Hopp til innhold

Stillehavsplaten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Stillehavsplaten
Stillehavsplaten med tilgrensende plater.
TypeStor plate, havbunnsplate
Omtrentlig areal103 300 000 km² [1]
Høyeste punktMauna Kea
4 207 moh.
Laveste punktChallengerdypet
ca. 10 900 muh.
Bevegelse1Nordvest [2]
Hastighet156-102 mm/år[2]
Viktige strukturerStillehavet
Grenser til
21 oppføringer
Den nordamerikanske kontinentalplaten
Juan de Fuca-platen
Riveraplaten
Cocosplaten
Nazcaplaten
Påskeøyplaten
Juan Fernández-platen
Den antarktiske kontinentalplaten
Den australske platen
Kermadecplaten
Tongaplaten
Niuafo'ou-platen
Futunaplaten
Balmoral Reef-platen
Ny-Hebriderplaten
Woodlarkplaten
Nord-Bismarckplaten
Karolinerplaten
Filippinerplaten
Marianerplaten
Okhotskplaten

Varmepunkt på Jorden er markert med røde prikker.

Stillehavsplaten er en tektonisk plate som dekker det meste av Stillehavet. Det er den største av platene i litosfæren.[3] Stillehavsplaten beveger seg i nordvestlig retning med en hastighet på mellom 5,6 og 10,2 cm i året.[2]

Stillehavsplaten består utelukkende av tunge bergarter og er derfor dekket av hav.[3] Platen presses ned under kontinentalplatene omkring. Subduksjonen medfører at havbunnen bøyes ned, og dyphavsgropene som dannes i Stillehavet er de dypeste på Jorden. Plategrensene i vest er fragmentert; her er det blitt dannet en mengde små tektoniske plater (mikroplater). Stillehavsplatens grenser er ofte områder med stor vulkansk aktivitet og forekomst av jordskjelv (se ildringen i Stillehavet). Stillehavsplaten har flere indre varmepunkter.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Sizes of tectonic plates ThoughtCo.com
  2. ^ a b c Plate Boundary Model PB2002 Peter Bird, UCLA
  3. ^ a b Sæther, Egil: Jordskjelv, vulkaner og eruptive bergarter, Oslo: Universitetsforlaget, 1987, s. 92.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]