Thurioi

Thurioi (gresk: Θούριοι, Thurioi, latin: Thurium), for en tid også kalt Copia og Copiæ, var en gresk by i Magna Graecia, lokalisert i Tarantobukta, kort distanse fra Sybaris som i ettertid har overtatt dens betydning. Thurioi ligger i frazione av samme navn, kommunen Corigliano Calabro i provinsen Cosenza i regionen Calabria i Italia.

Thurioi var en blomstrende gresk koloni i antikken i sørlige Italia som ble grunnlagt i 444 eller 443 f.Kr. av flyktninger fra Sybaris og nybyggere fra Athen. Blant de siste befant historieskriveren Herodot seg. I år 390 f.Kr. ble byen overvunnet av det italiske folkeslaget lukanere da disse bredte seg sørover. Under andre punerkrig ble byen plyndret av Hannibal i 204 f.Kr. Fra 194 f.Kr. var byen en romersk koloni under navnet Copiæ.

Thurioi var en av de siste gresk kolonier som ble opprettet i denne delen av Italia, noe som skjedde rundt 70 år etter at Sybaris ble ødelagt. Stedet hadde vært avbefolket i rundt 58 år etter at byen var blitt ødelagt av nabobyen Kroton. I 452 f.Kr. kom et antall flyktninger fra Sybaris tilbake og forsøkte å etablere seg på nytt på samme sted. Den nye kolonien vokste og fikk raskt framgang at det vekte Krotons sjalusi og nybyggerne ble forvist kun fem år etter nyetableringen.^[1] Flyktningene fra Sybaris forsøkte først å få støtte fra Sparta, men uten hell. I Athen fikk de større gjennomslag som bestemte at de ville sende ut folk for å etablere en ny koloni hvor flyktningene også kunne delta. Perikles sendte ut en gruppe kolonister under ledelse av Lampon og Xenokritos, en del athenere, men hovedsakelig fra andre deler av Hellas, blant dem historikeren Herodot og logograf (taleskriver) Lysias.^[2] Lovene til den nye kolonien ble etablert av sofisten Protagoras på anmodning av Perikles.^[3]

Nykolonistene etablerte seg ført på stedet til det tidligere Sybaris, men forflyttet seg kort tid etterpå, angivelig på råd fra et orakel, til et sted et kort stykke unna hvor det var en kilde kalt «Thuria», og fra denne fikk den nye byen sitt navn, Thurioi.^[4] Grunnleggelsen av Thurioi er av Diodorus Siculus tilskrevet året 446 f.Kr.; men andre autoriteter har datert det til tre år senere, 443 f.Kr. og det synes mest sannsynlig.^[5] Beskyttelsen fra Athen sikret kolonien fra angrep fra krotonistene, men det kom isteden til stridigheter mellom etterkommerne fra Sybaris og de nye kolonistene, hvor de førstnevnte krevde særegne rettigheter. Striden endte med at sybaristene ble forvist fra byen og etablerte seg på nytt et stykke unna opp elven Traeis (dagens Trionto, nær byen Crosia), skjønt denne byen eksisterte ikke lenge før den ble ødelagt av barbarer (ikke-grekere) i nabolaget.^[6][7] De gjenværende kolonistene forhandlet en fredsavtale med Kroton, og deretter fikk den nye byen en rask vekst og framgang. Nye kolonister kom fra andre steder i Hellas, særlig Peloponnes, og det er antatt den fortsatt ble regnet som en athensk koloni, til tross for at borgerne var delt, i henhold til Diodorus Siculus, i ti stammer: fra Arkadia, Akhaia, Elea (Thesprotia), Boiotia, amfiktyonere (antagelig fra Anthela),^[8] Doris, Jonia, Athen, Euboia, og nesiotikere (antagelig fra Tinos).^[9] Deres styresett var demokratisk, og byens plan var preget av regelmessighet, delt mellom fire brede gater eller plateae.^[10]

Ikke lenge etter opprettelsen ble Thurioi involvert i krig med Taras (av romerne kalt Tarentum, dagens Taranto). Årsaken for striden var eiendomsretten over det fruktbare området Siritis som lå 50 km nord for Thurioi og som athenerne hadde et gammelt krav på og som ble overtatt av de nye kolonistene. Den spartanske hærføreren Kleandridas, som hadde blitt forvist fra Hellas noen år tidligere og tatt opphold i Thurioi, ble deres general i krigen. Stridighetene gikk fram og tilbake uten avgjørelse inntil partene kom til et kompromiss ved å opprette en ny koloni, Herakleia, på det omstridte området.^[11]

Ettertidens kunnskap om Thuriois historie er knapp og fragmentert, men det synes som om det nye stridigheter mellom athenske borgere og andre kolonister ble dempet av orakelet i Delfi som besluttet at byen ikke hadde andre grunnleggere enn Apollon,^[12] og samme uenigheter oppsto på nytt ved den store athenske ekspedisjonen til Sicilia da byen ble delt i to fraksjoner, den ene som støttet Athen og den andre som motsatte seg det. Den sistnevnte var i flertall slik at Thurioi opprettholdt samme nøytralitet som andre greske byer i Italia til den athenske flåten under Nikias og Alkibiades.^[13] Faktisk var Thurioi stedet Alkibiades flyktet til da athenerne ville frakte ham hjem for rettssak.

I 413 f.Kr., to år senere, hadde den athenske fraksjonen kommet tilbake, og da Demosthenes og Eurymedon, to athenske generaler, kontaktet byen, ble de gitt omfattende støtte, inkludert en styrke på 700 hoplitter og 300 spydkastere.^[14] Deretter er det lite informasjon fra Thurioi i de neste tyve årene, skjønt det er antatt at byen hadde sin største framgang. I 309 f.Kr. begynte området å lide under angrep fra lukanere, og for å beskytte seg at alle byene i Magna Graecia gått sammen i et forsvarsforbund. Thurioi ventet ikke på støtte fra sine allierte, og med en styrke på hva som hevdes var 14 000 infanterister og 1000 kavalerister slo de tilbake angrepet, forfulgte fienden inn i deres eget område hvor de ble fullstendig utryddet i nærheten av Laos ved kysten av Tyrrenhavet. Rundt 10 000 av dem ble drept.^[15]

Nederlaget var antagelig stort og dempet byens framgang, og økende fiendtlighet fra lukanere og bruttiere forhindret ny vekst. Byen fortsatte også å være fiendtlig eller uvennlig innstilt mot Siracusa på Sicilia. Følgelig ble byen valgt som tilfluktsted for Leptines og historikeren Filistos.^[16] Framgangen til det italiske folket bruttierne var antagelig årsaken Thurioi fullstendige nedgang i tiden rundt 356 f.Kr., men selv om Diodorus Siculus hevdet at byen ble erobret,^[17] eksisterer den fortsatt i senere historie da korintiske soldater på veg til å slå seg sammen med Timoleon ved dennes ekspedisjon mot Siracusa ble blokkert der av skip fra Kartago. Ved dette tidspunkt er Thurioi fortsatt en uavhengig gresk by, skjønt langt fra sin tidligere storhet. Stedet er ikke nevnt i løpet av krigene til Aleksander I av Epirus i denne delen av Italia, men ved en senere periode var den så hardt presset av lukanerne, et annet av de italiske folkene i sørlige Italia, at Thurioi måtte alliere seg med Roma, og en romersk hær ble sendt som hjelp til byen. Lukanerne hadde beleiret Thurioi, men ved flere påfølgende kamper ble deres trussel brutt.^[18] Kort tid etterpå ble byen angrepet av Tarentum (Taranto) som det ble sagt erobret og plyndret byen,^[19] og deretter erklærte Roma krig mot Tarentum i 283 f.Kr.

Thurioi hadde havnet i en posisjon var byen var helt avhengig av Roma og ble beskyttet av en romersk garnison. Byen er ikke nevnt under krigene med Pyrrhos eller første punerkrig, men spilte en betydelig andel i andre punerkrig med Hannibal. Den var åpenbart en av byene som gjorde opprør mot Kartago umiddelbart etter slaget ved Cannae, skjønt i et annet avsnitt hos Titus Livius er det plassert noe senere.^[20] I 213 f.Kr. allierte byen seg igjen med Roma og fikk en romersk garnison,^[21] men allerede året, etter slaget ved Tarentum skiftet de side igjen og forrådte garnison til kartagiske hærføreren Hanno.^[22] Noen få år senere, i 210 f.Kr., var Hannibal ikke i stand til å beskytte sine allierte i Campania, evakuerte innbyggerne i byen Atella som hadde overlevd etter å ha falt for Thurioi,^[23] men det var ikke lenge før han ble tvunget til oppgi by og i 204 f.Kr. da han trakk sine tropper tilbake til Bruttium, fjernet han til Crotona 3500 av Thuriois innbyggere før han overlot byen til sine soldater for plyndring.^[24]

Det er klart at Thurioi nå sank ned i totalt forfall, men fruktbarheten i dens område forhindret at stedet ble helt isolert. I 194 f.Kr. var den et av de stedene som ble utpekt for opprettelsen av en romersk koloni med rettigheter.^[25] Antallet kolonister var liten i forhold til de landområder som ble fordelt mellom dem, men de talte 3000 fotsoldater og 300 ryttere.^[26] Strabon forteller at kolonien fikk det nye navnet Copiæ, noe som er bekreftet av mynter hvor det var skrevet «COPIA».^[27] Det nye navnet var dog ikke i bruk lenge og Thurioi fortsatte å være kjent. Det er nevnt ved flere anledninger som kommuneby i de siste årene til den romerske republikk. I 72 f.Kr. ble den tatt av Spartacus. I henhold til De vita Caesarum av Sveton hadde den oktavianske familien tilknytning her, Augustus' far, Gaius Octavius, beseiret hæren til Spartacus i nærheten av stedet. Ved utbruddet av Cæsars borgerkrig ble byen bedømt av Julius Cæsar av for liten betydning til å sikres med garnison. I 40 f.Kr. ble den angrepet av Sextus Pompeius som herjet området rundt, men som ikke klarte å overvinne byens forsvarsmurer.^[28]

Det er derfor sikkert at Thurioi likevel hadde en viss betydning, og den er nevnt som en eksisterende by av Plinius og Klaudios Ptolemaios, foruten også Strabon.^[29] Prokopios nevnte den som fortatt eksisterende på 500-tallet.^[30] Når den endelige forfalt og ble forlatt er usikkert, men antagelig i tidlig middelalder da innbyggerne søkte tilflukt ved sted kalt Terranova da Sibari, rundt 20 km lengre inn i landet.

Det helt nøyaktige stedet for greske Thurioi er ikke klart, men den romerske byen som ganske sikkert ikke dekket den samme lokaliseringen, er synbar ved betydelige ruiner i underkant av 7 km øst for Terranova da Sibari. Fra utsagn hos Diodorus Siculus og Strabon lå Thurioi på et sted i nærheten av, likevel adskilt fra Sybaris.^[31] Det lå antagelig nord for Coscile (oldtidens Sybaris), noen få km fra havet hvor det i henhold til Zannonis kart fortsatt er ruiner som er tilskrevet Sybaris, men som antagelig tilhørte Thurioi.

• Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.
• Denne artikkelen inneholder materiale fra: Smith, William, (1854–57): Dictionary of Greek and Roman Geography. London, en publikasjon som nå er offentlig eiendom

• Ehrenberg, Victor (1948): «The Foundation of Thurii» i: The American Journal of Philology, Vol. 69, No. 2 (1948), The Johns Hopkins University Press, s. 149-170
• Fleming, David (Sommer 2002): «The Streets of Thurii: Discourse, Democracy, and Design in the Classical Polis» i: Rhetoric Society Quarterly, Vol. 32, No. 3, Taylor & Francis, Ltd., s. 5-32

• Thurii search, Thurioi i klassiske kilder via Perseus
• Orphic tablet from Thurii^{[død lenke]}