Usynlig mann
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. |
| Usynlig mann | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| orig. Invisible Man | |||
| Forfatter(e) | Ralph Ellison | ||
| Språk | Engelsk | ||
| Sjanger | Dannelsesroman, selvbiografisk roman, samfunnskritisk roman, Afroamerikansk litteratur, science fiction | ||
| Utgitt | 1953 | ||
| Forlag | Random House | ||
| OCLC | 30780333 | ||
Usynlig mann (originaltittel Invisible Man) er en roman utgitt i 1952, skrevet av den amerikanske forfatteren Ralph Ellison. Den er den eneste av EIlisons romaner som ble utgitt mens han levde. I 1953 mottok han National Book Award for denne romanen. Romanen tar opp sosiale og intellektuelle problemstillingene som afroamerikanere møtte tidlig på 1900-tallet, blant annet svart nasjonalisme, forholdet mellom svart identitet og marxisme, og den reformistiske rasepolitikken til Booker T. Washington, foruten spørsmål om individ og personlig identitet. Boken ble utgitt på norsk i 2005, oversatt av Christian Rugstad.
Romanens hovedtema er at samfunnets svake er usynlige. Som tittelen antyder er hovedfiguren usynlig grunnet at alle ser ham som en stereotyp, ikke som en ekte person. Mens fortellerstemmen ofte beklager seg over hans tilstand av usynlighet i samfunnet, kommer han til å omfavne denne til sist. Han innser at det er et antall fordeler som tillater ham å forbli uoppdaget og lite iøynefallende. Gjennom hele teksten blir hans navn ikke oppgitt. Selv når han blir gitt en dekkenavn for sitt arbeid for Brorskapet avslører han ikke sitt egentlige navn for leseren.
Både hovedpersonen i Ellisons Usynlige mann og hos H.G.Wells’ Den usynlige mann er likt kledd; begge benytter hatt og briller som forkledning. Ellisons roman kan også sammenlignes med Fjodor Dostojevskijs roman fra 1864, Opptegnelser fra et kjellerdyp.
Ellison benytter seg av en rekke metaforer, bilder og hentydninger for å fremme de emosjonelle og intellektuelle virkningen av sin roman. Det er også en del referanser til jazz, og Ellison benytter musikkspråket for å karakterisere dypere lag av scene. Louis Armstrongs jazz, gatebluesen til Peetie Wheatstraw (scenenavnet til bluessangeren William Bunch), og gospelsangens hjertefølte solo benyttes som sentrale metaforer for Ellisons flytende og tidvis surrealistiske handling. Blindhet og mørke er også motiver som følges side om side med metaforer som lys og utsikt som kan forstås som sannhet og kunnskap.