer i 30 storbyer i USA.[1] På jakkemerkene sto det, «Working Girl – There’s more to life than smiling, filing, and dialing.». 20th Century Fox forberedte også en julepremiere 19. desember 1988 på filmstudioet.[1] Den amerikanske TV-kanalen NBC produserte en situasjonskomedie som var basert på filmen. TV-serien Working Girl gikk i åtte episoder fra 16. april til 30. juli 1990.[1] Sandra Bullock spilte hovedrollen som Tess McGill.[1]

Anmeldelser

[rediger | rediger kilde]

Filmen fikk god kritikk. Den amerikanske nettsiden Rotten Tomatoes anslo at 84 % av totalt 32 anmeldelser var positive.[14] Mye av den positive tilbakemeldingen gikk til Sigourney Weaver og Melanie Griffiths rolleskildringer, samt Michael Ballhaus' kinematografi.[15] Filmkritikeren Roger Ebert fra Chicago Sun-Times gav filmen 4 av 4 stjerner, og skrev at «handlingen i Working Girl er satt sammen som et urverk. Den bærer deg gjennom når du ser på den, men hvis du bygger den opp igjen etterpå, ser du håndverket bak». Han konkluderte med at Mike Nichols var tilbake i form.[16]

Janet Maslin fra The New York Times skrev at Working Girl er morsom gjennom hele filmen, «selv på sitt mest fjollete».[8] Hun roste filmfotograf Michael Ballhauss «skarpe, visuelle sans» for styrerommene, og birollene for «å bære filmens klasseskiller utover enkel karikatur». Maslin påpekte spesielt Alec Baldwin og Joan Cusack.[8] Hun stusset imidlertid på noen logiske feil ved filmen, som at Weaver og Griffith ikke bruker samme klesstørrelse, og at ingen i sektoren legger merke til at Tess bruker Katharines klær og tar i bruk kontoret hennes.[8] Angie Errigo fra Empire skrev at Working Girl tidvis ble naivt fortalt, men kalte det samtidig «et vittig og givende innblikk i asfaltjungelens økosystem». Han roste også Griffith for å være engasjerende uten å bli søtladen eller irriterende.[17]

Priser og nominasjoner

[rediger | rediger kilde]

Working Girl ble nominert til seks Oscar-priser under utdelingen i 1989. Carly Simon vant Oscar for beste sang for låten «Let the River Run». Filmen ble i tillegg nominert til beste regi (Mike Nichols), beste kvinnelige hovedrolle (Melanie Griffith), beste kvinnelige birolle (både Joan Cusack og Sigourney Weaver) og beste film (Douglas Wick).[18] Filmen vant fire av seks Golden Globe-priser: beste musikal eller komedie (Wick), beste kvinnelige hovedrolle i en musikal eller komedie (Griffith), beste kvinnelige birolle (Weaver) og beste sang (Simon). Working Girl ble også nominert til tre British Academy Film Awards, én Directors Guild of America Award og én Writers Guild of America Award. Simon vant en Grammy Award for arbeidet på sangen «Let the River Run».[4]

Pris Priskategori Mottakere Resultat
Academy Awards («Oscar»)[18][1] Beste film Douglas Wick Nominert
Beste regi Mike Nichols Nominert
Beste kvinnelige hovedrolle Melanie Griffith Nominert
Beste kvinnelige birolle Joan Cusack Nominert
Beste kvinnelige birolle Sigourney Weaver Nominert
Beste sang Carly Simon for «Let the River Run» Vant
British Academy Film Awards (BAFTA)[19] Beste kvinnelige hovedrolle Melanie Griffith Nominert
Beste kvinnelige birolle Sigourney Weaver Nominert
Beste filmmusikk Carly Simon Nominert
Directors Guild of America Award[20][21] Beste regi i en spillefilm Mike Nichols Nominert
Golden Globe Awards[22] Beste musikal eller komedie Douglas Wick Vant
Beste regi Mike Nichols Nominert
Beste kvinnelige hovedrolle i en musikal eller komedie Melanie Griffith Vant
Beste kvinnelige birolle Sigourney Weaver Vant
Beste manus Kevin Wade Nominert
Beste sang Carly Simon for «Let the River Run» Vant
Grammy Awards[4] Beste sang skrevet for en film eller TV-serie Carly Simon for «Let the River Run» Vant
Writers Guild of America Award[21] Beste originalmanus Kevin Wade Nominert

Video

[rediger | rediger kilde]

Working Girl ble utgitt på VHS i Norge for utleie i 1990, og for salg i 1996.[23] DVD-versjonen av filmen ble utgitt i USA 17. april 2001.[23][24] Bonusmaterialet på discen var blant annet to filmtrailere og tre TV-reklamer. 6. januar 2015 ble filmen utgitt på Blu-ray med det samme bonusmaterialet som i DVD-discen.[24][25]

I ettertid

[rediger | rediger kilde]

Anerkjennelse

[rediger | rediger kilde]

Working Girl har dukket opp på flere av det amerikanske filminstituttets lister. Filmen ligger på 91.-plass på listen «AFI's 100 Years…100 Passions», en oversikt over de 100 beste amerikanske kjærlighetsfilmene.[26] Den ligger på 87.-plass på listen «AFI's 100 Years…100 Cheers», en oversikt over de 100 mest inspirerende filmene fra USA.[27] Sangen «Let the River Run» ligger på 91.-plass på oversikten «AFI's 100 Years…100 Songs», en liste over de beste filmlåtene.[28] Både Tess McGill og Katharine Parker ble nominert til listen «AFI's 100 Years...100 Heroes & Villains», en liste over filmhistoriens 100 beste filmpersonligheter, henholdsvis som helt og skurk.[29] Ingen av dem nådde opp.[30] Replikken «I have a head for business and a body for sin.», som Tess sier til Jack under festen, ble nominert til en plass på listen over filmhistoriens beste filmsitater, men nådde heller ikke opp i kåringen.[31] Filmen ble også nominert til listen over romantiske komedier på «AFI's 10 Top 10».[32]

Analyser

[rediger | rediger kilde]
Filmen ble analysert for sine kvinneskikkelser. Melanie Griffith og Sigourney Weaver spilte Tess og Katharine. Foto: Alan Light Filmen ble analysert for sine kvinneskikkelser. Melanie Griffith og Sigourney Weaver spilte Tess og Katharine. Foto: Alan Light
Filmen ble analysert for sine kvinneskikkelser. Melanie Griffith og Sigourney Weaver spilte Tess og Katharine.
Foto: Alan Light

Working Girl blir stadig analysert av feminister som mener at filmen er et eksempel på hvordan kvinner kan klare seg i arbeidslivet.[33] Monika Bartyzel skrev en artikkel for magasinet The Week hvor hun kalte det en moderne Askepott-fortelling, «men i stedet for å følge en uheldig kvinnes oppgave betynget med ensomhet og trelldom, er vår heltinne en profesjonell og fokusert kvinne som går i lykkens glassko og forvandler seg selv til en ny kvinne. Hun imponerer folket med sitt nye potensial, men får fremdeles prinsen.»[34] Feministen Deborah Orr skrev artikkelen «Mike Nichols made films about women – sadly a rarity in Hollywood» for The Guardian, om de feministiske filmene til Mike Nichols.[35] Hun skrev at til tross for rollefiguren Tess, som baner vei i amerikansk aksjeindustri, ble Working Girl også kritisert fordi Tess' ondskapsfulle sjef Katharine var en kvinne.[35] Hun skrev:

Dette er å gå glipp av poenget. Det fine med Working Girl var at kvinnene – Melanie Griffith, Sigourney Weaver, Joan Cusack – hadde nok slagkraft til å la mennene – Harrison Ford og Alec Baldwin – bli den romantiske interessen, i motsetning til hva den vanlige filmdynamikken tilsier. Working Girl er en frigjørende film fordi den handler om kvinner, ikke fordi den skildrer kvinner som gode og menn som onde. (...) Den handler om kvinner – og de er ikke bare pene ansikter. I Nichols' filmer var de aldri det.[35]

David Shariatmadari skrev en annen artikkel for The Guardian, «Why Working Girl offers the real deal».[36] Shariatmadari kalte den siste scenen hvor Tess besøker det nye kontoret sitt «et foruroligende motstykke til den solfylte begynnelsen». Nichols skepsis til det amerikanske arbeidslivet kommer til syne. Kameraet zoomer ut og viser at Tess' kontor bare er en liten del av et enormt konsern.[36] «Hun er mer som en arbeidsmaur enn en romantisk heltinne. Etter én morgen i USA kommer en annen, så en til, og enda en, alt i dollarens tjeneste. Og er ikke det fremdeles definisjonen på en arbeidskvinne (...)?»[36]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e f g h i j k l m «Working Girl». Det amerikanske filminstituttet. Besøkt 14. mai 2016. 
  2. ^ «Working Girl film locations». The Worldwide Guide to Movie Locations. Arkivert fra originalen 2. juni 2016. Besøkt 24. juni 2016. 
  3. ^ Andy Wright (7. mars 2016). «The Secrets of Set Decoration from 'Working Girl'». Atlas Obscura. Besøkt 14. mai 2016. 
  4. ^ a b c «ASCAP Founders Award». American Society of Composers, Authors and Publishers. 18. april 2012. Arkivert fra originalen 1. mai 2014. Besøkt 13. mai 2016. 
  5. ^ «Working Girl [Original Soundtrack] Awards». AllMusic. Besøkt 13. mai 2016. 
  6. ^ «Working Girl [Original Soundtrack]». AllMusic. Besøkt 13. mai 2016. 
  7. ^ «Working Girl (1988) Release Info». Internet Movie Database. Besøkt 16. mai 2016. 
  8. ^ a b c d Janet Maslin (21. desember 1988). «Review/Film; The Dress-for-Success Story Of a Secretary From Staten Island». The New York Times. Besøkt 14. juni 2016. 
  9. ^ «Working Girl (1989)». British Board of Film Classification. Besøkt 16. mai 2016. 
  10. ^ «Filmdatabasen, søk: Working Girl». Medietilsynet. Besøkt 16. mai 2016. 
  11. ^ Se profil på Box Office Mojo. Besøkt 16. mai 2016.
  12. ^ «1988 Domestic Grosses». Box Office Mojo. Besøkt 16. mai 2016. 
  13. ^ «Working Girl box office results». Box Office Mojo. Besøkt 16. mai 2016. 
  14. ^ «Working Girl (1988)». Rotten Tomatoes. Besøkt 14. juni 2016. 
  15. ^ «Working Girl Critic Reviews». Metacritic. Besøkt 14. juni 2016. 
  16. ^ Roger Ebert (21. desember 1988). «Working Girl». Chicago Sun-Times. Besøkt 14. juni 2016. 
  17. ^ Angie Errigo (1. januar 2000). «Working Girl Review». Empire. Besøkt 14. juni 2016. 
  18. ^ a b «The 61st Academy Awards (1989)». Oscars.org. Besøkt 13. mai 2016. 
  19. ^ «Søk: Working Girl». British Academy of Film og Television Arts. Besøkt 13. mai 2016. 
  20. ^ «Søk». Directors Guild of America. Besøkt 15. mai 2016.  Krever et søk på «Working Girl» i søkefeltet.
  21. ^ a b Prisliste på Internet Movie Database. Besøkt 14. juni 2016.
  22. ^ «Working Girl». Golden Globes. Besøkt 13. mai 2016. 
  23. ^ a b «Working Girl». Dagbladet. Besøkt 13. mai 2016. 
  24. ^ a b «Working Girl». dvdrleasedates.com. Besøkt 13. mai 2016. 
  25. ^ «Amazon.com: Working Girl [Blu-ray]: Movies & TV». USA: Amazon.com. Besøkt 13. mai 2016. 
  26. ^ «AFI'S 100 YEARS...100 PASSIONS». Det amerikanske filminstituttet. Besøkt 14. mai 2016. 
  27. ^ «AFI'S 100 YEARS...100 CHEERS». Det amerikanske filminstituttet. Besøkt 14. mai 2016. 
  28. ^ «AFI'S 100 YEARS...100 SONGS». Det amerikanske filminstituttet. Besøkt 14. mai 2016. 
  29. ^ «The 50 greatest heroes and the 50 greatest villains of all time: 400 Nominated Characters» (PDF). Det amerikanske filminstituttet. Arkivert fra originalen (PDF) 4. november 2013. Besøkt 14. mai 2016. 
  30. ^ «AFI'S 100 YEARS...100 HEROES & VILLAINS». Det amerikanske filminstituttet. Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 14. mai 2016. 
  31. ^ «AFI's List of Nominated Quotes» (PDF). Det amerikanske filminstituttet. Arkivert fra originalen (PDF) 6. juli 2011. Besøkt 14. mai 2016. 
  32. ^ «AFI's 10 Top 10 Official Ballot» (PDF). Det amerikanske filminstituttet. Arkivert fra originalen (PDF) 23. august 2013. Besøkt 15. juni 2016.  «Arkivert kopi» (PDF). Archived from the original on 26. mars 2017. Besøkt 15. juni 2016.  (passord: AFIpress, Working Girl er film nr. 400)
  33. ^ Dina Gachman (13. mars 2013). «Lessons From 'Working Girl,' 25 Years Later». Forbes. Besøkt 16. mai 2016. 
  34. ^ Monika Bartyzel (20. desember 2013). «Girls on Film: The complicated legacy of Working Girl». Girls on Film. The Week. Besøkt 16. mai 2016. 
  35. ^ a b c Deborah Orr (21. november 2014). «Mike Nichols made films about women – sadly a rarity in Hollywood». The Guardian. Besøkt 16. mai 2016. 
  36. ^ a b c David Shariatmadari (27. november 2014). «Why Working Girl offers the real deal». The Guardian. Besøkt 16. mai 2016. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Working_Girl&oldid=23834094»