Tone

En tone er en lyd av en gitt frekvens produsert av en stemme eller et instrument. Man kan også si at lyden har en tonehøyde.

Toner brukes innenfor musikk ved å gi dem varighet og sekvensiere dem i en komposisjon.

Toner er ofte i relasjon med hverandre i og med at deres frekvenser blir valgt med gitte innbyrdes intervall.

Gitte sett med toner med gitte frekvenser med en gitt type relasjon til hverandre er gitt spesifikke navn og inngår i skalaer. Eksempler på kjente typer relasjoner mellom toner:

• Naturskala: Frekvensenes innbyrdes forhold kan uttrykkes med 2 og 3 hver opphøyd i et enkelt tall delt med hverandre. For eksempel forholdet med en tone (A) og dets kvint (E) og kvart (D) er hhv. ${\displaystyle 3^{1}/2^{1}}$ og ${\displaystyle 2^{2}/3^{1}}$. Det finnes uendelig mange toner i en oktav innen naturskala. En musikalsk skala er et utvalg av ca 7 slike innenfor et oktav.
• Vestlig temperert skala: Forholdet mellom frekvensene til en tone (F) og halvtonen under (E) er tolvterot av 2 (${\displaystyle 2^{1/12}}$). En skala er et utvalg av ca 7 toner blant de 11 halvtonene i en oktav.
• Midtøstens tempererte skala: Frekvensen til en tone er femtitredje rot av 2 (${\displaystyle 2^{1/53}}$), ganger frekvensen av den neste en komma lavere. Mellom C og D er det 9 kommaer, halvtonen i mellom kan velges blant flere (4e eller 5e) komma. En maqam /skala i denne type musikk er et utvalg av ca 7 toner blant de 52 kommaer i en oktav ^[1].

Disse tonene fra C til H utgjør det som kalles stamtonerekka.

Tonen som ligger på 7. trinn i stamtonerekka heter på norsk H, mens den på engelsk heter B. På norsk reserveres navnet B til tonen som på engelsk benevnes B♭ når den uttales muntlig, mens den skrives H♭. For å unngå misforståelser hos musikere som spiller etter både norske og utenlandske notetrykk har det blitt vanlig å bruke en hybridform (for eksempel i besifring) hvor man utelater B, og heller bruker H og B♭, som hver for seg ikke kan tas feil av.

Symbolene ♯ og ♭ kalles fortegn og brukes til å henholdsvis heve eller senke en tone med et halvt trinn. På norsk får toner som heves endelsen -iss eller man kan si "kryss for [tonenavn]". Toner som senkes får endelsen -ess eller man sier "b for [tonenavn]". G♯ kalles altså giss eller "kryss for G", mens G♭ kalles gess eller "b for G". Unntakene er H♭ som kalles B, og A♭ som kalles ass. I tillegg finnes oppløsningstegnet, ♮, som opphever tidligere fortegn.^[2]

I Helmholtznotasjon kan man også spesifisere hvilken oktav en tone befinner seg i. Den midterste c på pianoet, med frekvensen 261,6 Hz, kalles enstrøken c. De påfølgene tonene fram til enstrøken h utgjør den enstrøkne oktaven. De påfølgene oktavene oppover heter tostrøken og trestrøken oktav, osv. Oktavene under kalles, i synkende rekkefølge, lille oktav, store oktav, kontraoktav og subkontraoktav.

Et pianos toner strekker fra subkontra-A til femstrøken c. Noen orgler kan gå helt ned i subkontra-C.

• Klang
• Lyd
• Musikkteori
• Stemme
• Toneleie
• Manglende grunntone