Vulgærspråk

Vulgærspråk av latin: vulgus (folket) var brukt om enkelte sosiolekter som uttrykker seg svært konkret og direkte, med ord og uttrykk som «det gode selskap» av borgerlige helst ikke ville høre.

I tilknytning til språkdebattene gjennom de siste hundre år har vulgærspråk vært brukt om arbeiderklassens og enda laverestående klassers språk. Motstanden mot a- endelser i bokmålet var bl.a. med rot i dette. Motstykket var «dannet språk» der en skulle uttrykke seg uten å bruke ufine ord. «Je`» og «jeg» var akseptable (unntak for folk fra dalene østpå, «Stomperud-jei»), «eg» og «e`» («æ») var det ikke. Kroppsfunksjoner ble omskrevet, man gikk til nød «på toalettet» eller «på do», men helst «ut et (nødvendig) ærende». Man aldri «på dass» (som også egentlig er en «forfining» av det tyske uttrykket «Daß Haus» / «Huset» der man gjorde slikt). Hva man så gjorde der skulle knapt nevnes, man «vasket hendene».

En god del av det som tidligere var vulgærspråk er etterhvert gått inn i vanlig dagligtale, og det er blitt stuerent å skrive om det i avisene.