Smeerenburg

Smeerenburg

Smeerenburg på kartet over Svalbard

Smeerenburg (norsk: Spekkbyen) er en tidligere nederlandsk hvalfangststasjon på Smeerenburgsletta helt sør på Amsterdamøya i Albert I Land nordvest på Svalbard. Stedet ligger på en flat odde med rikelig lavland og jord til etablering av boliger og fangstanlegg. Dette var området Willem Barentz oppdaget i 1596, og det ble et tidlig nederlandsk sentrum for hvalfangsten. I dag er bare tilbake hustufter og sidevegger av spekkrester som omgav trankjelene, samt en del oppbygde graver.

Etter at briten Henry Hudson i 1607 oppdaget store bestander av hvalross, sel og hval rundt Svalbard, strømmet britiske og nederlandske fangstskuter til øygruppen. Fram til 1811 ble det mest fanget hvalross, men deretter ble hvalfangsten dominerende. I 1614 utforsket nederlenderne Mauritius Bai (dagens Smeerenburgfjorden) og kokte tran av hvalfett på den flate odden helt sør på Amsterdamøya. Grønlandshvalen ble trukket på land og flenset, delt opp og spekklaget kokt i kobberkjeler dekket med stein og fyrt med spekkrester eller tran. Tranen ble i stor grad brukt som lampeolje. Hovedstasjonen Smeerenburg ble anlagt som permanent base i 1617. En dansk-norsk militær flåtedemonstrasjon i 1615 ble operativt sett relativt mislykket, men medførte at dansk-norske hvalredere med kongelig støtte etablerte seg i Smeerenburg, i konkurranse med nederlenderne.

Smeerenburg ble grunnlagt av Noordsche Compagnie, som var et klassisk privilegieselskap grunnlagt med statlig tildelingsbrev under den nederlansek merkantilismen. Selskapet ble grunnlagt i 1614 for å drive hvalfangst i nord, og tok utmål på Smeerenburgsletta det året. I 1619 og 1620 sendte handelsmenn i København opp fangstskip som etablerte base i Smeerenburg sammen med nederlenderne, mens sesongekspedisjonene i 1621 og 1622 ble sendt av et kongelig selskap. I 1623 sendte danskene opp to baskiske hvalskuter som ble jagd bort av nederlenderne på stedet og de dansk-norske foretakene etablerte seg noen kilometer lengre sør, på sørsiden av Kobbefjorden på Danskøya.

Trolig ødela nederlendere og briter de danske anleggene i 1624-sesongen, for året etterpå kom baskiske hvalfangere i dansk tjeneste til et Smeerenburg hvor fangstanleggene deres var ødelagt.^[1]. Deretter ble danskenes plasser i Smeerenburg overtatt av byene Hoorn, Enkhuizen og Vlissingen. I 1626 etablerte ytterligere to byer seg, og innen 1633 hadde alle de store handelsbyene i Nederland etablert varehus i Smeerenburg. Disse kaltes «telt» og var antakelig først seilduksbygninger, men ble senere mer solide pakkhus etter at store mengder tømmer, murstein og hvalkjeler ble bragt opp med et 500 tonns skip i 1619.^[2] Amsterdam hadde to eller tre «telt» og to doble tranovner, deretter fulgte mot vest varehusene til Middelburg (tre hus), Veere, Vlissingen (to hus), Enkhuizen, Delft og Hoorn (to-tre hus), muligens Zaanstreek og dessuten Rotterdam.^[3]

I storhetstiden 1633-42 kan Smeerenburg ha hatt så mye som 200 mennesker ansatt i løpet av en sommersesong.^[4] I Smeerenburg fantes totalt inntil 19-20 bygninger med beboelseshus, pakkhus, tranovner, smie og verksted for skip og utstyr. Det ble reist et fort i midten, antakelig i 1631, med to kanoner.^[5][6] Etter at baskerne ødela en nederlandsk hvalstasjon på Jan Mayen i 1632, sendte nederlenderne sju fangstmenn anført av Jakob Segersz van der Brugge til å overvintre som vakter i Smeerenburg vinteren 1633-34.^[7] Alle overlevde, mens en gjentakelse året etter ble mislykket da samtlige overvintrere døde av skjørbuk.^[8][9] Smeerenburg forble etter dette en ren sesongbase for sommersesongen. Privilegiebrevet utløp i 1642, og kort tid etter ble stedet forlatt. Dette skyldtes dårlige fangstsesonger siden hvalen ble stadig mer overbeskattet langs kysten og bestandene flyttet lengre nord og vest.^[3]

I 1646 var det bare fangststasjonering ut fra selve Smeerenburgfjorden (Mauritius Baai). Ovnene, skorsteinene og kobberkjelene i Smeerenburg ble demontert og bygningene ble tømt. Selv etter at hvalen forsvant helt i løpet av sesongene 1655-60, og all fangst skjedde godt vest for Svalbard, fortsatte man noen år å bruke Smeerenburg til bunkring og lagring av varer før tilbakefarten om høsten, vi hører at Hoorn-kjøpmenn brukte stedet i 1657.^[10] Smeerenburg ble også brukt for begravelser av sjømenn, eller som tilfluktshavn så sent som i 1671.

Det er registrert syv spekkovner (seks dobbelovner og én enkel), 19 hustufter og 101 graver. Det er også graver lengre nord på Smeerenburgsletta mot Smeerenbukta langs østkysten oppover mot Gjøaneset. Det er ikke ferdselsforbud i Smeerenburg, men det er forbudt å røre kulturminnene eller noe annet i 100 meters omkrets fra funnstedene.

Smeerenburg-området inngikk i Fangstfelt 23 i den norske fangstperioden som startet sent på 1800-tallet. Det var ingen permanente fangststasjoner her, men det ble satt ut revefeller. Et nederlandsk krigsskip ble i 1878 sendt til Amsterdamøya og reiste et monument over hvalfangstperioden i Smeerenburg, og i 1906 ble krysseren Friedland sendt oppover for å vedlikeholde graver og monumentet.^[11]

I 1973 ble ruinene av Smeerenburg en del av Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark. Det er tilrettelagt for landstigning for turister her, med god skilting og stier som lar de besøkende oppleve kulturminnene.^[12] Sysselmannen på Svalbard har samtidig inkludert kulturminnene her i et særskilt miljøovervåkingsprogram implementert i årene 1997-2009, med egne tiltak for å dokumentere, måle, og forebygge miljøslitasje på kulturminnene.^[13]

I samtiden og i århundrene som fulgte ble Smeerenburgs størrelse sterkt overdrevet, og historiene og maleriene av stedet ble mer fantasifulle. William Scoresby uttalte i 1820 at 200-300 skip med 12 - 18.000 sjøfolk kunne legge til i fangstsesongen ^[14], mens Fridtjof Nansen hundre år senere i 1920 hevdet at hundrevis av skip med tusener av fangstmenn kunne ha sitt tilhold på stedet i løpet av en sesong, med atspredelse i butikker, gater og hus, spillebuler, kirker og bordeller.^[15] Det er ikke funnet rester av kirker, forsamlingshus eller butikker.

Arkeologiske utgravninger fant sted 1979–1981 uten noen støtte til historiene om Smeerenburgs overdrevne storhet. Nederlandske forskere under ledelse av professor Louwrens Hacquebord fra Arktis-senteret ved Universiteit Groningen, fant derimot en mengde bruksgjenstander og noen av disse ble oppbevart i Rijksmuseum Amsterdam som Smeerenburgsamlingen, men den 19. november 2005 ble deler av samlingen overdratt til Riksantikvaren i Oslo. Det er bestemt at noe av den skal stilles ut på Svalbard..

• William Martin Conway, Early Dutch and English Voyages to Spitsbergen in the Seventeenth Century, London 1904.
• William Martin Conway, No Man's Land: A History of Spitsbergen from Its Discovery in 1596 to the Beginning of the Scientific Exploration of the Country, Cambridge University Press 1906.
• Sune Dalgård, Dansk-Norsk Hvalfangst 1615–1660: En Studie over Danmark-Norges Stilling i Europæisk Merkantil Expansion, G.E.C Gads Forlag 1962.
• Richard Ellis, Men & Whales, Alfred A. Knopf forlag 1991.
• Louwrens Hacquebord, Smeerenburg – Zeugnisse vom frühesten Spitzbergen-Walfang im 17. Jahrhundert, utstillingskatalog fra Deutsches Schiffahrtsmuseum Bremerhaven,, 6. februar - 1. mai 1988.
• William James Mills, Exploring Polar Frontiers – A Historical Encyclopedia, Bind 1, ABC-CLIO, 2003. ISBN 1-57607-422-6.
• Kristin Prestvold, Smeerenburg Gravneset: Europe's First Oil Adventure, hefte fra Sysselmannen på Svalbard, Miljøvernavdelingen 2001.
• Gustav Rossnes, Norsk overvintringsfangst på Svalbard 1895-1940, Norsk Polarinstitutt Meddelelser nr 127 1993. ISBN 82-7666-064-9.
• William Scoresby, An Account of the Arctic Regions with a History and a Description of the Northern Whale-Fishery, Edinburgh 1820.
• Richard Vaughan, The Arctic: A History, Stroud, Sutton 2007.

• Norsk Polarinstitutt, Cruisehåndbok for Svalbard - Smeerenburg Arkivert 15. oktober 2013 hos Wayback Machine..
• Stedets beskrivelse Arkivert 17. desember 2013 hos Wayback Machine. hos den statlige informasjonssiden Polarhistorie.
• Stedets beskrivelse i Riksantikvarens kulturminnesøk.
• Stedsnavnets beskrivelse i Stedsnavn på Svalbard, Norsk Polarinstitutt.
• Svalbards kulturminner: Smeerenburg
• Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010
• Privat oversikt over vernede steder på Svalbard
• Bilder fra Smeerenburgsamlingen, Artkis-senteret ved Universitetet i Groningen, Nederland.
• Miljøverndepartementet - overføring av Smeerenburgsamlingen til Svalbard museum - november 2005.
• Kristin Prestvold, Landbasert oljeutvinning av hval Arkivert 21. oktober 2013 hos Wayback Machine. - Norsk Polarinstitutt, mai 2009.