Supermarine
 | Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den. |
| Supermarine | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Org.form | Limited Company | ||
| Bransje | Luftfartindustri, våpenindustri | ||
| Etablert | 1913 | ||
| Opphørt | 1960 | ||
| Eier(e) | Vickers | ||
| Morselskap | Vickers-Armstrongs | ||
| Datterselskap | British Marine Air Navigation Co Ltd | ||
| Hovedkontor | Woolston | ||
| Land | Storbritannia | ||
| Produkt(er) | flybåt jagerfly | ||
| Grunnlegger(e) | Noel Pemberton Billing | ||
Supermarine var en britisk flyprodusent som er mest kjent for å ha produsert jagerflyet Spitfire, og produserte mange tusen fly under andre verdenskrig. Selskapet ble fusjonert inn i British Aircraft Corporation i 1960.
Historie
[rediger | rediger kilde]Selskapet ble grunnlagt av Noel Pemberton-Billing som Pemberton-Billing Ltd i 1913 for å produsere sjøfly. Han solgte det videre til Hubert Scott-Paine som forandre selskapets navn til Supermarine Aviation Works Ltd i 1916.
Supermarine hadde begrenset suksess med sine sjøfly og flybåter inntil de ansatte den unge flyingeniøren R.J Mitchell. Mitchell viste seg å være meget talentfull og konstruerte moderne sjøfly som vant hastighetsrekorder og priser mot slutten av 1920-tallet. Linjen av høyhastighets sjøfly kulminerte med modellen S.6.b, som vant Schneider-prisen til «odel og eie» i 1931 med en hastighet på 340 miles i timen.
I tillegg til høyhastighetsflyene produserte Supermarine også mer ordinære sjøfly og flybåter, i alt 24 typer under ledelse av Mitchell. Selskapet hadde finansielle problemer og ble i 1928 overtatt av våpenkonsernet Vickers som gjorde det mulig å fortsette satsingen på høyhastighetsfly. I 1938 ble selskapet overtatt av Vickers-Armstrongs.
I oktober 1931 ble britiske flyprodusenter bedt av RAF om å komme med utkast til en ny genersjon av jagerfly, disse flyene skulle ha minst fire maskingevær og være god for en hastighet på over 200 miles i timen. Mitchell, som hadde relevant erfaring, fikk i oppdrag å konstruere sitt første landfly. Resultatet, Type-224 som gikk på vingene i 1934, var en skuffelse og ble vraket av RAF som valgte dobbeltedekkeren Gloster Gladiator i stedet.
Allerede mens Type 224 ble bygd fikk Mitchell klarsignal til å begynne på et nytt fly, Type-300. Dette skulle være et moderne helmetall mono-plan skrog, som sammen med den nyutviklete Rolls-Royce Merlin V-12 motoren ga et så lovende resultat at RAF ble tidlig interessert og finansierte den første prototypen til det som skulle bli Spitfire.
I juni 1936 fikk Supermarine ordre på de første 310 Spitfire-flyene, og flere store ordrer fulgte etterhvert som testflyvningene oppfylte forventningene. Masseproduksjon av fly skapte nye utfordringer for Supermarine som hadde vært vant til å nærmest håndprodusere fly i små serier. Samtidig med at produksjonssystemene ble forbedret måtte fabrikken i Woolston, Southampton, bygges kraftig ut. Dette førte til store forsinkelser i levering av flyene, i tillegg hadde Mitchell kreft og døde i juni 1937.
Grunnet forsinkelsene ble ikke de første Spitfire levert til RAF før august 1938, og for å klare produksjonen ble byggingen av en ny stor fabrikk satt i gang nær Birmingham som startet med en ordre på 1000 Spitfire Mk II, og utenlandske ordre fulgte på til Supermarine som hadde mer enn nok med å følge opp etterspørselen.
I september 1940, før Birmingham-fabrikken var i produksjon, ble Woolston-fabrikken bombet og lagt i ruiner av tyskerne. Dette stoppet Spitfire-produksjonen helt i en tid da landet hadde desperat behov for fly, og produksjonen ble flyttet over til underleverandører og provisoriske lokaler over hele Southampton. Etter noen uker var produksjonen i full gang og tilsammen 8000 fly ble produsert på denne måten. Etterhvert løste produksjonsproblemene seg, og sammen med underleverandører produserte Supermarine over 22 000 Spitfire-fly før produksjonen ble lagt ned i 1947. I tillegg produserte selskapet sjøfly, blant annet Walrus-flybåten.
Umiddelbart etter krigen var det en enorm overkapasitet i luftfartsindustrien, og Supermarine produserte flere fly som hadde begrenset suksess, det siste som bar Supermarine-navnet var jetjageren Scimitar og produksjonen ble lagt ned i 1963.
Noen Supermarine fly
[rediger | rediger kilde]- Supermarine Channel 1 – sjøfly
- Supermarine Nanok/Solent – tremotors sjøfly
- Supermarine Stranraer – sjøfly
- Supermarine Walrus – amfibiefly for rekognosering
- Supermarine S.6B – racer-sjøfly (første fly over 400 miles i timen)
- Supermarine Spitfire – Enseter jagerfly fra andre verdenskrig
- Supermarine Spiteful – Planlagt erstatter for Spitfire
- Supermarine Attacker – Etterkrigs jetfly
- Supermarine Swift – Etterkrigs jetfly
- Supermarine Scimitar – Etterkrigs jetjager