Severinus

Severinus (død 2. august 640 i Roma) var pave fra 638 til sin død. Hans tiltreden til pavestolen ble lenge bllokkert av keiseren i Konstantinopel, Herakleios, på grunn av en teologsisk strid som for keiseren ble til en maktkamp.

Han stammet fra en romersk familie; faren het Abienus etter det som anføes i Liber Pontificalis. Farens navn indikerer at han var etterkommer av medlemmer av det romerske senat.^[1] En tidligere Avienus var konsul i 501.^[2]

I 638 ble han på den tredje dag etter pave Honorius I' død valgt til pave. De pavelige apocrisiarii (utsendinger) som skulle innhente approbasjon av pavevalgte i Konstantinopel fra keiser Herakleios, ble først avvist der. Ettersom Severinus vegret seg mot å undertegne keiserens monoteletiske trosformel Ecthesis.

Bakgrunnen for denne trosformel var en viktig utvikling i den teologiske strid som da raste. Før sin død hadde patriarken av Konstantinopel, Sergius I utformet dette Ecthesis som respons til et ortodoks synodisk brev fra Sofronius, den greske patriark av Jerusalem.

Da Sergius fikk nyss om at pave Honorius var avgått med døden, overbeviste han keiseren om å utstede dette dokumentet som et keiserlig edikt i desember 638, og på denne måte gjøre det gjeldende for hele Romerriket. Dette ediktet gav han direkte til Eustachius, magister militum, som bragte det egenhendig til eksarken av Ravenna Isaac i Ravenna med instrukser om at han måtte se til at paven aksepterte det.

Den valgte paven gav ikke etter, hvorpå eksarken Isaac plyndret Lateranpalasset i Roma for å fremtvinge lydighet. Dette hjalp heller ikke, for pave Severinus stod fast i sin beslutning.

Han ble dermed nektet tilgang anerkjennelse og keiserlig approbert tiltreden på pavestolen. Under den tiden agerte hans utsendinger i Konstantinopel med stor takt og dyktighet, skjønt de hele tiden nektet å undertegne trosbekjennelsen, og til slutt lyktes de med å overtale keiseren til å likevel godkjenne pavevalget. Keiseren var blitt lei og trett av det hele, og hadde dessuten møtt opposisjon også hjemme i Konstantinopel for noe som han til å begynne ed hadde trodd var et kompromiss i den aktuelle teologiske strid.

Det var først den 28. mai 640 at han kunne konsekreres og tiltre sitt pontifikat, etter ett år og syv måneder. Kort tid etter døde han, men ikke før han hadde markert sitt standpunkt i det brennende trosspørsmål som hadde skapt blokkaden. Pave Severins første handling som pave var å deklarere at ettersom Jesus Kristus har to naturer har han også to viljer og to virkningsnaturer. Dette gjorde han for å markere sin avstandstagen fra monoteletismen. Under det gjenstående av sitt korte pontifikat rakk han å la bygge absiden til Peterskirken, der han senere ble begravet.

• (de) Ernst Pulsfort: «Severinus» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 9, Herzberg 1995, ISBN 3-88309-058-1, sp. 1510–1511.
• Enciclopedia Dei Papi/Eugenio Susi: Severino, bind 1, s. 1, s. 590-592.
• Martindale, John R.; Jones, A.H.M.; Morris, John (1992), The Prosopography of the Later Roman Empire – Volume III, AD 527–641, Cambridge University Press, ISBN 978-0-521-20160-5, https://books.google.com/books?id=fBImqkpzQPsC 
• Maxwell-Stuart, P. G. Chronicle of the Popes: The Reign-by-Reign Record of the Papacy from St. Peter to the Present, Thames & Hudson, 2002, p. 57. ISBN 0-500-01798-0.
• Mann, Horace K., The Lives of the Popes in the Early Middle Ages, Volume 1: The Popes Under the Lombard Rule, from St Gregory I (the Great) to Leo III, Part 1 (London, 1912)

• (en) Severinus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Forgjenger: Honorius I

Pave (liste over paver)

Etterfølger: Johannes IV