Stefan I Nemanja

Stefan I Nemanja
Stefan ble munk i 1196, 85 år gammel. her sees han som St. Symeon på et ortodoks ikonmaleri.
Født		ca. 1113[1] Depedogen (Duklja)
Død		13. feb. 1199 Hilandar
Beskjeftigelse		Hersker (1166–1196), militær leder, Eastern Orthodox monk (1196–1199)
Embete		Župan
Ektefelle		Anastasia av Serbia
Far		Zavida
Søsken		Tihomir Stracimir Zavidović Miroslav av Hum
Barn		Sankt Sava Vukan Nemanjić av Serbia Stefan Nemanjić[2]
Gravlagt		Studenica-klosteret
Signatur
Stefan I Nemanja på Commons

Stefan I Nemanja av Raška (født rundt 1113 i Ribnica, død 13. februar 1199 på Hilandar Athos), var en serbisk fyrste av Huset Vukanović, som hersket over den stor-serbiske middelalderstaten Raška (1066–1099) og gjennom erobring også over den serbiske småstaten Zeta fra 1086, etter at fyrstedømmet ikke maktet å forsvare sin stat effektivt etter Konstantin Bodins død.

Stefan var sønn av en serbisk prins som var blitt tvunget i eksil til Ribniza (Podgorica), og som etterhvert havnet i konflikt med sine brødre lengre nord og øst. Faren var ortodoks kristen, men grunnet katolisismens sterke stilling i Zeta lot han Stefan døpes romersk-katolsk.

Da Đorđe av Duklja måtte gå i eksil til Raška i 1118 fulgte den unge Stefan med, og ble der døpt på ny, denne gang ortodoks. Han giftet seg der og fikk sønnene Vukan og Stefan. På dennen tiden var keiseren i Bysants svært aktiv og hadde stor innflytelse over Raška, og Stefan forsøkte med vekslende hell å alliere seg med keiseren. Han kastet seg inn i bysantinernes krig mot Ungarn, og startet i 1166 oppgjøret med sine brødre.

Etter å ha seiret og blitt utropt til storfyrste av Raška, kom Stefan i konflikt med Bysants, men beseiret keiseren militært. fra 1171 allierte han seg med Venezia mot bysantinerne, snart også med Ungarn og Det tysk-romerske riket. Dette gikk dårlig, keiser Manuel I Komnenos seiret i 1172 og Stefan ble først noen senere gjeninnsatt i Raška, denne gang som lojal, bysantinsk vasall. Han gikk straks i gang med å bekjempe og forfølge de gnostiske bogomilene, og anså seg i 1180 løsrevet fra sitt bysantinske lojalitetsbånd da keiser Manuel I Komnenos døde. Motivert av Bysants' svakhet gikk Stefan i ny allianse med Ungarn og drev bysantinerne nesten helt ut av Balkan. På denen tiden hersket han også over Niš og gjorde byen til sin hovedstad.

I 1186 vendte Stefan Nemanja seg mot sitt mest emosjonelle militære oppdrag – okkupasjonen av staten hvor han ble født – Duklja. Dette hadde også karakter av konfesjonskrig, siden Duklja var overveiende katolsk med erkebispesete i Bar og bispesete i Kotor. Duklja-kongen Mihailo I kunne ikke motstå de serbiske angriperne, og Stefans sønn Vukan Nemanjić ble innsatt som herskeer over Zeta (som inkluderte Duklja og Dalmatia). Sønnen Stefan II Nemanjić ble hersker over Raška, Duklja, Zeta og zahumlje som dermed ble samlet i en stat.

Under Stefan nådde det serbiske kongedømmet et høydepunkt. Han grunnla Huset Nemanjić, og inngikk i 1187 fred med Normannerne, Ragusa. I 1189 allierte han seg med Fredrik Barbarossa og ble med i Det tredje korstoget, hovedsakelig i Balkan ved å støtte Fredriks angrep på Bysants. Samme år døde Mihailo I av Duklja, og serbernes styre der ble endelig befestet også dynastisk.

Et midlertidig tilbakeslag i 1190 – da Fredrik barbarossa inngikk fred med Bysants – hindret ikke at staten Raška overlevde under Stefans aldrende men kyndige ledelse. Sønnen Stefan II giftet seg med en bysantinsk prinsesse og alliansen bestod – i felles front mot herskerne av Bulgaria. Angrep fra Ungarn i 1193 ble slått militært tilbake av serberne under 82-årige Stefans ledelse.

I 1195 trakk han seg tilbake til klosterlivet, og lot sønnen Stefan II overta styret av Raška, selv om broren Vukan var eldre. 1196 gikk han i Studenica-klosteret, og året etter i Vatopedi-klosteret på Athos i Hellas. Stefan ble opphøyet til ortodoks helgen i 1200 under navnet St. Symeon. Det ble fortalt at undere skjedde etter hans død i kloster ved Athosfjellet.

I 1219 ble Stefan Is sønn Đorđe Nemanjić, utropt til konge av Duklja-Zeta.