Steven Runciman

Steven Runciman
Født		7. juli 1903[1][2][3][4] Northumberland
Død		1. nov. 2000[2][4][5] (97 år) Radway
Beskjeftigelse		Middelalderhistoriker, historiker, bysantinist
Utdannet ved		Eton College[6] Trinity College
Far		Walter Runciman[7]
Mor		Hilda Runciman[7]
Søsken		Margaret Fairweather[7] Leslie Runciman, 2nd Viscount Runciman of Doxford[7] Katharine Runciman[7] Ruth Runciman[7]
Nasjonalitet		Storbritannia
Medlem av		British Academy Medieval Academy of America (1970–) (Corresponding Fellow of the Medieval Academy of America)[8]
Utmerkelser		6 oppføringer Wolfson History Prize (1982) Companion of Honour Fellow of the British Academy Knight Bachelor Livingstonemedaljen Corresponding Fellow of the Medieval Academy of America (1970)[8]

James Cochran Stevenson Runciman (født 7. juli 1903, død 1. november 2000), bedre kjent som Steven Runciman, var en britisk historiker som er kjent for sine verk om middelalderen.

Det er sagt om han at han leste latin og gresk da han var fem år gammel. I løpet av sitt lange liv mestret han et forbløffende antall språk. Dette gjorde at da han skrev om Midtøsten, støttet han seg ikke bare på latinske og greske beretninger, men konsulterte arabiske, tyrkiske, persiske, hebraiske, syriske, armenske og georgiske kilder i tillegg til disse. Som King's Scholar ved Eton College var han en samtidig og nær venn med George Orwell. De studerte begge fransk under Aldous Huxley. Han begynte i 1921 ved Trinity College i Cambridge, og studerte under John Bagnell Bury. Runciman kommenterte senere at han ble Burys «første og eneste student.» Til å begynne med forsøkte Bury å feie ham til side, men da Runciman nevnte at han kunne lese russisk, ga Bury ham en bunke bulgarske artikler som han skulle redigere, og på denne måten startet deres samarbeid. Runcimans arbeid om Østromerriket gav ham tittelen fellow ved Trinity i 1927.

Runciman trakk seg fra stillingen i 1938 etter å ha mottatt en stor arv fra sin bestefar. Han begynte å reise vidstrakt. Fra 1942 til 1945 var han professor i bysantinsk kunst og historie ved Universitetet i Istanbul i Tyrkia. Der begynte han sin forskning på korstogene som endte opp i hans mest kjente verk, History of the Crusades som ble gitt ut i tre bind i 1951, 1952 og 1954. Det meste av Runcimans historiske arbeid handlet om Østromerriket og hennes middelalderske naboer mellom Sicilia og Syria. Ett unntak er The White Rajahs som ble gitt ut i 1960 og som forteller historien til Sarawak, en uavhengig stat grunnlagt på den nordlige kysten av Borneo i 1841 av engelskmannen James Brooke og styrt av hans familie i mer enn et århundre.

• The Emperor Romanus Lecapenus and His Reign (1929)
• The First Bulgarian Empire (1930)
• Byzantine Civilization (1933)
• The Medieval Manichee : A Study of the Christian Dualist Heresy (1947)
• A History of the Crusades: Volume 1, The First Crusade and the Foundation of the Kingdom of Jerusalem (Cambridge University Press 1951) (Folio Society, 1994)
• A History of the Crusades: Volume 2, The Kingdom of Jerusalem and the Frankish East (Cambridge University Press 1952) (Folio Society, 1994)
• A History of the Crusades: Volume 3, The Kingdom of Acre and the Later Crusades (Cambridge University Press 1954) (Folio Society, 1994)
• The Eastern Schism: A Study of the Papacy and the Eastern Churches in XIth and XIIth Centuries (1953)
• The Sicilian Vespers: A History of the Mediterranean World in the Later Thirteenth Century (1958)
• The White Rajahs (1960)
• The Fall of Constantinople 1453 (1965)
• The Great Church in Captivity (1968)
• The Last Byzantine Renaissance (1970)
• The Orthodox Churches and the Secular State (1972)
• Byzantine Style and Civilization (1975)
• The Byzantine Theocracy (1977)
• Mistra (1980)
• Patriarch Jeremias II and the Patriarchate of Moscow (1985)
• A Traveller's Alphabet.Partial Memoirs. (1991)

• Nekrolog i The Times og The Daily Telegraph
• «Hellas og de sene korstogene» (Forelesning i Monemvasia 31. juli 1982)