Stokkand

Stokkand
	– hann (nærmest) og hunn –
	Nomenklatur
	Anas platyrhynchos; Linnaeus, 1758
	Populærnavn
	stokkand
	Klassifikasjon
Rike	Dyreriket
Rekke	Ryggstrengdyr
Klasse	Fugler
Orden	Andefugler
Familie	Andefamilien
Slekt	Anas
	Miljøvern
	IUCNs rødliste:
	ver 3.1 LC — Livskraftig
	Økologi
Habitat:	semi-akvatisk
Utbredelse:	den palearktiske sone og Nearktis

Stokkand (Anas platyrhynchos) er en kystbunden overflatebeitende sjøfugl og en våtmarkstilknyttet fugleart som tilhører slekten Anas i tribuset grasender (Anatini). Dette er tradisjonelle ender (Anatinae) som inngår som en underfamilie i andefamilien (Anatidae).

Stokkand er en vanlig andeart, som finnes ved alle slags stillestående og langsomt flytende vann, selv på svært små vann midt i storbyer. Stokkanda kan bli veldig gammel, det finnes ringmerkede eksemplarer som beviselig er over 25 år. Tamender (A. p. domesticus) stammer fra stokkand.

Taksonomi

Stokkand ble beskrevet av den svenske naturforskeren og legen Carl von Linné (Linnaeus) i 1758. Arten er typeart for slekten Anas, som danner grunnlag for det vitenskapelige navnet på såvel tribuset Anatini, som underfamilien Anatinae og familienavnet Anatidae.

Arten stokkand blir av og til ansett også å inkludere (noen eller alle av) artene laysanand (A. laysanensis), rødfotand (A. rubripes), golfand (A. fulvigula) og hawaiiand (A. wyvilliana).^[1]

Mulige ustabile hybrider av artene stripeand (A. superciliosa), laysanand, hawaiiand og stokkand, oppdaget på noen øyer i Mikronesia, har blitt betraktet som en annen art; marianerand (A. oustaleti). Hybridisering er ellers kjent med minst 23 andre arter i slekten Anas for stokkand, og avkommet blir ofte fertilt. Det er dessuten kjent at stokkand hybridiserer med flere arter i slektene Aix, Alopochen, Anser, Branta, Tadorna, Cairina, Aythya og Somateria.^[1]

Biologi

Beskrivelse

Stokkand er en relativt stor andefugl med tydelig kjønnspreg. Arten måler omtrent 55–70 cm og har et vingespenn på cirka 75–100 cm.^[1] Hannen veier gjerne omkring 870–1 800 g, mens hunnen veier omkring 735–1 320 g.^[1]

I hekketiden har hannens fjærdrakt blå vingespeil, med grønt skjær, og han er iriserende mørkegrønn på hode og halsen. Halsen er dessuten omgitt av en hvit ring. Ryggsiden er brunaktig, skuldrene, sidene og buken gråspekket, brystet kastanjebrunt. Føttene er gule eller rødgule. Nebbet er bare litt utvidet mot spissen, eller ikke i det hele tatt. Hunnen har også blått vingespeil i hekketiden, men er ellers spettet mørkebrun på oversiden og spettet rustgul på undersiden. Når hekketiden er på hell myter hannen og får såkalt eklipsedrakt, ei fjærdrakt som er mer uanselig og lik hunnens, men han får nærmest sort krone og mørkere overdel og bryst. Ungfugler ligner også hunnen, men er mørkere, mer spettet på undersiden, og har sort krone og tydelig øyestriper.^[1]

Fordi forskjellen i fjærdrakt mellom kjønnene er så stor, klassifiserte Linnaeus først hannen og hunnen som to forskjellige arter. Hunnen kan dessuten lett forveksles med ærfugl-hunnen, men stokkanda har lavere og flatere nebb enn ærfuglen.

Atferd

Stokkand regnes som primært herbivor, men det har lenge vært kjent at arten kan ha en omnivor diett i deler av året. Nylig er det imidlertid avdekket at stokkender også kan drepe og ete andre fugler, selv om det er sjeldent.^[2]

Stokkanda begynner eggleggingen straks etter issmeltingen. Redet ligger ofte nært vann, og inneholder 10-12 hvitaktige egg. Rugetiden er mellom 27 og 28 dager før eggene blir klekket. Det nyklekte avkommet mates med kromelk i den første perioden. Deretter tar det fra 50 til 60 dager før ungene er flyvedyktige.

Inndeling og utbredelse

Stokkender finnes over store deler av den nordlige halvkule. Inndelingen av arten følger HBW Alive og er i henhold til Carboneras & Kirwan (2017).^[1]

Treliste

Anatidae, andefamilien
- Anatinae, ender
  - Anatini, grasender
    - Anas (slekten er trolig parafyletisk)
      - A. platyrhynchos, stokkand
        A. p. platyrhynchos (nominatformen), er fysisk størst og hekker i den palearktiske sone og Nearktis
        
        A. p. conboschas, er minst og hekker langs sørvest- og sørøstkysten av Grønland (i vest nord til Upernavik)

Den foreslåtte underarten neoborea er synonymisert med nominatformen.^[1]

Jakt på stokkand

I Norge kan arten fritt jaktes på hav og fjord i perioden 21. august til 23. desember, fra svenskegrensen til og med Vest-Agder fylke. I resten av landet er det jakt i perioden fra 21. august til 23. desember.^[3] Det felles rundt enn 20 000 individer hvert år i Norge ^[4].