FNs Klimakonvensjon

FNs klimakonvensjon FNs rammekonvensjon om klimaendring
Type		konvensjon
Signeringsdato		1992–93
Trådte i kraft		21. mars 1994
Parter		198
Språk		arabisk, engelsk, fransk, kinesisk, russisk, spansk
De forente nasjoners ID		08000002800431ce
Nettsted		unfccc.int (en, fr, es, ru, standard kinesisk)

FNs klimakonvensjon, formelt FNs rammekonvensjon om klimaendring, er en internasjonal traktat som har til hensikt å begrense de globale utslippene av klimagasser. Konvensjonen ble utarbeidet under FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio de Janeiro i 1992. Den ble åpnet for undertegning 9. mai 1992, og trådte i kraft 21. mars 1994.

Norge signerte konvensjonen 4. juni 1992, og den ble ratifisert ved kongelig resolusjon 11. juni 1993.

Traktaten setter i utgangspunktet ingen begrensninger for landenes utslipp, og inneholder ingen gjennomføringsmekanismer. I stedet åpner konvensjonen for videre forhandlinger om tilleggsprotokoller, som skal sette begrensninger for utslipp. Kyoto-avtalen og Parisavtalen er slike tilleggsprotokoller.

Målet for konvensjonen er «å oppnå stabilisering i konsentrasjonen av drivhusgasser i atmosfæren på et nivå som vil forhindre farlig menneskeskapt påvirkning av klimasystemet. Et slikt nivå bør oppnås innenfor en tidsramme som er tilstrekkelig til at økosystemer vil kunne tilpasse seg naturlig til klimaendringer, til å sikre at matproduksjonen ikke trues og til å gjøre det mulig å oppnå en bærekraftig økonomisk utvikling.» (Artikkel 2).

Konvensjonen slår fast at partene har «felles, men differensierte forpliktelser» i forhold til målet. Alle land er forpliktet til å arbeide langsiktig for reduserte utslipp, men det påligger i-landa særlige forpliktelser. Disse skal søke å stabilisere sine utslipp på 1990-nivå innen 2000. Land med særlige forpliktelser er anført i vedlegg til traktatteksten, og kalles vedlegg I-land og vedlegg II-land.

Et tidlig resultat av konvensjonen var opprettelsen av et rapporteringssystem for utslipp av klimagasser. Signatarstatene har forplikta seg til løpende å innrapportere sine utslippstall til sekretariatet. Sekretariatet har sitt sete i Haus Carstanjen i Bonn i Tyskland.

Etter at konvensjonen trådte i kraft i 1994, har statene hatt årlige partsmøter (Conferences of the Parties – COP) for å evaluere framdriften og framforhandle mer bindende protokoller til traktaten.

Traktatteksten deler signatarstatene i tre grupper:

• Vedlegg I-land (i-land og tidligere østblokkland som omstiller seg til markedsøkonomi)
• Vedlegg II-land (i-land som gir finansiell og teknologisk bistand til u-land)
• Utviklingsland

Vedlegg I-land skal søke å redusere sine utslipp til under 1990-nivå. Hvis de ikke kan oppnå det, skal de kjøpe utslippsrettigheter eller investere i utslippsreduserende tiltak. Vedlegg II-land er en undergruppe av vedlegg I-landa, og består av OECD-landa. Disse forplikter seg til å yte finansiell hjelp til utviklingslkanda. Utviklingsland kan søke om å overføres til vedlegg I når de er tilstrekkelig utvikla.

Utviklingsland har ingen umiddelbare forpliktelser i avtalen. Det tjener to formål:

• Å tillate industriell vekst i u-land, siden industriutbygging med nødvendighet må føre til økte utslipp.
• Å unngå at u-land gir avkall på egen vekst ved å selge utslippsrettigheter til i-land, slik at disse kan forurense enda mer.

Utviklingsland har rett til finansiell bistand og teknologioverføring fra i-land. Noen i-land er kritisk til at u-land ikke skal ha utslippsforpliktelser. Den ulike behandlinga av i-land og u-land ble f.eks. angitt som grunn for Bush-administrasjonen da den nekta å undertegne Kyoto-protokollen.

• Vedlegg I-land: Australia, Belarus, Belgia, Bulgaria, Canada, Danmark, EF, Estland, Finland, Frankrike, Hellas, Irland, Island, Italia, Japan, Kroatia, Latvia, Liechtenstein, Litauen, Luxembourg, Monaco, Nederland, New Zealand, Norge, Polen, Portugal, Romania, Russland, Slovakia, Slovenia, Spania, Storbritannia, Sveits, Sverige, Tsjekkia, Tyrkia, Tyskland, Ukraina, Ungarn, USA, Østerrike.
• Vedlegg II-land: Australia, Belgia, Canada, Danmark, EF, Finland, Frankrike, Hellas, Irland, Island, Italia, Japan, Luxembourg, Nederland, New Zealand, Norge, Polen, Portugal, Spania, Storbritannia, Sveits, Sverige, Tyskland, USA, Østerrike.

Partene møttes første gang i Berlin i 1995. Resultatet ble Berlinmandatet, som åpna for å utarbeide en liste over handlingsalternativer som de ulike landa kunne velge blant.

Den andre partskonferansen møttes i Genève i Sveits i juli 1996. Her ble det enighet om

1. det vitenskapelige grunnlaget for kunnskap om klimaendringer, slik det ble presentert i den andre delrapporten (1995) fra FNs klimapanel,
2. fleksibel gjennomføring tilpassa det enkelte lands særpreg, og
3. behovet for bindende utslippsmål på mellomlang sikt.

Det tredje partsmøtet^[1] i desember 1997 var lagt til Kyoto i Japan. Etter intense forhandlinger ble den første tilleggsprotokollen til konvensjonen vedtatt – den såkalte Kyotoprotokollen. Her ble det for første gang forhandla om bindende utslippsmål for partene. De fleste i-land og noen land med overgangsøkonomi ble pålagt å redusere sine utslipp av drivhusgasser med minst 5% i forhold til 1990-nivå innen 2008-2012.

Det var venta at en under COP4 [2] Arkivert 28. mars 2008 hos Wayback Machine. skulle ferdigforhandle de fortsatt uløste punktene fra Kyoto. Men det viste seg å være umulig å komme til enighet om disse, og lite kom ut av møtet.

Heller ikke under det femte partsmøtet [3] Arkivert 27. oktober 2007 hos Wayback Machine. i Bonn ble det enighet om reglene, og møtet fatta ikke vedtak av betydning.

Det sjette partsmøtet [4] Arkivert 28. februar 2008 hos Wayback Machine. endte med brudd. Årsaken var spesielt uenighet mellom USA og EU når det gjaldt reglene for de tre mekanismene og for hvordan tilvekst i skog og andre karbonsluk skulle regnes inn i de nasjonale utslippsregnskapene. Det ble vedtatt å gjenoppta forhandlingene etter en tenkepause. Nye forsøk på å forhandle fram enighet før den amerikanske Clinton-administrasjonen ble erstattet av den mer skeptiske administrasjonen til Bush, mislyktes. De kompromissene som i innspurten ble inngått mellom USA og noen EU-land, først og fremst Storbritannia, ble til slutt avvist av resten av EU med Danmark og Tyskland i spissen.

Etter bruddet i Haag ble det bestemt at forhandlingene skulle tas opp igjen i Bonn i forkant av neste års partsmøte, som skulle holdes i Marrakesh i Marokko.

Våren 2001 gjorde USAs nye president George W. Bush det klart at landet ikke ville ratifisere (godkjenne) Kyotoprotokollen. Forhandlingene fortsatte 19.-27. juli i Bonn (COP6 del 2 [5] Arkivert 1. april 2008 hos Wayback Machine.). Her samla landene seg om et politisk kompromiss som kunne føre til at protokollen trådte i kraft uten USA. Virkningen av avtalen ville i så fall bli betydelig svekka, både fordi USA som største klimagassnasjon sto utenfor, og på grunn av tilpasningene av regelverket som måtte til for å få med de øvrige industriland som Japan, Russland og Canada på kompromisset.

Kompromisset inneholdt ulike ordninger for en fleksibel gjennomføring av landenes forpliktelser, inkludert kvotehandel, felles gjennomføring og en «grønn utviklingsmekanisme» som tillater i-land å finansiere utslippsreduserende tiltak i u-land som et alternativ til egne utslippskutt. Det ble ikke satt noen grense for hvor stor andel av de nasjonale kuttene som kunne tas utenlands, annet enn at hjemlige tiltak måtte utgjøre en betydelig andel.

Det var også enighet om at tilvekst i skog og karbonbinding i jordbruket som følge av endringer i vegetasjonsdekke. Et nytt vedlegg Z i avtalen fastsetter hvor store karbonsluk hvert land kan innberegne for landbrukssektoren.

Det sjuende partsmøtet til Klimakonvensjonen [6] Arkivert 22. mars 2008 hos Wayback Machine. fant sted i Marrakesh i Marokko mellom 29. oktober og 9. november 2001. USA fortsatte å opptre som observatør, og avslo å delta i aktive forhandlinger. Møtet vedtok etter harde forhandlinger et detaljert regelverk for gjennomføring av Kyoto-protokollen, som dermed var klar for ratifisering. Johannesburg-toppmøtet om bærekraftig utvikling, som var berammet til august-september 2002, ble fastsatt som tidspunkt for protokollens ikrafttredelse.

Klimakonvensjonens åttende partsmøte [7] Arkivert 14. mars 2008 hos Wayback Machine. fant sted i New Delhi, India, 23. oktober – 1. november 2002. Det var på forhånd ikke venta store framskritt i arbeidet med å dempe framtidige klimaendringer. Forhandlingene om en politisk erklæring viste hvor stor kløft det var mellom Europa/Japan og resten av verden i hvordan man skal gå fram i perioden etter Kyotoavtalen. Partene ble ferdige med regler for rapportering og kontroll under Kyotoprotokollen.

Det niende partsmøtet [8] Arkivert 20. mars 2008 hos Wayback Machine. ble avholdt i Milano i Italia mellom 1. og 12. desember 2003. Partene vedtok blant annet regler og definisjoner for hvordan skogtiltak kan innlemmes i den grønne utviklingsmekanismen, god praksis for landskapsendring, klimafondet SCCF og fondet for de minst utviklede landene.

Det tiende partsmøtet [9] Arkivert 19. april 2008 hos Wayback Machine. 6.-17. desember 2004 konkluderte med at uformelle samtaler om tida etter Kyoto-protokollens virkeperiode skulle starte i mai 2005. Møtet bekrefta tidligere konfliktlinjer i det internasjonale klimasamarbeidet. For øvrig fikk de nylig publiserte funnene om oppvarming i Arktis en del oppmerksomhet under møtet.

Det ellevte partsmøtet i Montreal i Canada [10] Arkivert 20. februar 2008 hos Wayback Machine. i november og desember 2005 var samtidig også det første møtet mellom de landa som hadde undertegna Kyotoprotokollen (MOP1). Disse ble enige om at strengere forpliktelser er nødvendig etter Kyoto-protokollens virkeperiode 2008-2012. USA og Australia – som begge står utenfor Kyotoprosessen – understreket sterkt at verken tallfestede utslippsreduksjoner eller tidsskjemaer for utslippskutt var aktuelt. Men USA ønsket heller ikke noen ny prosess under Klimakonvensjonen. Likevel klarte forhandlerne på overtid å få USA med på en erklæring om videre samtaler.

USA hadde flere argumenter for ikke å gå inn på Kyoto-samarbeidet. For det første vil økonomien påvirkes negativt av forpliktelser. Dessuten ønsker USA at også utviklingslandene påtar seg forpliktelser. Særlig gjelder det India og Kina – land i rask vekst med økende utslipp.

Det 12. partsmøtet [11] Arkivert 16. mars 2008 hos Wayback Machine. i FNs klimakonvensjon (COP 12) og det andre partsmøtet under Kyoto-protokollen (COP/MOP 2) ble avholdt i Nairobi i Kenya i november 2006. Det var på forhånd ikke venta store gjennombrudd under møtet; likevel var mange skuffa over at partene ikke kom videre med å legge en tidsplan for en ny klimaavtale som skal etterfølge Kyoto-protokollen. Det eneste partene klarte å bli enige om, var at det ikke skal være noe gap mellom Kyoto-protokollens virkeperiode som slutter i 2012 og neste klimaavtale.

Det 13. partsmøtet^[2] fant sted på Bali i Indonesia i desember 2007. Møtet resulterte i en plan for de videre forhandlingene om en global klimaavtale etter Kyotoperioden. Selv om det verken ble noen enighet om konkrete utslippsmål eller om å begrense den globale oppvarminga til maksimum 2 grader – som bl.a. Norge og EU arbeider for – ble det likevel ansett som et framskritt at alle land (også USA) i prinsippet går inn for en avtale med konkrete utslippsmål etter 2012.

Utenom de formelle forhandlingene annonserte Norge under Balimøtet at de ville gi tre milliarder norske kroner årlig til arbeidet med å forhindre avskoging i utviklingsland.

Det 14. partsmøtet ble avholdt i Poznań i Polen mellom 1. og 12. desember 2008. Siste dag lyktes det å oppnå enighet om prinsippene for finansieringen av et fond som skal hjelpe de fattigste landene med å håndtere effektene av klimaendringene. Tidligere på konferansen ble det også godkjent en mekanisme for å inkludere bevaring av skog i arbeidet med å bremse utslippene av drivhusgasser.

Hovedartikkel: FNs klimakonferanse 2009

FNs klimakonferanse for 2009 ble avholdt i København fra 7. til 18. desember 2009. Konferansens mål var å få i stand en bindende avtale om tida etter at Kyoto-perioden utløper i 2012. Dette lyktes ikke, og ut fra forventningene ble konferansen i ettertid betegnet som en fiasko.^[3][4] Konferansen resulterte en avtale som ikke er bindende i henhold til klimakonvensjonen. Københavnavtalen nedfelte et mål om at temperaturstigningen skal være maksimum to grader (mot før en og en halv) og gav en ramme for utslippsreduksjoner i alle land. Københavnavtalen omhandler også finansiering av klimatiltak i u-land, gjennomgang og hyppigere rapportering av tiltak i u-land og tiltak for å redusere avskoging i u-land.^[5] Avtalen ble imidlertid ikke formelt vedtatt av toppmøtet.^[6]

Tatt i betraktning forrige års konferanse i København, var forventningene ikke store da COP 16 samlet seg i den mexicanske badebyen Cancún fra 29. november til 10. desember 2010.^[7] Men – i motsetning til konferansen i København – ble resultatet denne gang bedre enn forventet. De industrialiserte landene valgte å holde en lav profil, og la utviklingslandene stå for det meste av debatten på konferansen.^[8] Mexicos utenriksminister Patricia Espinosa ble rost for god ledelse av konferansen, til tross for at Bolivia var imot, ble det inngått en ny avtale.^[8] Norges miljøvernminister Erik Solheim uttalte etter konferansen at Espinosa skapte ny jus i verden da hun sørget for at en avtale ble vedtatt selv om ikke alle land var enige.^[8] Det ble avtalt at temperaturøkningen ikke skal være over to grader i forhold til førindustriell tid, det ble vedtatt å opprette et grønt fond for å finanisere klimatiltak i utviklingsland og å opprette mekanismer for bevaring av regnskog og for å overføre teknologi til utviklingsland.^[8] Videre ble karbonfangst og -lagring i utviklingsland akseptert som en del av den grønne utviklingsmekanismen.^[8] Spørsmålet om en videreføring av Kyoto-avtalen ble utsatt til neste års konferanse.

COP 17 ble arrangert i Durban, Sør-Afrika, fra 28. november til 11. desember 2011.^[9]

Konferansen resulterte i et kompromiss 30 timer på overtid der India og Kina for første gang gikk med på å delta i prosessen mot en framtidig juridisk avtale om kutt i klimagassutslippene. Også USA sluttet seg til kompromisset som innebærer at det skal forhandles fram en plan for en framtidig juridisk klimaavtale for alle land. Den skal være forhandlet fram innen 2015 og begynne å gjelde i 2020. Kompromisset innebærer også at Kyotoprotokollen forlenges med fem år. Det etableres dessuten et grønt fond for finansiering av klimatiltak i utviklingsland.^[10]

Qatar og Sør-Korea ønsket å arrangere COP 18 i 2012.^[11] Valget falt på Qatar mens et forberedende møte på ministernivå ble avholdt i Korea. COP 18 ble avholdt fra 26. november til 8. desember 2012.^[12] På konferansen i Doha ble det enighet om å forlenge Kyoto-avtalen til 2020.

COP 19 ble avholdt i Warszawa 11.–23. november 2013.

COP 20 ble avholdt i Lima, Peru 1.–12. desember 2014.

Ved COP 21 som ble holdt i Le Bourget utenfor Paris fra 30. november til 12. desember 2015 ble 195 land enige om en ny avtale, Parisavtalen, om reduksjon i utslipp av klimagasser. I et 31-siders dokument forpliktet landene seg til å redusere sine karbonutslipp «snarest mulig», og å gjøre sitt beste for å holde den globale oppvarmingen «til godt under 2 °C». Avtalen inneholder også et punkt om at det skal gis 100 milliarder USD i året i klimafinansiering overfor utviklingsland. Avtalen ble juridisk bindende da 55 land som produserer 55 % av verdens drivhusgasser formelt hadde ratifisert avtalen. USAs president Barack Obama hyllet avtalen som «ambisiøs» og «historisk».^[13]

COP 22 ble avholdt i Marrakech i Marokko fra 7. til 18. november 2016.^[14]

Fiji var vertskap for COP 23 som ble avholdt i Bonn i Tyskland 6.–17. november 2017. Siden COP 22 hadde USA kunngjort at landet trekker seg fra Parisavtalen. Avtalen er utformet slik at dette kan gjelde tidligst fra november 2020.^[15][16] I oktober 2017 hadde Nicaragua sluttet seg til Parisavtalen,^[17] og under andre dag av COP 23 kunngjorde Syria at landet ville slutte seg til Parisavtalen.^[18]

COP 24 ble avholdt i Katowice i Polen 3.–15. desember 2018. Det ble laget et regelverk for hvordan Parisavtalen skal oppfylles. Dette regelverket omhandler bl.a. hvordan rapporteringen skal foregå. Forut for COP 24 hadde FNs klimapanel fremmet sin spesialrapport om 1,5-gradersmålet.^[19]

COP 25 var først berammet til Brasil, men president Jair Bolsonaro trakk landet fra vertskapet av økonomiske grunner ett år før konferansen skulle avholdes.^[20] Chile tok så på seg å avholde konferansen i Santiago i desember 2019,^[21] men 30. oktober 2019 trakk også Chile seg som vert for konferansen.^[22] Konferansen ble da flyttet til Madrid.^[23]

COP 26 ble avholdt i Glasgow fra 31. oktober til 13. november 2021.^[24][25] Møtet ble holdt i samarbeid med Italia, som samme år hadde vært vertskap for G20-møtet.^[26] Konferansen skulle vært avholdt i 2020, men ble utsatt på grunn av koronapandemien.^[27] I slutterklæringen fra konferansen ble det skrevet inn at global oppvarming skal stanse på 1,5° C – dette er en innskjerping av Parisavtalen der det står «2 grader, helst ikke mer enn 1,5». Det var også enighet om at klimatiltak skal være basert på «den best tilgjengelig vitenskap». Statlige subsidier til gass, olje og kull skal fases ut, men bare «inneffektive subsidier», uten at det ble presisert hva det vil si. Kull uten CO₂-fangst («unabated coal») har ingen plass i fremtidig energiproduksjon, ble det enighet om, og det ble skrevet inn at bruken av kull skal fases ned.^[28]

COP 27 ble avholdt i Sharm el-Sheikh i Egypt fra 6. til 20. november 2022.^[29]

COP 28 ble avholdt i Dubai i De forente arabiske emirater fra 30. november til 12. desember 2023.^[30]

COP 29 ble avholdt i Baku i Aserbajdsjan fra 12. til 23. november 2024.^[31] Der ble det enighet om at rike land årlig skal bidra med 100 milliarder dollar til klimatiltak i fattige land.^[32]

Klimaspørsmålet har vært tema under G8-toppmøtene i 2007. 16. februar 2007 undertegna statsledere fra Canada, Frankrike, Tyskland, Italia, Japan, Russland, Storbritannia, USA, Brasil, Kina, India, Mexico og Sør-Afrika «Washington-deklarasjonen». Her lanseres et system for internasjonal handel med klimagasskvoter som omfatter både i-land og u-land. Ordningen ventes å være på plass i 2009.

Det 33. G8-toppmøtet i juni 2007 resulterte i et kommuniké der landene kunngjør at de har som mål å arbeide for at de globale CO₂-utslippene minst skal halveres innen 2050. Det skal forhandles om virkemidler for å nå dette målet under de årlige partsmøtene om Klimakonvensjonen. Det lot seg ikke gjøre å oppnå bindende forpliktelser fra G8-landene. Bindende løfter ble trolig blokkert av George W. Bush, som hevder at forpliktelser også må komme fra store u-land med raskt stigende utslipp, som Kina og India.

For første gang i historien var hovedforsamlingens plenumsdebatt utelukkende viet klimaspørsmålet. Debatten var berammet til to dager (31. juli – 1. august), men ble forlenget med én dag for å tillate flere nasjoner å gi uttrykk for sine bekymringer for global oppvarming. Over 100 land tok ordet i debatten.

I åpningstalen sin oppfordret generalsekretær Ban Ki-moon alle medlemsland til å arbeide sammen, og slo til lyd for en omfattende avtale under Klimakonvensjonen som kan «møte problemet på bred front, inkludert utslippsreduksjoner, ny teknologi, skogskjøtsel og tilpasning til et varmere klima». Dagen etter at plenumsdebatten var slutt, lanserte FN sin nye internettportal [12] om klimaendringer.

Til tross for at Australia er blant de land som slipper ut mest klimagasser pr. innbygger, ble landet innrømmet en 8 % utslippsøkning i Kyoto-avtalen. Likevel unnlot den australske regjeringa, leda av John Howard, å ratifisere avtalen. Etter valget i november 2007 ble Kevin Rudd fra Arbeiderpartiet ny statsminister. En av hans første embetshandlinger var å ratifisere avtalen, rett før åpninga av Bali-konferansen. Dermed er USA eneste land med utslippsforpliktelser under Kyoto-protokollen som ikke har signert avtalen.

Kinas utslipp av drivhusgasser viser i øyeblikket en sterk økning, i takt med landets industrielle utvikling. I gjennomsnitt bygger Kina ett nytt kullfyrt kraftverk pr. uke, og planlegger å fortsette med det i flere år framover. Kinas utslipp ventes å passere USAs en gang mellom 2007 og 2010. Ifølge noen beregninger har det allerede skjedd.

Den kinesiske regjeringa hevder det synet at ethvert lands utslipp er et produkt av landets folketall og utslipp pr. innbygger. Fordi Kina både har iverksatt effektive tiltak for befolkningskontroll og stadig har lave utslipp pr. innbygger, anser regjeringa at Kina yter sitt bidrag til det globale miljøet. Dessuten har landets energiintensitet – målt som energiforbruk i forhold til bruttonasjonalprodukt – sunket med 47 % mellom 1991 og 2005. Kinas utslipp pr. innbygger utgjør bare 33 % av OECD-gjennomsnittet.

I juni 2007 lanserte Kina en klimahandlingsplan som gir løfte om at klimaendringer skal ha en framskutt plass i landets energipolitikk, men som samtidig slår fast at i-landa ikke kan la være å gå foran i arbeidet med å kutte uslipp. Planen minner også om Klimakonvensjonens prinsipp om «felles, men differensierte forpliktelser».

Som svar på andre lands kritikk av deres energipolitikk hevder Kina at kritikken er urettferdig, og minner om at nær ¼ av landets utslipp kommer som en følge av eksport av forbruksvarer til i-landa.

EU har under alle forhandlinger framstått som en pådriver for strengere klimaforpliktelser, og har arbeidet hardt for å få alle land med i Kyoto-avtalen. 31. mai 2002 var Kyoto-protokollen ratifisert av samtlige (den gang 15) EU-land. Avtalen forplikter EU til 8 % reduksjon av utslippene innen 2012.

I desember 2002 oppretta EU et system for omsetning av utslippskvoter, som et virkemiddel for å nå målet. Det ble fastsatt kvoter for seks industrisektorer: energi, stål, sement, glass, murstein og treforedling. Det er også fastsatt bøter for medlemsland som ikke oppfyller sine forpliktelser, økende fra 40€ pr. tonn CO₂ i 2005 til 100€ pr. tonn i 2008. Framskrivninger viser at EU vil ha nådd en reduksjon på 4,7 % i 2008.

Kritikere har hevda et EUs mål er lite ambisiøst, ettersom mange av de nye EU-landa i Øst-Europa har hatt sterkt fallende CO₂-utslipp som en følge av økonomisk omstrukturering etter 1990. Fordi 1990-utslippene var unaturlig høye for deler av unionen, har EU fått et konkurransefortrinn i forhold til f.eks. USA.

10. januar 2007 annonserte Europakommisjonen en energipolitisk plan som innebærer at unionen kutter sine klimagassutslipp med 20 % innen 2020.

Det samla Tyskland har redusert sine utslipp med 17,2 % i forhold til Øst- og Vest-Tysklands utslipp i 1990. Nedgangen skyldes først og fremst avvikling av sterkt forurensende industri i øst.

28. juni 2006 kunngjorde regjeringa at den ville frita landets kullindustri fra EUs kvotesystem – til stor skuffelse for tyske miljøforkjempere, som hevder at energilobbyen har fått det som den vil.

I 2004 nedla Frankrike sin siste kullgruve. Landet får nå 80 % av sin elektrisitetsproduksjon fra kjernekraft, og har derfor relativt lave CO₂-utslipp.

Norge fikk på grunn av sin særstilling som leverandør av olje og gass til Europa innvilga gunstige forpliktelser under Kyoto-avtalen – det tillates en økning av utslippene på 1 %. De norske utslippene har vist seg å øke i en langt raskere takt, og lå i 2006 8 % over 1990-nivå.

Norske myndigheter har over tid tatt sikte på å innfri sine klimaforpliktelser primært ved å kjøpe kvoter i andre land, og ved å benytte den grønne utviklingsmekanismen, som tillater et i-land å godskrive finansiering av utslippsreduserende tiltak i et u-land.

I 2008 inngikk seks av partiene på Stortinget et klimaforlik om Norges framtidige forpliktelser. Her slås det fast at landet skal være karbonnøytralt innen 2030, og at 2/3 av utslippskuttene skal tas innenlands. Fremskrittspartiet står utenfor klimaforliket.

Siden India er fritatt for konkrete utslippskrav i Kyoto-protokollen, er det venta at India vil tjene på avtalen, i form av ny teknologi finansiert av i-land. På G8-møtet i juni 2005 pekte Indias statsminister Manmohan Singh på at u-landas utslipp pr. innbygger er en brøkdel av i-landas. India fastholder at klimakonvensjonens prinsipp om «felles, men differensierte forpliktelser» tilsier at i-landa – som historisk sett har bidratt med størstedelen av verdens utslipp – må bære byrdene i åra som kommer. Da Norges miljøvernminister Erik Solheim møtte sin indiske kollega til samtaler om klimautfordringen, fikk han ett løfte: at Indias uslipp pr. innbygger aldri skal overstige Vestens.

Russlands ratifisering av Kyoto-protokollen 4. november 2005 førte til at avtalen trådte i kraft, i og med at avtalen da var ratifisert av land som til sammen står for 55 % av de samla utslippene. Russlands godkjenning skjedde i bytte mot landets inntreden i WTO, til tross for motstand fra bl.a. det russiske vitenskapsakademiet og industri- og energidepartementet.

Det er venta at Russland – på grunn av sin økonomiske omstrukturering etter 1990 – vil ha få problemer med å nå sitt Kyoto-krav om stabilisering av utslippene på 1990-nivå, og landet ligger i øyeblikket godt under målet. Det er usikkert om landet vil tjene på salg av utslippskvoter til Vesten.

USA signerte Kyoto-protokollen under Clinton-administrasjonen, men i George W. Bush’ presidenttid har landet unnlatt å ratifisere protokollen. Avtalens krav om en 7 % reduksjon er derfor ikke bindende for USA. USAs hovedstandpunkt har helt siden 1997 vært at landet ikke kan godta en avtale som ikke fastsetter bindende forpliktelser både for i-land og u-land, og som innebærer skade for USAs økonomi.

På G8-møtet i 2005 uttrykte amerikanske forhandlere et ønske om «praktiske forpliktelser som industrialiserte land kan påta seg uten å ødelegge sin økonomi». USA signerte i 2006 sammen med Australia, India, Japan, Kina og Sør-Korea The Asia Pacific Partnership on Clean Development and Climate. Avtalen tillater partene å fastsette sine utslippsforpliktelser individuelt, men er uten gjennomføringsmekanismer. De som støtter avtalen ser den som et mer fleksibelt supplement til Kyoto-avtalen. Kritikere mener at den vil ha liten praktisk betydning, så lenge den ikke inneholder gjennomføringsmekanismer.

• 1991–2002: Michael Zammit Cutajar
• 2002–2005: Joke Waller-Hunter
• 2006–2010: Yvo de Boer
• 2010–2016: Christiana Figueres
• 2016–: Patricia Espinosa

• Lahn, Bård (2011): Fra Bali til Cancun. Oppdateringer fra forhandlingene om en ny internasjonal klimaavtale 2008-2010. Rapport, Naturvernforbundet. ISBN 9788274782860
• Miljøverndepartementet (2018): «Norway’s Seventh National Communication Under the Framework Convention on Climate Change». Rapport, Regjeringen.no (engelsk). Publikasjonsnummer T-1563 E. Besøkt 3. august 2022.

• Offisielt nettsted
• (en) United Nations Framework Convention on Climate Change – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• UNFCCC-sekretariatet Arkivert 1. februar 2018 hos Wayback Machine.
• Traktatteksten på norsk – Lovdata
• Originalteksten
• SNL-artikkel