Hopp til innhold

Sonja Henie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sonja Henie
Født8. apr. 1912[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Oslo
Død12. okt. 1969[1][2][5][6]Rediger på Wikidata (57 år)
Oslo
BeskjeftigelseSkuespiller, kunstløper, filmskuespiller, kunstsamler Rediger på Wikidata
EktefelleDan Topping (1940–1946)[7]
Niels Onstad (1956–1969) (avslutningsårsak: personens død)[7]
Partner(e)Jack Dunn
FarWilhelm Henie
NasjonalitetNorge
USA
GravlagtHøvikodden
UtmerkelserRidder av 1. klasse av St. Olavs Orden (1936)
Stjerne på Hollywood Walk of Fame
SportKunstløp
Høyde165 centimeter
Klubb(er)Oslo Skøiteklub
Sonja Henie på Commons

Sonja Henie (1912–1969) var en norsk kunstløper, OL-vinner, filmskuespiller og kunstmesén. Hun vant gull i tre OL. Hun vant også ti verdensmesterskap og seks europamesterskap på rad (1927–1936 og 1931–1936). Hun gikk for Oslo Skøiteklub. På høyden av sin karriere var hun Hollywoods best betalte filmstjerne.[8]

I 1986 ble det avduket en statue av henne, utført av Per Ung, ved Frogner Stadion i Oslo.

Sonja Henie og hennes ektefelle, Niels Onstad, gav store deler av sin kunstsamling til Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden i Bærum.

Barndom og oppvekst

[rediger | rediger kilde]
Unge Sonja Henie i Berlin, 1930

Sonja Henie var eneste datter til Wilhelm Henie (1872–1937) og Selma Lochmann-Nielsen (1888–1961). Hun vokste opp i Thomas Heftyes gate i Kristiania, rett i nærheten av Frogner stadion. Faren drev kåpe- og pelsforretning i Prinsens gate, og i tillegg hadde begge foreldrene arvet betydelige formuer.

Faren hadde i sin tid selv vært aktiv idrettsutøver og ble verdensmester i 100 km banesykling i 1894. Han hadde også en andreplass i europamesterskapet i hurtigløp på skøyter 1896.[8] Sonja og broren Leif ble oppmuntret til å drive med idrett fra ung alder. Leif tok med seg søsteren ut på isen som seksåring, og en av skøyteklubbens trenere mente hun hadde talent. Faren ble veldig begeistret, og satte i gang omfattende treningsopplegg, og hun ble tatt ut av skolen allerede i fjerde klasse for å gå på skøyter på heltid. Sonja drev blant annet også med tennis, svømming og riding i tillegg til kunstløp. Faren hennes sørget for å skaffe henne de beste mulige trenerne, blant annet den russiske ballerinaen Tamara Karsavina, for at hun skulle kunne nå så langt som mulig.[8]

Men Sonja Henie spilte også tennis, og meldte seg inn i Oslo tennisklub (OTK) på sin sekstenårsdag i 1928.[9] I 1929 tok hun en delt tredjeplass i NM i tennis i Drammen.[9] OTK skrev selv om dette at «man merket seg at 3. premien gikk til Marion Cramer og den unge skøytestjernen Sonja Henie».[9]

Mesterskapsdeltagelser

[rediger | rediger kilde]

Henie vant sin første større konkurranse allerede som tiåring, da hun vant norgesmesterskapet i kunstløp. Under de første olympiske vinterleker i Chamonix i 1924 endte hun på åttendeplass av åtte deltagere, i en alder av 11. Faren klagde høylytt over resultatet, og mente at datteren ikke hadde blitt tatt på alvor. Henie vant sitt første verdensmesterskap i 1927 som 14-åring. Det påfølgende året vant hun sitt første OL-gull, og forsvarte tittelen i 1932 og 1936. Hun vant til sammen ti verdensmesterskap på rad, det siste i 1936. Hun vant også seks europamesterskap på rad fra 1931 til 1936. Ingen andre kunstløpere har vunnet tre OL-gull på rad etter at Sonja Henie gjorde det.

Hun vant til sammen syv norgesmesterskap (1923-1929) og ble også norgesmester i parløp sammen med Arne Lie i 1926-1928. I denne tiden drev hun aktivt med ballett, noe som hadde stor betydning for hvordan hun videreutviklet kunstløp som en verdensidrett.

I løpet av sin konkurransekarriere reiste Henie mye og jobbet med mange utenlandske trenere. Hjemme i Oslo trente hun på Frogner stadion, med blant andre Hjørdis Olsen og Oscar Holte som trenere. Senere i konkurransekarrieren trente hun hovedsakelig i London under amerikaneren Howard Nicholson. Begge foreldrene reiste sammen med Sonja og fungerte som hennes managere.

Profesjonell karriere og filmkarriere

[rediger | rediger kilde]

Inn i Hollywood

[rediger | rediger kilde]
Sonja Henie på forsida av Time magazine 1939.

Etter OL i 1936 ble Henie profesjonell, og bare en måned etter OL undertegnet hun en turnékontrakt med den amerikanske manageren Arthur M. Wirtz. En av grunnene til at hun ga seg som konkurranseutøver var at det ikke var mye igjen å erobre som idrettsamatør, men yngre utøvere begynte også å presse på som sterke utfordrere. Sonja hadde filmdebutert allerede som 15-åring i en liten rolle i den norske filmen Syv dage for Elisabeth, og i 1929 spilte hun seg selv i dokumentarfilmen Se Norge. Sonja og faren bestemte seg for å satse på en Hollywood-karriere, og fikk napp hos Darryl F. Zanuck, sjefen i 20th Century Fox. Sonja debuterte med hovedrollen i Isens dronning (One in a Million) i 1936, noe som ble en enorm suksess. Oppfølgeren På glattisen (Thin Ice) (1937), med Tyrone Power som motspiller, ble også en suksess.

I 1937 ble hun, som den til da yngste, utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Samme år døde faren Wilhelm Henie brått, noe som for henne ikke bare var å miste et familiemedlem, men også hennes viktigste manager og støttespiller. Etter to nye filmer (Happy Landing og My Lucky Star, begge 1938), fikk hun en ny femårskontrakt med Mal:Formatering:160000 dollar per film og tre filmer per år, ble hun verdens best betalte filmskuespiller. Skøytescenene var sterkt vektlagt i filmene, der handlingen gjerne foregikk om vinteren. Sonja spilte ofte en jente fra et europeisk land på grunn av sin sterke aksent.

Andre verdenskrig og etterkrigstiden

[rediger | rediger kilde]
Sonja Henie og Rudy Richards opptrer på Jordal Amfi 1955.
Foto: Riksarkivet/Billedbladet NÅ

Da Norge ble okkupert av Tyskland i 1940, mottok Sonja Henie en henvendelse om å bidra med penger til treningsleiren Little Norway. Hun svarte at hun som amerikansk statsborger ikke kunne hjelpe. Etter at USA ble med i krigen, ombestemte hun seg, men hun ble aldri helt tilgitt for sin opprinnelig negative holdning. I 1941 fikk Henies filmkarriere en ny oppblomstring med blant annet filmen Sun Valley Serenade (norsk tittel: Høyfjellets sang). I den filmen spilte hun en norsk flyktning, og Glenn Miller med orkester var sentrale i filmen med musikalske klassikere som Chattanooga Choo Choo, Moonlight Serenade og In the Mood. Også de to neste filmene var krigsrelaterte (Iceland, 1942, og Wintertime, 1943). Etter disse mistet Henie kontrakten med 20th Century Fox, og hun medvirket i to filmer til for andre selskaper (It's a Pleasure, 1945, og The Countess of Monte Cristo, 1948 – norsk tittel: Grevinnen av Monte Cristo).[8]

Slutten på filmkarrieren

[rediger | rediger kilde]

Henie hadde i flere år hatt suksess med isshow samtidig med filmkarrieren, og etter at filmkarrieren var over satset hun fullt og helt på showene. Hun hadde suksess i både USA og Europa, men torde først å besøke Norge i 1953 da hun opptrådte på Jordal Amfi for titusener av mennesker og også kongefamilien. Forestillingene var vellykkede både kunstnerisk og økonomisk, og etter 33 forestillinger hadde 360 000 mennesker fra hele Norge sett showet.[10] Den utøvende karrieren hennes tok slutt etter et mislykket forsøk på å erobre Latin-Amerika. Da var hun over 40 år.

Privatliv

[rediger | rediger kilde]
Sonja Henie med sin Porsche 356 Cabriolet utenfor "Filmslottet" Granholtet på Landøya i Asker (1953)
Åpningen av Henie-Onstad Kunstsenter i 1968. Foran: Sonja Henie og Olav V. Bak: Kronprinsesse Sonja Haraldsen og Niels Onstad

Henie var gift tre ganger. Først giftet hun seg med Dan Topping i 1940. De skiltes i 1945. Hennes andre ektemann var Winthrop Gardiner Jr. De giftet seg i 1949 og skiltes i mai 1956. I juni 1956 giftet hun seg for tredje gang, med skipsrederen Niels Onstad. Begge var samlere av moderne kunst, og slapp snart opp for plass der kunsten deres kunne stilles ut. Derfor opprettet de i 1961 en stiftelse som de ga penger og kunstverker til, slik at Henie-Onstad Kunstsenter kunne etableres på Høvikodden i Bærum. Senteret ble åpnet i september 1968.

I september 1968 ble Henie syk og lagt inn på sykehus på grunn av lungebetennelse. Hun ble sakte bedre, og på grunnlag av blodprøver ble det konstatert at hun hadde leukemi. Ifølge broren Leif fikk ikke Sonja vite den faktiske diagnosen, men ble fortalt at hun led av anemi og trengte hvile. Hun reiste i september 1969 sammen med ektemannen til Sveits, og i oktober til Paris. 12. oktober fløy de hjem mot Oslo, og Henie døde på flyet. Hun ble bare 57 år gammel.[11] Hun er begravd sammen med Onstad i Bærum, på en bakketopp med utsikt over Henie-Onstad kunstsenter.

Betydning og anerkjennelse

[rediger | rediger kilde]
Bilde av Sonja Henie på halen til Norwegians Boeing 787.

Henie påvirket kunstløpsporten sterkt, og ifølge sportsjournalist Sandra Stevenson endret hun kunstløp fra å være en fritidsaktivitet for overklassen til å bli en seriøs konkurranseidrett.[12] På 1900-tallet innebar kunstløp en lang teknisk del der utøverne utførte ulike bevegelser. Det ble spilt musikk i bakgrunnen, men bevegelsene ble utført hver for seg, og ikke som et helhetlig program. Takket være Henies kunstneriske utdannelse klarte hun å planlegge en koreografi som fulgte musikken i sine egne løp. Hun er kjent som den første kunstløperen som virkelig tok i bruk dansekoreografer i idretten, og tok med seg «dansen ut på isen». I tillegg brukte hun kort skjørt under opptredenene sine, noe som gjorde det mulig å utføre enda vanskeligere element. På denne tiden var det vanlig at løperne brukte lange kjoler og svarte skøyter, men Henie gjorde hvite skøyter populært.[13]

Henie fikk flere priser og premier for idrettsprestasjonene sine. I 1938 ble hun utnevnt til Ridder 1. klasse av St. Olavs Orden for sine idrettslige og kunstneriske prestasjoner, og for å fremme Norge i utlandet. Hun ble den til da yngste personen som noen gang hadde fått denne utmerkelsen.[14] I 1976 ble Henie valgt til World Figure Skating Wall of Fame.[15] Sportmagasinet Sports Illustrated kåret henne i 2000 til tidenes fjerde beste kvinnelige idrettsutøver.[13]

I forbindelse med Sonja Henies 100-årsdag ble det i 2012 satt opp en musikal om hennes liv i Bærum kulturhus. Musikalen hadde navnet Isdronningen – Sonja Henie, ble skrevet av Cecilie Due (manus) og Helge Sunde (musikk) og satt opp av Bærum Musikk- og Danseteater.[16]

Sonja Henie fikk ikke like stor anerkjennelse som filmstjerne i Norge som hun fikk i USA. Da hun dukket opp på et norsk frimerke i 1990, var det som ung kunstløper, og ikke som filmstjerne.[14] Sonja Henie blir av mange ansett som den internasjonalt mest kjente norske kvinne gjennom historien, og har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.

I 2012 markerte Posten 100-årsjubileet for Sonja Henies fødsel med å utgi to nye frimerker av henne.

Stedsnavn

[rediger | rediger kilde]

Sonja Henie er hedret med Sonja Henies plass i Oslo, Sonja Henies vei på Landøya i Asker og Sonja Henies gate på Tjensvoll i Stavanger.

Biografier

[rediger | rediger kilde]

Boken Queen of Ice, Queen of Shadows. The Unsuspected Life of Sonja Henie ble utgitt i USA i 1985. Raymond Strait og Sonja Henies bror Leif Henie er oppført som forfattere. Boken tegner et lite flatterende bilde av Sonja. Den ble utgitt på norsk av Juritzen forlag i 2008.

Sonja Henies tidligere kjæreste Kjell Holm skrev dette om boken:

«Det er Leif Henies enke [Sally] som er opphavet til denne fæle boken, og hun kjente nesten ikke Sonja. [...] Maken til dritt og unøyaktigheter er vel sjelden kommet mellom to permer. Stakkars min gamle venn Leif Henie som er blitt tatt for å være den ene forfatteren, mens hans kone nr. to – Sally – var den virkelige skribenten og holdt seg godt unna. Jeg bodde hos dem i San Francisco da boken ble til, og Leif hadde ikke et ord han skulle ha sagt. Sally var – for å si det pent – et helvete. Sjalusien lyste av henne når svigerinnens navn ble nevnt.»[17]

Andre forfattere har også gitt ut bøker om henne:

Filmen Sonja (2018)

[rediger | rediger kilde]

Dramafilmen Sonja, som er delvis basert på sanne hendelser fra Sonja Henies liv, hadde premiere 25. desember 2018, til gode anmeldelser i blant annet Adresseavisen, Dagbladet, Bergens Tidende og Dagsavisen.[21]

OL-medaljer

[rediger | rediger kilde]
  • Henies gullmedalje, St. Moritz 1928.
    Henies gullmedalje, St. Moritz 1928.
  • Henies gullmedalje, Lake Placid 1932.
    Henies gullmedalje, Lake Placid 1932.

VM-medaljer

[rediger | rediger kilde]

Filmer

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Sonja Henies filmografi

Hennes mest kjente filmer er

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Sonja-Henie, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000990, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 78972, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 24987[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Sonja_Henie[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b c d «(no) Sonja Henie» i Norsk biografisk leksikon.
  9. ^ a b c Bjurstedt, Dick (1980). Tennis gjennom 80 år : Oslo tennisklub : 1900-1980. Oslo: Oslo tennisklub. s. 47, 48, 135. ISBN 8271290223. 
  10. ^ Sonja Henie og Niels Onstad, Henie Onstad kunstsenter. http://hok.no/om-hok/kunstsenteret/sonja-henie-og-niels-onstad Arkivert 5. april 2016 hos Wayback Machine.
  11. ^ Overman & Sagert, s. 238–239.
  12. ^ Overman & Sagert, s. 250–252.
  13. ^ a b 100 Greatest Female Athletes Arkivert 11. september 2006 hos Wayback Machine. (Sports Illustrated)
  14. ^ a b Henie, Leif: Min søster Sonja Henie. Juritzen Forlag, 2008.
  15. ^ http://www.worldskatingmuseum.org Arkivert 8. juli 2010 hos Wayback Machine. World Figure Skating Hall of Fame
  16. ^ http://www.budstikka.no/kultur/kultur/hollywood-stemning-i-sandvika/s/2-2.310-1.7645881 Arkivert 7. august 2016 hos Wayback Machine. Hollywood-stemning i Sandvika. Asker og Bærums Budstikke, 16. 11. 2012
  17. ^ Skogervik, Kjell, Brødrene Kjell og Aksel Holm. To begivenhetsrike livsløp, Stiftelsen Kjell Holm 2017, side 48
  18. ^ Sonja Henie. Høvikodden: Henie-Onstad kunstsenter. 1990. 
  19. ^ Hoel, Merete Lie (1992). Sonja Henie. Oslo ; [Blommenholm]: Grøndahl og Dreyer ; i samarbeid med Henie-Onstad kunstsenter. ISBN 8250419030. 
  20. ^ Bodil Stenseth (2002). «Sonja Henie : kvinne på is». www.nb.no. Besøkt 30. juli 2021. «Boken er laget i samarbeid med Henie Onstad kunstsenter, Høvikodden» 
  21. ^ «Sonja - 2018». Filmweb.no (på norsk). Besøkt 14. desember 2018. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Henie, Sonja (1912-1969) (1938). Mitt livs eventyr. Oslo: Gyldendal. s. 94.  [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave fra Bokhylla.no på Nasjonalbibliotekets nettsider.]
  • Henie, Sonja (1912-1969) (1953). Mitt livs eventyr (Ny øket utg.). Oslo: Gyldendal. s. 119.  [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave fra Bokhylla.no på Nasjonalbibliotekets nettsider.]
  • Henie, Sonja (1912-1969) (1998). Mitt livs eventyr. Oslo: LibriArte. s. 93. ISBN 8244502347.  [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave fra Bokhylla.no på Nasjonalbibliotekets nettsider.]
  • Andersen, Alf G. (1942-) (1985). Som i en drøm: Sonja Henies liv. Oslo: Schibsted. s. 207. ISBN 8251610419.  [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave fra Bokhylla.no på Nasjonalbibliotekets nettsider.]
  • Henie, Leif: Min søster Sonja Henie. I sin egen skygge. Juritzen Forlag, 2008.
  • Hoel, Merete Lie (1926-2011) (1992). Sonja Henie. Oslo og Blommenholm: Grøndahl og Dreyer ; samarbeid med Henie-Onstad kunstsenter. s. 91. ISBN 8250419030.  [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave fra Bokhylla.no på Nasjonalbibliotekets nettsider.]
  • Overman, Steven J. & Sagert, Kelly Boyer: Icons of Women's Sport. Sabnta-Barbara: ABC-Clio, 2012.
  • Pedersen, Mona: Henie i Hollywood, utgitt i Norsk filminstitutts skriftserie. ISBN 82-8025-009-3
  • Stenseth, Bodil: Sonja Henie – Kvinne på is ISBN 82-530-2398-7
  • Sonja Henie: souvenir program. Oslo. 1953. s. 20.  [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave fra Bokhylla.no på Nasjonalbibliotekets nettsider.]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sonja_Henie&oldid=24708312»