Siedlung Schillerpark

Modernistiske boligområder i Berlin
UNESCOs verdensarv
Innskrevet		Ved UNESCOs 32. sesjon i 2008 som det 1239. verdensarvsted
Referanse		UNESCO nr. 1239

Siedlung Schillerpark (Schillerparken boligområde) er et boligområde i Wedding i bydelen Mitte i Berlin, rett øst for flyplassen Tegel. Den ble bygget i 1920-årene etter planer av arkitekt Bruno Taut og regnes som det første storbyprosjektet i Berlin under Weimarrepublikken. Fra 7. juli 2008 tilhører Siedlung Schillerpark sammen med fem andre modernistiske boligområder i Berlin, UNESCOs Verdensarven.

De første planene om å oppføre boliger på østsiden av Schillerparken i Wedding, ble lagt i 1914 like etter ferdigstillelsen av parken. Imidlertid ble planene ikke gjennomført som følge av utbruddet av den første verdenskrigen.

Etter innføringen av eiendomsskatten i Tyskland, fantes det i 1924 igjen midler til å bygge for. Boligene ble oppført innenfor rammene av statens program for sosial boligutbygging. Boligkooperasjonen Berliner Spar- und Bauverein (Berlin spare- og boligforening) ga arkitekt Bruno Taut oppdraget med å planlegge et område ved Schillerparken langs Bristolstrasse. Taut hadde allerede stått ansvarlig for planleggingen av Gartenstadt Falkenberg.

Taut bestemte seg for en åpen byggestil med to- og fireetasjeshus i grupper. Bygningen ble oppført i samsvar med stilen Neue Sachlichkeit også kalt Neues Bauen og var inspirert av den nederlandske arkitekten Jacobus Johannes Pieter Ouds arbeider. Bruken av mørkerøde mursten minnet om Amsterdamskolen. Hvite og blå pussete flater var mindre fremtredende på fasadene. De flate takene var blant de første i sitt slag i Berlin.

I tre byggefaser ble det mellom 1924 og 1930 oppført tilsammen 303 leiligheter. I den første byggefasen fra 1924 til 1925 ble det oppført tre og tre bygninger omkring et tun. Senere ble det bygget bare to leiligheter per etasje og inngang, slik at husenes utseende ble mer like og fikk et roligere uttrykk. Alle leilighetene ble utstyrt med bad og balkong eller loggia. Et felles vaskeri ble også bygget. Leiligheter med 1 1/2 til 4 1/2 rom var relativt store. Selv 1 1/2-roms leiligheter var ca på 40 m². Uteområdene ble – trolig etter planer av Taut – parkmessig opparbeidet. Siedling Schillerpark hadde også en barnehage.

Deler av området ble ødelagt under den andre verdenskrigen. Gjenoppbygningen ble ledet av Max Taut, Bruno Tauts bror. En utvidelse av området ble foretatt mellom 1954 og 1959 av arkitekt Hans Hoffmann, og tilpasset Bruno Tauts stil.

Området ble renovert i 1991 og idag forvaltes 570 leiligheter av Berliner Bau- und Wohnungsgenossenschaft von 1892. Både bygningene og uteområdet er vernet.

• Jörg Haspel, Annemarie Jaeggi: Siedlungen der Berliner Moderne. Deutscher Kunstverlag, München 2007. ISBN 978-3-422-02091-7.

• (en) Schillerpark Housing Estate – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Berlinsenatet – administrasjonen for byutvikling: Berliner Siedlungen der 1920er Jahre
• Initiativtakernes hjemmeside – Siedlungen der Berliner Moderne