The Santal Mission of the Northern Churches

The Santal Mission of the Northern Churches er forløperen for misjonskirken Northern Evangelical Lutheran Church (NELC) som i 1950 ble etablert på røttene av Santalmisjonens arbeid i India. Misjonsvirksomheten som ble påbegynt av Lars Olsen Skrefsrud og Hans Peter Børresen i 1868 hadde fram til 1910 vært kjent under navnet The Indian Home Mission to the Santals og hadde fra begynnelsen av støttespillere både i Skandinavia, Nord-Amerika og på De britiske øyer. Blant de viktigste av disse organisasjonene var Den norske Santalmisjon og Den danske Santalmission. Den amerikanske santalmisjonen har siden blitt en del av World Mission Prayer League. Tidligere eksisterte det også støtteorganisasjoner for Santalmisjonen i Storbritannia og Sverige.

Santalmisjonen i India vokste fram på bakgrunn av Børresens og Skrefsruds ide om å danne en luthersk misjon blant adivasiene (stammefolkene) i området Santhal Parganas i delstaten som i dag er kjent som Jharkhand. Børresen og Skrefsrud valgte santalfolket som sin første misjonsmark. Det kasteløse folket hadde tidligere gjort opprør både mot de indiske høykastene og det britiske koloniveldet – og hadde satt seg i tilstrekkelig respekt til at de hadde fått et område tilegnet sitt eget folk, Santhal Parganas. I utkanten av dette området, ved grensen til West Bengal opprettet Børresen og Skrefsrud den første misjonsstasjonen i hjertet av santalområdet, Ebenezer, i landsbyen Benagaria.

Etter Skrefsruds død i 1909 ble det gjennomført en rekke administrative endringer av virksomheten. Blant annet ble navnet i 1910 forandret til The Santal Mission of the Northern Churches. Dette var i overensstemmelse med navnet som ble brukt av ytremisjonsvirksomhetene i Skandinavia: Den nordiske Santalmisjon. Navneendringen ble også gjennomført for å tydeliggjøre at misjonen fra nå av var en nordisk og nordamerikansk virksomhet, og at den ikke lenger var avhengig av engelsk og skotsk støtte. Hovedsetet ble også flyttet fra Benagaria til distriktshovedstaden Dumka.

Samtidig skjedde det også en endring i ledelsesstrukturen. Allerede før Skrefsruds død hadde Bodding vært kritisk til den autokratiske ledelsen av misjonen. Da Skrefsrud av helsemessige årsaker ikke lenger kunne fungere som misjonens leder i 1909, aksepterte Bodding likevel å overta ansvaret i påvente av at en ny administrativ ordning skulle bli innført. Fra 1910 ble ledelsesstrukturen endret. Det ble opprettet en komite som skulle ta stilling til aktuelle spørsmål ved flertallsvalg. Komiteen var sammensatt av samtlige misjonærer som hadde minst tre års aktiv tjeneste bak seg, og som hadde bestått språkeksamen. Samme komite hadde fra nå av også ansvaret for å velge en president eller førstesekretær. Den første konferansen ble gjennomført i Dumka 23.-26. mars 1911. Bodding ble der enstemmig valgt som sekretær for første femårsperiode. Han ble deretter gjenvalgt flere ganger, og ble sittende som førstesekretær inntil han ble tvunget til å trekke seg i 1923.

• Hans Peter Børresen (1867–1901)
• Lars Olsen Skrefsrud (1867–1909)
• Paul Olaf Bodding (1909–1910)

• Paul Olaf Bodding (1910–1923)
• Rasmus Rasmussen Rosenlund (1923–1940)
• Johannes Gausdal (1940–1946), første biskop i NELC (1950)
• Bernhard Helland (1946–1951)
• Ole Silas Bjerkestrand (1951–1953)
• Arne Edvin Strønstad (1953–1954)
• Ole Silas Bjerkestrand (1954–1955)
• Arne Edvin Strønstad (1955–1962)
• Oluf Eie (1962–1962)
• Arne Edvin Strønstad (1962–1966)
• Gunnar Fossland (1966-?)

• Olav Hodne. The seed bore fruit, Christ's Diciples' Media, Calcutta, India 1967.