Vestfold prosti (middelalderen)

Vestfold prosti (norrønt: Vestfoldár prófastdœmi) er et av de historiske prostier i Norge etablert som bindeleddet prosti mellom bispedømme og kirkesogn på 1200-tallet, og var underlagt Oslo bispedømme (norrønt: Oslóar byskupsdœmi).^[1]

Under sitt opprinnelige navn, Túnsbergs prófastdœmi, er prostiet blant de eldste kjente prostier i Norge. Prosten i Tunsberg opptrer første gang i skriftlige kilder fra 1218 og ved riksmøtet i Bergen er prostiet omtalt som ett av 9 (eller 10) i Oslo bispedømme. I 1348 pålegger kong Magnus Eriksson alle menn i Tunsberg prosti å betale det de skylder av tiende til kirken innen en måned. Andre historiske navn på prostiet er Thunsbergs profuastdœme og Vestfoldár prófastdœmi. Det siste henspiller på at prostiet omfattet det historiske Vestfylda.

Oversikt over kirker i Vestfoldár prófastdœmi som angitt i Biskop Eysteins jordebok:^[2]
(til Jarlsberg prosti)

• Botna kirkja
• Hildistaða kirkja
• Vála kirkja
• Undreimsdals kirkja
• Borra kirkja
• Nya kirkja
• Lauføy kirkja
• Ramnes kirkja
• Fones kirkja
• Vifilstaða kirkja
• Andabu kirkja
• Kuadal kirkja
• Haugagerðis kirkja
• Stokka kirkja
• Skeiðauga kirkja
• Arnadals kirkja
• Sœms kirkja
• Slagns kirkja
• Njotarey kirkja
• Æftaløytis kirkja
• Heiðingstaða kirkja
• Kaupmantznes kirkja
• Tufta kirkja

(til Brunlanes prosti)

• Tjumo kirkja
• Sanda kirkja
• Þjoðalyngs kirkja
• Istra kirkja
• Tunœims kirkja
• Bergs kirkja
• Kjosa kirkja
• Kvelds kirkja
• Hwaranes kirkja
• Heiðareims kirkja
• Styriualla kirkja
• Suarfuastada kirkja

Omstendighetene omkring og like etter reformasjonen når det gjelder den kirkelige organiseringen er ikke særlig kjent på lokalt nivå, men det antas at den katolske organiseringen i det alt vesentlige ble bibeholdt. Det historiske Vestfold prosti er antatt delt i lenstiden i Brunlanes og Jarlsberg prostier.