Science fiction

Science fiction^[a] er en sjangerbetegnelse for fiksjon (for eksempel bøker, filmer, tegneserier og teater) som skildrer en framtid eller verden med uvanlig eller spekulativ teknologi og vitenskapelige fenomener.

Begrepet skal først ha blitt brukt av den amerikanske forfatteren og redaktøren Hugo Gernsback i 1929, i det første nummeret av hans magasin Science Wonder Stories. Som definisjon på hva science fiction egentlig betyr, viste Gernsback selv senere til 1959-utgaven av Webster's New World Dictionary:

«SCIENCE FICTION: Fantasirike romaner og historier sentrert om en eller annen påstått, ofte utrolig, vitenskapelig nyvinning.»^[1]

Tidligere hadde Gernsback introdusert begrepet «scientifiction» (1926), som han beskrev som «(...) historier som de Jules Verne, H. G. Wells og Edgar Allan Poe skrev ... sjarmerende fortellinger blandet med vitenskapelige fakta og profetiske visjoner (...) ».

Gernsback og andre mente i senere år at begrepet science fiction ble utvannet ved at det også brukes om historier som inneholdt pseudovitenskap og fantasi. Dette førte til en lang og resultatløs debatt om avgrensningen mellom science fiction og fantasy, og forsøk på å introdusere nye begreper som «speculative fiction», «science fantasy», «fabelprosa» og så videre.

Den egentlige science fiction kunne først oppstå med utviklingen i vitenskap og teknikk. I alle kulturer har det eksistert sagaer, eventyr og fantastiske overleveringer. Med disse som bakgrunn oppsto det i Europa i opplysningstiden litterære verker som fritt spekulerte omkring hvilken ny viten, hvilke oppdagelser mennesker kunne komme til å gjøre på jorden eller i himmelrommet, hvilke nye samfunnsformer som kunne finnes i fjerne strøk eller tenkes i fremtiden. Etter at teleskopet ble oppfunnet, ble det kjent at månen er et utstrakt himmellegeme, og i oppdagelsesreisenes tidsalder drømte man derfor straks om å reise dit.

Slike historier ga rike muligheter for satire over forhold i samtiden, slik det først ses hos den romerske forfatteren Lukian (ca 120 - ca 190). I En sannferdig historie parodierte han noen underlige historier hos Homer i Odysseen og noen fantasier populære i Lukians samtid. Han foregriper her nyere fiktive temaer som reiser til månen, utenomjordisk liv og krig mellom planetene. Lukian kan dermed kalles far til science fiction,^[2] selv om han ikke gjør noe forsøk på å forklare sine flygende skip vitenskapelig.^[3]

Andre forløpere for science fiction:

• Thomas More: Utopia (1516)
• Johannes Kepler: Somnium, (1634, norsk tittel: Drømmen)
• Cyrano de Bergerac: L’histoire comique contenant les états et empires de la lune (1656)
• Margaret Cavendish: The Blazing World (1666)^[4]
• Daniel Defoe: The Consilidator (1705)
• Jonathan Swift: Gullivers reiser (1726)
• Ludvig Holberg: Nils Klims reise til den underjordiske verden (1741)
• Voltaire: Micromégas (1752)

I 1593 skrev Johannes Kepler med hjelp fra sin venn Christoph Besold en kort avhandling, der han forestilte seg hvordan jorden ville ta seg ut for mennesker bosatt på månen. Den ble revidert flere ganger i løpet av Keplers liv, og til sist utgitt posthumt under titelen Somninum. Avhandlingen var ment å skulle forklare Kopernikus' idé om at jorden beveger seg raskt, og at den roterer mens den sirkler rundt solen, uten at menneskene på jorden merker noe til alt dette. Fra jorden ser vi månen og dens bevegelser, så sett fra månen ville vel jordens bevegelser være synlige på samme vis? Kepler ønsket å forsvare avhandlingen i en disputas, men dette ble forhindret av overordnede.^[5]

Mary Shelley betraktes av mange som grunnleggeren av science fiction. Hennes roman Frankenstein (1818) hevdes av blant andre Brian Aldiss å være den første spekulative roman som ikke kunne ha eksistert uten den industrielle revolusjon og vitenskapelig metode.^[6] Fra midten av det 19. århundre finnes det elementer fra science fiction også hos Edgar Allan Poe og E.T.A. Hoffmann. I Nathaniel Hawthornes «Dr Heideggers eksperiment» fra 1837 byr hovedpersonen på en smak av vannet fra ungdomskilden^[7] (nevnt allerede av Herodot) som viser seg bare å ha midlertidig effekt.^[8]

I siste halvdel av århundret oppsto den egentlige science fiction som sjanger. Jules Verne begynte fra 1860-tallet å publisere sine vitenskapelig-romantiske eventyrromaner. H. G. Wells publiserte fra 1890-årene det han kalte «vitenskapelige romanser», teknisk-samfunnskritiske verk.

Rundt århundreskiftet var verden i omveltning både teknologisk og sosialt. Uroen som kulminerte i den russiske revolusjon og truende stormaktskonflikter satte sitt preg også på litteraturen om fremtiden. Advarende romaner om fryktelige truende kriger florerte. I 1907 publiserte Jack London sin krasse dystopi The Iron Heel om en kommende konflikt mellom kapitalister og arbeidere i USA. Karel Čapek introduserte i 1920 ordet «robot» i sitt skuespill R.U.R., hvor menneskene skaper en underklasse av mekaniske arbeidere som senere gjør opprør og utrydder dem.

Parallelt med at science fiction utviklet seg som et redskap for samfunnskommentarer, ble den også for alvor et medium for eskapisme. Edgar Rice Burroughs publiserte i 1912 A Princess of Mars, fremdeles av mange regnet som den ultimate dagdrømsromanen med sine fantastiske landskaper, lettkledde («oviparøse»!) prinsesser i fare, sverdsvingende helter og skumle marsboere.

Også velkjente forfattere som Rudyard Kipling og C. S. Lewis bidro til sjangeren. Andre eksempler som tidlig bidro til å definere sjangeren:

• Restif de la Bretonne, franskmann og opphav til Les Posthumes (1802), hvor skikkelsen grev de Multipliandre er i stand til å overføre sitt sinn til andre mennesker, andre planeter og fremtiden, et konsept som også ble benyttet av H.P. Lovecraft i The Shadow Out of Time.
• Jean-Baptiste Cousin de Grainville, en annen fransk forfatter som skrev Le Dernier Homme («Det siste mennesket») i 1805. Handlingen utspiller seg blant Palmyras ruiner ved en avsides hule, sterkt fryktet av den syriske befolkningen som kaller den «dødens hule».^[9]
• Jane C. Loudon, engelsk forfatterinne som med boka The Mummy!: Or a Tale of the Twenty-Second Century (1827) forestilte seg England i år 2126.
• Louis Geoffroy (1803–58) presenterte et tidlig eksempel på kontrafaktisk historie med It Histoire de la Monarchie universelle: Napoléon et la conquête du monde (1812–1832) (1836), hvor Napoleon Bonaparte invaderer og erobrer både Russland og Storbritannia.^[10]
• Fitz-James O'Brien (1828-62) er kjent for novellen «The Diamond Lens» der en vitenskapsmann finner opp et supermikroskop, og oppslukes av en vakker kvinne han får øye på i en bitteliten verden synlig i mikroskopet; og «The Wondersmith», trykt i oktober 1859 i Atlantic Monthly, der han beskriver en hær bestående av miniatyr-roboter.^[11]
• Charlemagne-Ischir Defontenay, en fransk lege som har vært beskrevet som oppfinneren av plastisk kirurgi, lagde en tidlig versjon av space opera med verket Star ou Psi de Cassiopée (1854).^[12] Et objekt fra himmelen som lander i Himalaya, viser seg å inneholde et metallskrin med papirmanuskripter som beskriver fremmede samfunn og humanoide raser i stjernebildet Kassiopeia.
• Edward S. Ellis skapte i 1868 historien The Steam Man of the Prairies, en tidlig forløper for roboter, idet en av hovedpersonene bygger en mekanisk mann.
• Edward Everett Hale utgav i 1869 novellen The Brick Moon, det første litterære eksempelet på utskytingen av en satellitt i bane rundt jorda.
• Edward Bulwer-Lytton, en engelskmann som forfattet boken The Coming Race (1871), om en åndelig og teknologisk høyt utviklet underjordisk sivilisasjon og deres mystiske energikilde kalt Vril.
• Edward Page Mitchell (1852–1927), en amerikansk forfatter som blant annet skrev fortellinger om cyborger, teleportering, usynlighet og tidsreiser.
• Edward Bellamy, amerikaneren bak den populære romanen Looking Backward (1888), om en mann som våkner opp til en utopisk verden i år 2000.
• Edwin A. Abbott, skaperen av Flatland (1884), en roman om oppdagelsen av en todimensjonal verden og dens innbyggere.
• Percy Greg, forfatter av romanen Across the Zodiac (1880), om interplanetariske reiser i romskip, antigravitasjon, giftgasspistoler og elektriske traktorer.
• Camille Flammarion, astronom som var lidenskapelig opptatt av liv på andre planeter. I Les Terres du Ciel (1884) dør en mann og en kvinne på toppen av et fjell, bare for å finne seg selv reinkarnert på Mars, hvor planetens flora og fauna deretter skildres.
• J.-H. Rosny aîné, som blant annet står bak novellen «Les Xipehuz» (1887), hvor jorden får besøk av uorganiske og ikke-menneskelige romvesener det viser seg å være umulig å kommunisere med, og «Le Cataclysme» (1896), der et område av Frankrike opplever at naturlovene endrer seg.
• Robert Potter, irsk-australier som stod bak The Germ Growers (1892), en fortelling om invasjon fra rommet, bortføring av romvesener og biologisk krigføring.
• Kurd Lasswitz (1848-1910), tysk forfatter av Auf zwei Planeten (1897),^[13] en fortelling hvor mennesker oppdager en base på Nordpolen, bebodd av marsboere. Lasswitz har fått en pris oppkalt etter seg.^[14]
• E. M. Forster forutså med The Machine Stops (1909) en verden hvor alle var forbundet via et nettverk, og levde og jobbet hele livet inne i små leiligheter.
• William Hope Hodgson, en engelsk horror-forfatter som beskrev livet i en fjern fremtid på en døende jord, med fremmed teknologi og nye arter mennesker, i boka The Night Land (1912)
• E. E. Smith, kjemiker og innflytelsesrik pulp-forfatter og skaper av The Skylark of Space, skrevet mellom 1915 og 1921, en klassiker innen stjernekrigssjangeren.
• Milo Hastings, forfatter Children of Kultur (1919), som var den opprinnelige inspirasjonen til Fritz Langs Metropolis.
• David Lindsay, en skotte som stod bak den kjente og filosofiske sci-fi-romanen A Voyage to Arcturus (1920), der en mann havner på en fremmed planet med eksotiske skapninger og det er vanlig å gro og kvitte seg med indre organer.
• Ray Cummings (1887–1957) omtales som en av grunnleggerne av pulp science fiction-sjangeren, og kjent for sine historier om mikroskopiske verdener, særlig The Girl in the Golden Atom (1922), der en vitenskapsmann studerer sin mors giftering under mikroskopet og krymper seg selv for å kunne besøke en slik mini-verden.^[15]
• Olaf Stapledon (1886 – 1950), en britisk filosof og forfatter som med utgivelser som Star Maker, Last and First Men og Odd John hadde en stor innflytelse på senere forfattere.
• Philip Gordon Wylie (1902-71) var skaper av Gladiator (1930), en roman som skulle vise seg å være en forløper for superheltsjangeren. Wylie var skeptisk til å fremstille en moralsk overlegen skikkelse som kontrast til vanlige mennesker, og introduserte derfor den høyst menneskelige skikkelsen Clark Kent som motvekt til Supermann.^[16]

I 1926 startet amerikaneren Hugo Gernsback publisering av science fiction i magasinform med sitt Amazing Stories. Dette var det amerikanerne kaller et pulp eller «billig»-magasin – etter den dårlige papirkvaliteten, ansett som et kjennetegn på at innholdet var masseprodusert og av dårlig kvalitet. Publiseringsformatet sammen med Amazing Stories og dets etterfølgeres suksess gjorde at science fiction snart ble assosiert med «dårlig litteratur», og har medvirket til at det har vært vanskelig for sjangeren å bli akseptert som seriøs litteratur.

SF ble oppgradert da John W. Campbell, Jr. ble utgiver av Astounding Science Fiction. Han gav ut noveller av forfattere (Isaac Asimov, Arthur C. Clarke, Robert Heinlein) som senere ble verdenskjente. Alt i alt ble sjangeren sterkt påvirket av amerikanske forfattere på denne tiden.

En hel rekke forfattere som egentlig ikke skrev science fiction, eksperimenterte med sjangeren og ga på den måten SF et mer seriøst image (Karel Čapek, Aldous Huxley, Karin Boye, Clive Staples Lewis, Ray Bradbury, Kurt Vonnegut, George Orwell, Gore Vidal, Doris Lessing, Margaret Atwood).

Begrepet new wave ble fra slutten av 60-tallet brukt av litteraturkritikere som en fellesnevner for en «bølge» av science fiction-forfattere som søkte bort fra idélitteraturen i retning skjønnlitteratur. Den nye bølgen ble kjennetegnet av litterære eksperimenter og en affinitet med 70-årenes «motkultur». Bøker assosiert med denne retningen befatter seg gjerne med den nære framtid, er dystopiske, har et desillusjonert menneskesyn, men er ikke sjelden gjennomført med adskillig fandenivoldskhet. Den nye bølgen ble en parentes i science fictions historie, men førte til at sjangeren fikk en viss positiv oppmerksomhet fra skjønnlitterære miljøer. Den hadde også en fornyende effekt på sjangeren, som ved midten av 60-tallet hadde vist tegn til å stivne i form så vel som idé. Noen forfattere som gjerne assosieres med denne perioden – med eller mot eget ønske – er J.G. Ballard, Frank Herbert, Michael Moorcock, Thomas M. Dish, Harlan Ellison, Samuel R. Delany, Joanna Russ og Norman Spinrad.

I Norge var særlig Jon Bing og Tor Åge Bringsværd på 70-tallet entusiastiske eksponenter for den nye retningen.

Det har alltid vært noe oversatt science fiction på det norske markedet. H. G. Wells, Jules Verne og Edgar Rice Burroughs' fantasier ble alle tidlig oversatt – Den Hemmelighedsfulde Ø (1876), Den usynlige Mand (1901) og Prinsessen av Mars (1924) – og har etter alle solemerker hatt gode salgstall. Allers Familie-Journal publiserte føljetonger om blant annet ballongreiser til månen, på sider man kunne ta ut og selv binde inn til bøker.

Det har imidlertid vært påfallende liten interesse for science fiction eller «fremtidsromaner» som sjanger. Dette til tross for at science fiction utgjør en meget vesentlig andel av salget av fremmedspråklig litteratur solgt i Norge. I våre naboland Sverige og Danmark er forholdet et helt annet, med et betydelig antall oversettelser hvert år foruten innenlandsk produksjon.

I første halvdel av femtitallet var det et blaff av forlagsmessig interesse for sjangeren. En del ble utgitt som guttebøker for aldersgruppen 12–16 år, mellom dem noen av Robert Heinleins juveniles.^[17][18] Gyldendal startet i 1954 pocketbok-serien Gyldendals fremtidsromaner som introduserte Heinlein, Isaac Asimov, A.E. van Vogt, og John Wyndham for mer voksne lesere. Serien ble lagt ned etter fem utgivelser, men er i ettertid blitt ettertraktet blant nostalgiske samlere. Fire år etter, i 1958, prøvde billigbokforlaget Romanforlaget seg med serien Science Fiction. For sikkerhets skyld med forklarende lydskrift på baksiden («uttales saiens fiksjen»). Kjente science fiction-forfattere som Poul Anderson og Arthur C. Clarke ble presentert. Men igjen – etter tre utgivelser var det slutt. Samme forlag hadde forøvrig tidligere utgitt to romaner av A.E. van Vogt i en mer generelt innsiktet billigbokserie (Kronebøkene, 1954).

Utover dette har det stort sett vært tale om spredte utgivelser som ikke først og fremst henvendte seg til sjanger-publikumet i annonsering eller innpakning. Falken Forlag gjorde for eksempel på 1980-tallet en prisverdig innsats ved å oversette bøker av Strugatskij-brødrene og Ivan Jefremov, men da ut fra det perspektiv at dette var sovjetiske forfattere. Men med unntak av en kort periode fra siste halvdel av 1960-årene og ut i 1970-årene, har det sjelden vært noe som kan minne om en bevisst forlagssatsing på science fiction som sjanger i Norge. Aventura prøvde seg med to titler av Asimov: Keiserrikets fall (Foundation) i 1985, oversatt av Arne Treholt 34 år etter den amerikanske utgaven. Erobreren (Foundation and Empire) kom året etter – men siste bind i trilogien lar fortsatt vente på aeg.

Våren 1965 ble studentenes science fiction-forening, Aniara, stiftet på Universitetet i Oslo. På dette stiftelsesmøtet møttes Jon Bing og Tor Åge Bringsværd, som skulle vise seg å bli noen av de viktigste personlighetene innen norsk science fiction. B&B greide kunststykket å introdusere sjangeren på bred front for det norske publikumet på slutten av 60-tallet til starten av 70-tallet. De fikk utgitt en rikt utstyrt og mye omtalt tre-binds antologi/innføring i sjangeren i «kaffebord-format» på Den norske Bokklubben (Østenfor sol, Vestenfor måne og Stella Polaris). De fulgte opp med en serie lange temaprogrammer om science fiction i beste sendetid lørdag kveld på NRK tv. Disse programmene omfattet også dramatiseringer av klassiske noveller.

Bing & Bringsværd debuterte som dramatikere på Det Norske Teateret med et science fiction-skuespill, Å miste et romskip.^[19] De tok også initiativet til en rekke oversettelser i Gyldendals serie Lanterne science fiction. Denne billigbokserien introduserte også nye, norske forfattere som Ingar Knudtsen og Åsmund Forfang.

Noen mindre forlag hadde i mellomtiden kastet seg på med utgivelser av mer tradisjonell science fiction. Billigbokforlaget Fredhøis Forlag utga i perioden 1971–1974 hele 41 science fiction-bøker. Utvalget var hummer og kanari, men omfattet også klassikere som Ray Bradbury og Robert Bloch, samt oversettelser av relativt ferske romaner fra Poul Anderson, Philip K. Dick, Harlan Ellison og svensken Sam Lundwall. Også en ny norsk forfatter, Dag Ove Johansen, fikk slippe til. Fan-forlaget STOWA utga bøker av nye norske skribenter, blant dem Øyvind Myhre og Per G. Olsen som senere fikk slippe til på Cappelen og Gyldendal.

I en kort periode var interessen for science fiction påtagelig blant litteraturinteresserte nordmenn, men det hele dabbet av utover 70-tallet. For det store publikum ble science fiction i denne perioden synonymt med Bing & Bringsværd og den såkalte «nye bølgen» i britisk/amerikansk science fiction. Denne vinklingen var trolig i lengden ikke nok til å holde på en bred interesse.

Bing og Bringsværd har selv vært produktive som forfattere av noveller, romaner, hørespill og tv-serier innen SF-sjangeren – sammen og hver for seg. Totalt sett er det imidlertid gitt ut forholdsvis lite norsk science fiction. Blant unntakene er nevnte Øyvind Myhre, Ingar Knudtsen og Dag Ove Johansen. Disse tre forfatterne har alle omfattende forfatterskap bak seg, og deler en bakgrunn i SF-magasinet Nova på 1970-tallet.

En del forfattere har gitt ut noen få lovende bøker, i de fleste tilfellene novellesamlinger med både science fiction og annen fantastisk litteratur. Her kan Trond Buland, Einar Gjærevold, Reidar Jensen og Erik Braathen nevnes. Flere av disse debuterte på enmannsforlaget Bok og Magasinforlaget, som mot alle odds holdt det gående fra slutten av 1970-tallet inntil eieren Terje Wanberg døde i 2006. En del mainstream-forfattere med mer eller mindre uttalt interesse for science fiction har også hatt gjestespill innen sjangeren, som Axel Jensen, Elin Brodin og Eirik Austey (Tron Øgrim).

Sciencefictionfilmer har en lang og rik tradisjon i populærkulturen:

• Fritz Lang: Metropolis (1927)
• Ettore Scola: Terrassen (1963)
• Stanley Kubrick: Dr. Strangelove (1964)
• Roger Vadim: Barbarella (1968)
• Franklin J. Schaffner: Apeplaneten (1968)
• Stanley Kubrick: 2001: En romodysse (1968)
• Stanley Kubrick: A Clockwork Orange (1971)
• Andrej Tarkovskij: Solaris (1972)
• Steven Spielberg: Nærkontakt av 3. grad (1977)
• George Lucas og andre: Star Wars (1977)
• Ridley Scott: Alien (1979)
• Ridley Scott: Blade Runner (1982)
• Steven Spielberg: E.T. (1982)
• James Cameron: Terminator (1984)
• Terry Gilliam: Brazil (1985)
• James Cameron: Aliens (1986)
• Paul Verhoeven: Total Recall (1990)
• James Cameron: Terminator II - Dommens dag (1991)
• Kenneth Branagh: Mary Shelley's Frankenstein (1994)
• Terry Gilliam: Twelve Monkeys (1995)
• Andy Wachowski og Larry Wachowski: The Matrix (1999)
• Richard Kelly: Donnie Darko (2001)
• Steven Spielberg: A.I.: kunstig intelligens (2001)
• Steven Spielberg: Minority Report (2002)
• Suzanne Collins: The Hunger Games (2012)

• Liste over norske science fiction-bøker

• (en) Science fiction – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

• Science fiction-litteratur; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)
• Science fiction-film; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)