Språkpolitikk

Eksemplene og perspektivene i denne artikkelen gir ikke nødvendigvis et globalt syn på emnet. Du kan hjelpe med å forbedre den og diskutere hvordan det kan gjøres på diskusjonssiden.

Språkpolitikk er mål, tiltak og regler for språket som brukes i et land, en organisasjon eller en annen virksomhet. Språkpolitikk omfatter i videre forstand også de bevisste retningslinjer og politikk for språkbruken i for eksempel en skrevet tekst.

Land som Frankrike, Norge, Island og andre har hatt en offentlig språkpolitikk som har forsøkt å passe på det nasjonale språket og hindre for mange nye, fremmede lånord, særlig fra engelsk.

Den spesielle språksituasjonen i Norge med to sidestilte skriftspråk, nynorsk og bokmål, er både en forutsetning for, og et resultat av, myndighetenes språkpolitikk. Under dette området hører statlige forsøk på språknormering, regler for språkbruk i kringkastingen, sidemålsopplæring i skolen og kommunenes valg av hovedmålform. Språkpolitikken har alltid vært omstridt, ikke minst fordi språket er en del av menneskers grunnleggende identitet.

Oslo kommune vedtok og fikk i begynnelsen av september 2004 godkjent en forsøksordning med valgfri sidemålsundervisning i skolen. Forsøket var et kompromiss, som innebærer at halve årskullet slipper sidemål. — «Jeg synes det er positivt og spennende. Forsøket kan gi et bedre grunnlag for den videre debatten om sidemålet», uttalte utdannelsesminister Kristin Clemet. Også Vestfold fylkeskommune varslet at den ville søke om å få gjøre sidemål valgfritt.^[1]

• Språkplanlegging
• Norske språkorganisasjoner omtalt på norsk wikipedia
• Norske rettskrivninger
• Samnorsk

• Språkrådet