Samtaler (Konfutse)

Samtaler, Samtalene eller Lunyu (kinesisk: 论语 / 論語, pinyin: Lùnyǔ eller Lún yǔ), også kalt Konfucius' analekter ^[1] , er et kinesisk skrift fra ca. 450 f.Kr. som regnes som en av de konfucianske klassikere. Verket fremstilles som læreutsagn fra filosofen Konfutse (Konfucius, 551-479 f.Kr.), og ble antagelig sammenstilt kort tid etter hans død. Den eldste samlede utgaven er kjent i dag finnes i Samlede forklaringer til Samtaler, Lunyu jijie av He Yan (død 249).^[2]

Verket utgjør et collage av ca. 500 korte aforistiske fragmenter, og hvert enkelt utsagn står som regel uten å bli føyd inn i noen kontekst. I form og innhold kan boken minne om Platons opptegnelser om Sokrates' dialoger med sine disipler.

Teksten inneholder både korte dialoger i en form hvor eleven spør og mesteren svarer, og løsrevne aforistiske utsagn. Noen av utsagnene er karakteristikker av personer i samtida, mens andre er helt generelle.

«Einkvan sa 'Yong er medmenneskeleg, men ikkje veltalande'. Meisteren sa: 'Kva nytte er det i å vere veltalande? han som går mot andre med ei rapp tunge, vil oftast verta mislikt av andre. Eg veit ikkje om han er medmenneskeleg, men kva nytte skulle han ha av å vera veltalande?'» (Bok V, 4)

«Meisteren sa om Zichan at han hadde fire av merka på den edles veg. Han var vørdsam i si eiga framferd, han var omhugsam i tenesta av sine føresette, gjevmild i å syta for folket og rettvis i det han påla dei.» (Bok V, 15)

«Meisteren sa. 'Middelvegen som dygd er fullkomen! Men det har lenge vore lite blant folk'.» (Bok VI, 27)

Det er en vanlig antagelse at Analektene ble forfattet over en periode på 30 til 50 år. De ble påbegynt i vår- og høstannalenes tid, og ble i sin opprinnelige form fullført i de stridende staters tid.

Bortimot tretti av Konfutses disipler er navngitt i Samtaler. Noen av dem nevnes bare en gang, mens andre som Zilu og Zigong er nevnt ca. førti ganger.

Det er en rekke uklare steder i Analektene, og det er også utsagn som man i dag erkjenner at ikke kan ha stammet fra Konfutes egen munn. Slik verket er kjent i dag, synes det som om det i det vesentlige var tre originaltekster som stod til disposisjon. Den ene stammet fra den gamle staten Lu, der Konfutse ble født og der han tilbagte det meste av sitt liv. Den annen stammet fra Qi; denne teksten var mer utførlig og synes å ha oppstått senere enn den første. Den tredje teksten, gu-utgaven, regnes som den mer autentiske, og den var også den aller eldste. Denne såkalte «Gamle Lunyu» ble oppdaget ca. 150 f.Kr. i Konfucius' bolig^{[trenger referanse]}. Den var skrevet med tegn som datiden hadde vanskelig for å tolke, og derfor forble den upåaktet i lengre tid.

Den eldste referansen til verket finnes i bibliografien i historieverket Hanshu (Historien om det forrige Han-dynastiet) av Ban Gu (32-92)^[2]. Ban Gu nevner hele 12 titler i bibliografiens seksjon for Samtaler, blant dem Lu-, Qi- og Gu-utgaven. Også Mengzi (372-289 f.Kr.) og verket Zuozhuan (ca. 390 f.Kr.) siterer utsagn av Konfutse, uten at Samtaler nevnes særskilt.

Mye av det opprinnelige materiale fra de eldste utgavene er tapt, ikke minst på grunn av den omfattende bokbrenningen av konfucianske og nær alle andre skrifter som ble forordnet og gjennomført under Qing-dynastiet i 213 f.Kr.. Det som overlevde denne brannen var dokumenter som enkelte filosofer hadde holdt unna med fare for sine egne liv, dokumenter som ble oppdaget i ettertid, og nedtegnelser av gjenfortellinger eller utenatlærte segmenter av de gamle bøker.

Den eldste samlede utgaven som er kjent i dag finnes i Samlede forklaringer til Samtaler, Lunyu jijie av He Yan (død 249). Tittelen og fremstillingen ser ut til å forutsette at det fantes tidligere kommentarer og forklaringer til verket. Etter denne er det flere kommentatorer. Ma Rong (79-166) og hans elev Zheng Xuan (127-200) skrev betydelige kommentarer til Lunyu; disse er ikke kjent for ettertiden annet enn indirekte og i fragmenter. Store utdrag fra Zheng Huans verk er imidlertid funnet i Dunhuang i 1899 og i Turfan i 1970-åra.

Huang Kans (488-545) verk Lunyu yishu inneholder både teksten fra Samtaler, He Yans kommentarer til teksten og andre kommentarer. He Yan siterer fra åtte andre verk, mens Huang Kan siterer fra hele tretti tidligere kommentarer, både konfutsianere, buddhister og daoister. Flere av Huang Kans kilder var høye embetsmenn og offiserer, noe som kan sees som uttrykk for Konfutses gjennomslagskraft.^[2].

Konfutse var samfunnsaktivisten som såg det som si livsgjerning å få herskarane til å styra ved hjelp av moral heller enn valdsmakt. Han var verdikonservativ i ei tid med oppløysing av normer, og han strevde for å få folk til å halde fast ved dei gamle gode normene og ideala: [...] å vere sannmælt og ordhalden, å vere plikttru, rakrygga og ærleg

Ole Bjørn Rongen^[2]

Verket består av sitater samlet etter at Konfucius var død og av varierende alder. Det er inndelt i bøker, som i moderne boktrykk fremstår som korte kapitler i lengde:

• Bok 3-9 tilhører antagelig de eldste sjikt
• Bok 10 og første del av bok 20 har liten sammenheng med det øvrige stoffet.

1. Bok 10: en samling med utsagn om ritualer
2. Bok 16 betraktes som forfattet meget sent
3. Bok 14-18 er delvis anti-konfucianske og er blitt tilføyd i ettertid
4. Bok 19 består av utsagn fra Konfucius' disipler
5. Bok 20 inneholder tilfeldige setninger fra historieverket Shijing

Konfutse fikk en enestående innvirkning på den kinesiske kultur og historiske utvikling i over to årtusener etter sin tid. Han var imidlertid en praktiker, og formidlet sin lærdom direkte til sine disipler. Derfor er det etter all sannsynlighet intet verk som er blitt forfattet av ham (selv om tidlige konfucianere likte å forestille seg det). Analektene kommer imidlertid sannsynligvis svært tett på Mesterens egne ord. De ble skrevet og kompilert av hans disipler og etterfølgere. De fremstilles som utsagn fra de dialogene han hadde med disiplene.

Sammen med de andre tre verk i de kinesiske klassikeres fire bøker, er det særlig fire konfucianske grunnbegreper som fremstår i de aforistiske betraktninger i Analektene:

• Humanitet (仁 rén eller jén)
• Rettskaffenhet (義 yì)
• Barnlig pietet (孝 xiào)
• Riter (礼 lǐ – tradisjonelt tegn: 禮 )
• Lojalitet (忠 xīn)

Analektene inngikk sammen med de øvrige kinesiske klassikere som kjernepensum i de keiserlige embedsmannseksamener som nesten alle mandarin måtte bestå. Dette eksamenssystemet tok til allerede under Jin-dynastiet (265-420) og ble ikke avskaffet før tidlig på 1900-tallet.

Analektene er blitt oversatt til mange språk, ofte en rekke ganger. De er så fulle av konfucianske uttrykk som dessuten ofte benyttes upresist at det store antallet oversettelser kan være nyttig. Blant engelske oversettere må nevnes James Legge, Arthur Waley, Charles Muller og William Edward Soothill.

De første oversettelser til vestlige språk var imidlertid foretatt av katolske kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen. Alle oversettelsene av de kinesiske klassikere fra 1500-tallet og frem til ca. 1770-årene var fra dette hold.

De første utgavene på norsk var Sten Bugges utvalg i serien Religionens stormenn i 1942, og et utvalg via engelsk i 1949. Ole Bjørn Rongens nynorskoversettelse direkte fra kinesisk kom i 1998. Rongen har også oversatt andre kinesiske klassikere. Rongen gjør i forordet rede for sine oversettelsesvalg når det gjelder flere av nøkkelbegrepene.

• Sten Bugge. Konfusius. Gyldendal, 1942 (Religionens stormenn)
• Konfutse. Utvalg og innledning ved Alfred Doeblin ; oversatt fra engelsk av Louise Bohr Nilsen. Gyldendal, 1949. (De store filosofer)
• Konfutse. Samtalar. Frå kinesisk med innleiing og kommentarer av Ole Bjørn Rongen. Samlaget, 1998. ISBN 82-521-3026-7
  • Konfutse. Samtalar. Omsetjing, kommentarar og innleiing av Ole Bjørn Rongen ; forord av Christoph Harbsmeier. Bokklubben, 2008. (Verdens Hellige Skrifter; 52) ISBN 978-82-525-6963-6
• Christoph Harbsmeier: «Confucius Ridens. Humour in the Analects», i: Harvard Journal of Asiatic Studies 50, 1990, s. 131–161
• Wojciech Jan Simson: Die Geschichte der Aussprüche des Konfuzius (Lunyu). Bern [u.a.] : Lang, 2006 (Welten Ostasiens ; 10); ISBN 3-03910-967-7

• En engelsk oversettelse fra University of Adelaide Library
• – Kinesisk og engelsk Arkivert 22. februar 2007 hos Wayback Machine.
• Chinese Text Project: Lunyu