Fiolin
| Fiolin | |||
|---|---|---|---|
 En fiolin fra ulike vinkler | |||
| Familie | Strengeinstrument | ||
| Andre navn | Fele | ||
| Hornbostel-Sachs klassifisering | 321.322-71 (Sammensatt kordofon med bruk av bue for å lage lyd) | ||
| Utvikla | Utviklet. Tidlig på 1500-tallet | ||
| Spilleregister | |||
 | |||
| Beslektede instrumenter | |||
| Strykeinstrumenter (bratsj, cello, kontrabass) | |||
.jpg)
En fiolin eller fele er et strykeinstrument med fire strenger som vanligvis er stemt i g(lavest), d1, a1 og e2 (høyest). Fiolinen er kjent som sopranen blant strykeinstrumentene fordi den er det minste og lyseste av dem. Fiolinen er et fleksibelt instrument som kan brukes til mange musikkstiler. Den lages som oftest av tre, men kan også lages av karbonfiber som gir en mer høylytt klang.
En fiolinist holder som regel fiolinen vannrett utover fra halsgropen. En bruker venstre hånden for å holde strengene nede for å få ulike toner, og en kan skjelve med hånden for å få tonene til å vibrere (se vibrato). Man kan også berøre en strengs vibrasjonsnoder for å fremkalle flageolett-toner (harmoniske toner) som har høyere, og mer subtil klang. Det er mulig å spille toner på flere strenger samtidig, for å gi ut fulle akkorder. Høyre hånd brukes til å holde buen eller til å plukke strengene med (se pizzicato). I andre tradisjoner enn den vestlige klassiske kan en holde fiolinen noe annerledes. Mange fiolinister bytter ofte til bratsj for å teste ut det, det er da mange bratsjister som spiller fiolin.
Fiolinen kan brukes som soloinstrument, i grupper eller i større orkester. Instrumentet er brukt innen mange sjangere. Det er spesielt viktig innenfor vestlig klassisk musikk, jazz, folkemusikk, oldtime, bluegrass (og andre eldre eller rotekte former for countrymusikk) og karnatisk musikk, men fioliner blir også brukt i filmmusikk, pop og rock.
Fiolinfamilien, som inkluderer fiolin, bratsj og cello, ble utviklet fra instrumenter som vihuela og lira da braccio i Italia i første halvdel av 1500-tallet — trolig omkring 1520. I løpet av de neste to hundre årene ble fiolinfamilien videre utviklet og perfeksjonert av kjente fiolinmakere som Amati-familien og Antonio Stradivari.
På slutten av 1500-tallet etablert Brescia-skolen i Italia standardformen på fiolinen som etterhvert ble laget i ulike størrelser. Rundt 1600 var diskantvarianten, det som i moderne tid kalles fiolin, den vanlige.[1]
Virtuose fiolinister gjorde også sitt til å utvikle spillestilen. Fiolinen ble først holdt mot brystet, men økende vekt på posisjonsspill gjorde at en fant ut at å holde den under haka ga mer frihet. Teknikker som vibrato (skjelving), pizzicato (plukking) og å flytte hånden i ulike posisjoner over strengene (posisjonsspill) ble utviklet av folk som Arcangelo Corelli, Antonio Vivaldi, Giuseppe Tartini og den legendariske Niccolo Paganini.
Hardingfele
[rediger | rediger kilde]I Norge ble det utviklet en egen utgave av fiolinen, hardingfele.[1] Den har fire spillestrenger og vanligvis fire til fem resonansstrenger. Noen har seks resonansstrenger og eldre feler hadde to. Buen berører ikke resonansstrengene som er strukket under de vanlige spillestrengene. Resonansstrengene gir et særpreget lydbilde. Hardingfelens resonanskasse er rundere og smalere med åpnere lydhull enn vanlig fiolin. Flatere stol og gripebrett samt kortere hals skiller den vanligvis fra fiolinen. Hardingfeler finnes i flere varianter og har utviklet seg en god del. Resonansstrenger fantes på flere europeiske instrumenter da hardingfelen ble utviklet og samtidig ble hardingfelen til dels utviklet med utgangspunkt i eldre instrumenter som fidelen.[1] Hardingfeler er ofte rikt dekorert.[1]
Deler
[rediger | rediger kilde]Fiolinen har kropp, hals og hode. Kroppen består av bunn, sider (eller "sarg") og lokk.[1] Hodet kalles gjerne «snekka» eller «sneglen», og holder strengene i den ene enden. Det tilsvarer hodet på en gitar. Det er fire strenger, stemt i henholdsvis G, D, A og E. Strengeholderen holder strengene fast i motsatt ende av hodet. Gripebrettet er der fiolinisten trykker ned strengene med fingrene. Stolen holder strengene opp fra lokket og gripebrettet. Lydpinnen er inne i kroppen og bidrar til å forplante lydvibrasjonene fra lokket til bunnen. Bassbjelken er montert under lokket og har en viktig funksjon for forsterkning av dypere frekvenser. Hakebrett bruker mange fiolinister fordi det hjelper til å holde fiolinen på plass. Stemmeskruene sitter i hodet og brukes til å stramme eller slakke strengene. Buen er en bøyelig og spenstig pinne med mange hår spent fast i hver ende. Stokken er tradisjonelt laget av tre, og hårene er fra hestehaler. Stokken kan også lages av andre spenstige materialer, f. eks. karbonfiber.
Etymologi
[rediger | rediger kilde]Fele stammer fra norrønt fiðla, som tilsvarer gammelengelsk fiðele (herav engelsk fiddle, kjent fra sent 1300-tall), gammelhøytysk fidula (tysk Fiedel). Opprinnelsen er usikker. Ordet er antatt å stamme fra middelalderlatin vitula (strenget instrument, herav gammelfransk viole, italienk viola). En annen mulighet er at vitula er avledet av germansk.[2]
Fiolin er av nyere dato (1570-årene) og stammer fra italiensk violino (liten viola; viola da braccio = bratsj).[3]
Som regel brukes fiolin i forbindelse med klassisk musikk, mens fele særlig brukes i folkemusikk og annen populærmusikk. De brukes også om hverandre, f.eks. av Per Spelmann i sangen av samme navn. En felespiller kan, som bluegrass-felespilleren Alison Krauss, også ha utdannelse i klassisk fiolinspill.
Norrøn litteratur (år 800-1350) omtaler instrumentent fidla flere steder. Trolig var det den europiske fidel et flatbunnet strykeinstrument med 3-5 strenger og en resonanskasse av dannet av lokk og bunn. På 1500-tallet forsvant fidelen og ble erstattet av fiolinen. Nordiske kilder tyder på at den mellomalderske fidelen ble brukt til ut på 1700-tallet. Olaus Magnus bok om det nordiske folkenes historie (1555) har en tegning av en person som spiller fidel.[1]
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c d e f Trollstilt. Lærebok i tradisjonsmusikk. Oslo: Gyldendal undervisning. 1998. ISBN 8205236496.
- ^ https://www.etymonline.com/word/fiddle
- ^ https://www.etymonline.com/word/fiddle
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- The Contemporary Violin: ExtENDed Performance Techniques, by Patricia and Allen Strange, ISBN 0-520-22409-4
- The Fiddle Book, by Marion Thede, (1970), Oak Plublications. ISBN 0-8256-0145-2
- Latin Violin, by Sam Bardfeld, ISBN 0-9628467-7-5
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Violins – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Violin – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- «DigitaltMuseum: Søk: 'fiolin'».
- (no) Norsk folkemusikksamling Feleverkene: Slåtter for vanlig fele (Universitetet i Oslo, Institutt for musikkvitenskap)
