Sentrum (politikk)

Sentrum betegner i politisk forstand de partier, organisasjoner og personer som verken plasserer seg til høyre eller venstre i politikken, men ofte havner midt i mellom dem som et kompromiss mellom begge fløyer. Et tilsvarende begrep er «blokkuavhengig», et begrep som vektlegger uavhengighet av både høyre- og venstreblokken. Partier i det politiske sentrum er som regel tilhengere av parlamentarisk demokrati og blandingsøkonomi/sosial markedsøkonomi, men kan ha ulike verdimessige ståsteder. To politiske hovedstrømninger som tradisjonelt regnes til sentrum er sosialliberalisme og kristendemokrati, og i tillegg blir gjerne nordiske bondepartier og grønne partier regnet til sentrum.

«Sentrisme» er da de politiske idealer som søker en middelgrunn mellom ulike ekstreme posisjoner. Oftest vil man tenke seg dette i forhold til den tradisjonelle høyre/venstre-dimensjonen. Politiske retninger som står nær sentrum, slik som moderate (liberal)konservative partier og sosialdemokratiske partier, omtales ofte som «sentrum-høyre» og «sentrum-venstre».

Av partiene i Norge som er representert på Stortinget regnes Kristelig Folkeparti, Venstre, Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne for å tilhøre sentrum. I tillegg regnes Arbeiderpartiet og Høyre til henholdsvis sentrum-venstre og sentrum-høyre.

Historisk bakgrunn

Den klassiske inndelingen mellom høyre og venstre stammer fra den franske revolusjon da kong Ludvig XVI i 1789 innkalte den franske nasjonalforsamlingen, eller stenderforsamlingen. Kongen plasserte her sine konservative støttespillere til høyre for seg og de liberale og revolusjonære til venstre. Den politiske liberalismen var derfor fra begynnelsen av den klassiske venstresiden, mens høyresiden var de konservative som ville bevare det bestående systemet. Etter sosialismens fremvekst kom de politiske liberalistene i et politisk vakuum. Liberalistene hadde tidligere, i likhet med sosialistene, ønsket samfunnsendringer, men sistnevnte gikk mye lenger i å ville forandre samfunnet. Liberalistene kom derfor selv i forsvarsposisjon for det bestående samfunnet og havnet derfor imellom de konservative og sosialistene. Etter hvert kom også liberalistene i strid med seg selv etter hvert som den økonomiske liberalismen så dagens lys. Mange av de klassiske liberalistene var skeptiske til de sosiale forskjellene frislepp av markedskrefter skapte og mente derfor staten måtte regulere markedet og skape et nettverk som fanget opp de som falt utenfor i et økonomisk liberalistisk system. Disse ble etter hvert kalt sosialliberalister. På 1800-tallet oppstod kristendemokrati som en viktig retning innen det politiske sentrum, særlig på det europeiske kontinentet, som kombinerte en sosial profil med motstand mot sosialismen. Særlig kjent ble det tyske Sentrumspartiet (Deutsche Zentrumspartei). Sentrum har siden 1800-tallet vært et vidtfavnende begrep som i europeisk politisk tradisjon har hatt kristendemokrati og sosialliberalisme som to fremtredende hovedstrømninger.

Politiske fellestrekk

Sentrum i politikken har aldri blitt klart definert og det er derfor vanskelig å definere hva sentrumpolitikk egentlig er. Dessuten varierer det også fra land til land og parti til parti hva sentrumspolitikk faktisk er. Sentrumspartier profilerer seg ofte som en «tredje vei» som alternativ til venstresiden og høyresiden. I det store og det hele er sentrum et kompromiss som etter eget syn tar det beste fra høyre og venstre i politikken. Skal man likevel si noe vektlegger sentrum som oftest, i likhet med venstresiden, også at staten skal ha en aktiv rolle i både marked og i velferdstjenester for å unngå store sosiale forskjeller. Men sentrum sier seg også enig med høyresiden i at markedsøkonomien er en bærebjelke for at økonomien skal fungere. Sentrumspartiene lander derfor gjerne på en blandingsøkonomisk modell, men at staten likevel ikke skal være så aktiv som sosialdemokratene ønsker.

Utover dette er det vanskelig å finne flere absolutte kjennetegn på sentrumspolitikk. For eksempel kan et sentrumsparti være svært verdikonservativt (som for eksempel Kristelig Folkeparti i Norge), mens andre kan være veldig liberale (som for eksempel Venstre og Miljøpartiet De Grønne i Norge).

Ideologier

Ikke mange ideologier regner seg selv for å tilhøre sentrum i politikken, men sosialliberalismen plasseres som regel her. I Norge regner kristendemokratiet seg som en sentrumsretning, men i andre europeiske land blir denne ideologien oftest tilregnet høyresiden.

Se også