Walter Reder

Walter Reder
Født		4. feb. 1915[1] Jesenik (Østerrike-Ungarn)
Død		26. apr. 1991[1] (76 år) Wien
Beskjeftigelse		Militært personell
Utdannet ved		Handelsakademie Linz (1932–) SS Junker School Brunswick (1935–1936)[2]
Parti		Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
Nasjonalitet		Nazi-Tyskland (1934–) Østerrike (1956–) Østerrike (–1934)
Medlem av		Schutzstaffel (1933–) Hitlerjugend (1932–) Austrian Legion
Utmerkelser		Det tyske kors i gull (1942)[2] Jernkorsets ridderkors (1943)[2] Wound Badge (1939) in Black (1941)[2] Østfrontmedaljen (1942)[2] Wound Badge (1939) in Silver (1943)[2]
Walter Reder på Commons

Walter Reder (født 4. februar 1915 i Freiwaldau i Østerrike-Ungarn, død 26. april 1991 i Wien) var en østerriksk SS-offiser i tysk tjeneste før og under andre verdenskrig. Han oppnådde i løpet av krigen graden Obersturmbannführer, og ble dekorert med Jernkorsets ridderkors samt Det tyske kors i gull.

Reder ble etter krigen dømt for krigsforbrytelser etter å ha deltatt i en massakre i Italia i 1944. Han ble løslatt fra italiensk fengsel i 1985 etter å ha uttrykt anger. Løslatelsen ble kontroversiell siden han fikk en varm velkomst av Østerrikes forsvarsminister, Friedhelm Frischenschlager, da han ankom flyplassen i Wien. Det vakte ytterligere reaksjoner da han like etter trakk tilbake den unnskyldning han hadde kommet med.

Walter Reder gikk den 9. februar 1933 som medlem av Hitlerjugend inn i Schutzstaffel (SS). I 1936 gikk han ut av SS-Junkerschule i Braunschweig, og kommanderte deretter en rekke forskjellige SS-Totenkopf-enheter under annen verdenskrig.

Han var offiser i SS Pansergrenader, utdannings- og erstatningsbataljon 3 i Warszawa da enheten var aktivt med på å slå ned opprøret i byens jødiske ghetto, fra 19. april 1943 til 16. mai 1943. Senere tjenestegjorde han i 3. SS-Panzergrenadier-Division «Totenkopf» og var sjef for 16. SS-pansergrenaderdivision «Reichsführer-SS» da avdelingen i 1944 drepte 1 834 innebyggere under en massakre i Marzabotto i Italia.

Walter Reder ble arrestert av amerikanerne umiddelbart etter krigen i 1945, og deretter overlevert til britene. Han ble så utlevert til Italia i 1948 for å stilles til ansvar for sine krigsforbrytelser. Da saken kom opp for retten ble han dømt til livsvarig fengsel i 1951. Dommen ble sonet i et militærfengsel i Gaeta, mellom Roma og Napoli.

Han skrev i 1984 et angrende brev til Marzabottos borgere. Her erklærte Reder at han vedkjente seg sin «personlige rolle» i ansvaret for massakren. Da hadde østerrikske myndigheter arbeidet i flere år med å få ham løslatt. Reder ble løslatt 24. januar 1985, som siste gjenværende dømte tyske krigsforbryter i Italia, og sendt hjem til Østerrike. Der ble han møtt ved flyplassen av Østerrikes forsvarsminister, Friedhelm Frischenschlager, som hilste Reder velkommen med et håndtrykk for deretter å eskortere ham til offisersmessen. Denne mottakelsen vakte internasjonal fordømmelse. Reders anger viste seg å være lite oppriktig: Seks måneder etter hjemkomsten trakk han tilbake sin unnskyldning.

Reder bosatte seg i Kärnten, der han arbeidet for et parlamentsmedlem fra det konservative og kristne Österreichische Volkspartei.

Reder døde i Wien seks år senere.

• Carlo Gentile: Marzabotto. In: Gerd R. Ueberschär (Hrsg.): Orte des Grauens. Verbrechen im Zweiten Weltkrieg. Darmstadt 2003, S. 136–146.
• Carlo Gentile: Politische Soldaten. Die 16. SS-Panzer-Grenadier-Division „Reichsführer-SS“ in Italien 1944. In: Quellen und Forschungen aus italienischen Archiven und Bibliotheken. 81, 2001, S. 529–561.
• Carlo Gentile: Walter Reder – ein politischer Soldat im „Bandenkampf“. In: Klaus-Michael Mallmann, Gerhard Paul (Hrsg.): Karrieren der Gewalt. Nationalsozialistische Täterbiographien. (Veröffentlichungen der Forschungsstelle Ludwigsburg der Universität Stuttgart. Band 2.) Darmstadt 2004, S. 188–195.
• Christian Ortner: Am Beispiel Walter Reder. Die SS-Verbrechen in Marzabotto und ihre „Bewältigung“. Wien, o. J.
• Barbara Tóth: Der Handschlag. Die Affäre Frischenschlager-Reder. Dissertation an der Universität Wien, Wien 2010 (Volltext [PDF; 1,5 MB], 10. Juni 2010).