Sofie Schjøtt
| Sofie Schjøtt | |||
|---|---|---|---|
 Sofie Schjøtt fotografert som dommer i 1935 | |||
| Født | 11. aug. 1871 Aker | ||
| Død | 20. jan. 1950 (78 år) Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Dommer | ||
| Far | Peter Olrog Schjøtt | ||
| Mor | Mathilde Schjøtt | ||
| Søsken | Mathilde Schjøtt | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Sofie Conradine Schjøtt (1871–1950) var Norges første kvinnelige dommer, da hun i 1921 ble ekstraordinær assessor ved Kristiania byrett. Hun hadde før det vært den tredje i rekken av uteksaminerte kvinnelige jurister i landet. Etter eksamen arbeidet hun en årrekke, etterhvert som byråsjef i marinestyrelsen i forsvarsdepartementet, deretter som dommerfullmektig, og som sekretær i Lovavdelingen.[1][2]
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Hun var den andre av fire døtre av filologiprofessoren Peter Olrog Schjøtt (1833–1926) og forfatteren Mathilde Schjøtt, født Dunker (1844–1926). Hennes søstre var Anna Theodora (født 1868), Julie Constance (født 1874) og Mathilde (født 1876).[1]
Alle fire døtrene fikk utdannelse og arbeid etter studiene. De var dermed også pionerer innen kvinnestudier i Norge, som først ble alminnelig tillatt i 1884. Mathilde Schjøtt (1876–1959) var Norges første kvinnelige ungdomsskolelærer. Anna Theodora og Julie Constance arbeidet også som lærere, sistnevnte som overlærer ved Kristiansand katedralskole i 1912.[1]
Sofie Schjøtts oldemor Conradine Dunker var født Hansteen. Hennes etterkommere (og deres ektefeller) ble ofte ble fremtredende gjennom litterære, filologiske, kunstneriske, politiske eller pedagogiske aktiviteter. Mange av kvinnene var aktive i kvinners rettigheter, blant andre Sofies mor Mathilde Schjøtt, hennes grandtante Vilhelmine Ullmann og de fjernere slektningene Ragna Nielsen og Aasta Hansteen. Bestefar Bernhard Dunker var politisk aktiv, onkel Steinar Schjøtt var aktiv i utdanning, fetter Jens Dunker var arkitekt.[1]
Karriere
[rediger | rediger kilde]Sofie Schjøtt besto examen artium ved Otto Anderssens skole i Kristiania i 1890 som preseterist, og arbeidet deretter som privatlærer i Målselv i ett år. Hun begynte deretter å studere jus og ble uteksaminert som den tredje kvinne i faget i Norge, i 1896. Året etter ble hun ansatt som forvaltningsjurist i Forsvarsdepartementet og ble der i tjue år, først i stillingen som ekstraskriver i Marinestyrelsen og fra 1903 som sekretær av 1. klasse. Ekspedisjonssjef Alf Collett som var sønn av Camilla Collett, var Schjøtts overordnete. Collett hadde stått sin mor svært nær, og delte mange av de synspunkter hun kjempet for. Thordis Støren antar derfor at han må ha vært en sjef utenom det vanlige for en kvinnelig jurist som Schjøtt.[2] Han var svært fornøyd med henne, og ga blant annet uttrykk for at: «Hun gjennemarbeider sine saker med megen dygtighet, omtænksomhet og nøiagtighet, er dertil en flink og interessert jurist med et hurtig og skarpt omdømme. Endelig er hun meget elskverdig og tjenstagtig.»[1][2]
Rundt 1900 fikk ikke kvinner i Norge arbeide som advokater eller dommere. Den Norske Advokatforening bestod derfor kun av menn da den offentlig gikk inn for opptak av kvinner i desember 1901. Fem juridiske kandidater, deriblant Sofie Schjøtt, sendte deretter en begjæring til Justisdepartementet . Loven av 20. februar 1904 åpnet for at kvinner kunne få bevilling advokater, herunder retten til å møte for Høyesterett. Ved loven av 9. februar 1912 kunne de også få ansettelse som dommere.[1]
Schjøtt ble i 1916 vikar som byråsjef i marinestyrelsen i forsvarsdepartementet. Hun hadde fått et tilsvarende tilbud i 1912, men ville ikke ta det i mot. Thordis Støren antar i artikkelen Justitias døtre : de første kvinnelige jurister i Norge at det sterkt mannsdominerte miljøet i departementet, hadde medført at Schjøtt ikke fant tilbudet tilstrekkelig fristende.[1]
Schjøtt og hennes overordnede i departementet A.Th. Kiær, reiste i 1919 til Tynset som henholdsvis dommer og dommerfullmektig. Hun var konstiturert sorenskriver en måned i 1920.[2] Det hadde tidligere vært en kvinnelig byfogd i Norge, men ingen dommer. Schjøtt ble 1920 sekretær i justisdepartementets lovavdeling.[2]
Det var først som 50-åring at Sofie Schjøtt fikk fast stilling som sorenskriver ved byretten i Kristiania. I 1921 ble hun ekstraordinær assessor og i 1926 ordinær assessor.[1]
I anledning hennes sekstiårsdag ble Sofie Schjøtt hedret av Tidens Tegn. Avisen mente nok at det ikke hadde vært uten betenkeligheter at Schjøtt hadde påtatt seg vervet. Avisen pekte på at de egenskaper som kreves av en dommer, «jo heller ikke egentlig typisk for kvinnen». Avisen fremholdt imidlertid videre at «Utnevnelsen av frk. Schjøtt ble møtt med stor skepsis, det var endog konservative jurister som mente det ville nedbryde agtelsen for domstolen. (...) Frøken Schjøtt har i de 10 årene hun har vært i Oslo byrett i det hele tatt vist seg å være utmerket skikket for dommervervet og hun nyter den største anseelse både blant sine kolleger og de praktiserende jurister.»[3]
Schjøtt gikk av med pensjon i 1936, som var meget mot hennes eget ønske. Pensjoneringen skjedde fem år før hennes mannlige kolleger kunne gå av.[4]
-
Morgenbladet rapporterer i 1920 om Schjøtt som landets første konstituerte, kvinnelige sorenskriver. -
Tidens Tegns artikkel (på side 3) i 1931 til Schjøtts 60-årsdag.
Utgivelser
[rediger | rediger kilde]- Retslige forhold i hjemmet, i S. Torup (red.): Husmoderens haandbøger, hf. 4–5, 1900.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c d e f g h Thordis Støren (1984). «Justitias døtre : de første kvinnelige jurister i Norge». www.nb.no. Universitetsforlaget. Besøkt 20. januar 2025.
- ^ a b c d e Støren, Thordis (26. november 2024). «Sofie Schjøtt». Norsk biografisk leksikon (på norsk). Besøkt 20. januar 2025.
- ^ Tidens Tegn 11. august 1931 side 3.
- ^ Ruth Anker Høyer (1988). «Underveis- : festskrift til Eva Kolstad». www.nb.no. s. 45. Besøkt 20. januar 2025.