Salme 69

Salme 69 er en salme i Salmenes bok i Bibelen. Det regnes å være en individuell klagesalme som er blitt utvidet to eller tre ganger for å øke vektlegging av det nasjonale religiøse fellesskapet.

Vers 5. Uttrykket מַצְמִיתַי - «dem som ødelegger meg» byttes av Marttila med מעצמותי «mer en mine bein (styrke)»^[1] Dette har støtte i Peshitta, og det gjør teksten mer flytende. Men endringen er ikke nødvendig, og det er lettere å se for seg at Peshitta har forenklet en vanskelig tekst enn at en opprinnelig enklere tekst skulle ha blitt forvansket.

Vers 7. Uttrykket אֲדֹנָי «min herre» synes å være et innskudd av en ekstra gudsappellasjon som forvansker metrikken. Uten dette vil «Jahve Sebaot» (יהוה צבאות) og «Israels gud» (אלהי ישׂראל) stå bedre til hverandre.^[2]

Vers 13. Verset er komplisert fordi den andre delen mangler subjekt. Septuaginta gjør dette mer eksplisitt (καὶ εἰς ἐμὲ ἔψαλλον οἱ πίνοντες τὸν οἶνον). Det er likevel rimelig å tenke at subjektet i første delen av verset (יָשִׂיחוּ) kan fungere også for det andre, som den norske oversettelsen (NO78/85) har fått til.

Vers 20. I vers 20 vil enkelte forskere flytte «min skam og min vanære» (בשׁתי וכמתי) til vers 21b.^[3] På denne måten får teksten bedre rytme og flyt.

Vers 23. Uttrykket וְלִשְׁלֹומִים «for oppfyllelser», «for fullbyrdelser» eller «for fred (flertall)» oppfattes ofte som vanskelig å forstå. Et forslag er å endre teksten til שַׁלְמֵיהֶם «deres fullbyrdelsesoffer» eller «deres fredsoffer» som står i god sammenheng med bordoppdekningen (שֻׁלְחָנָם) tidligere i verset.^[4] Denne rettelsen virker også rimelig.

Etter en kolometrisk analyse er antallet stavelser i hver linje gjennomsnittlig ca. 12,8, men noen linjer er nede i bare 6 stavelser (vers 4-5) og andre kolon i vers 20 er på hele 22 stavelser dersom man ikke foretar tekstendringer.

Den mest vanlige oppfatning blant salmeforskere er målbåret av Leslie C. Allen, Hossfeld & Zenger, Fredrik Lindström, Marko Marttila og flere, er at Salme 69 har utviklet seg i flere stadier.^[5] Men hva som har tilhørt de ulike stadiene, og hvilke sammenhenger som finnes mellom dem er det noe uenighet i. Ifølge Leslie er vers 14c-30 en første utvidelse av teksten, og vers 31-37 en annen utvidelse. Den første utvidelsen er en bevisst videreføring av begrepsapparatet i den originale teksten. Slik tabellen til høyre viser. Følgelig skal den som har skrevet videre på teksten ha forsøkt å opprettholde vokabularet fra tidligere, selv om tendensene i Salmen er nye. Fra vers 30 av kommer en ny redaksjon som tar mindre hensyn til vokabularet i det tidligere, men som gjør teksten mer kolletivt orientert.

Zenger, Tillmann og Marttila fokuserer mer på innhold i sine studier, og kommer frem til at vers 2-5 er en egen enhet, og at vers 6-14b er et innskudd. Dette begrunner de i at vers 2-5 vektlegger fiender og fiendtlig innstilte folkeslag, noe som kommer igjen i vers 14c-19. De mener også at teksten som en individuell klage trenger et lovsangselement for å oppfylle sjangerkriteriene. Dette mener de å finne i vers 31 (Tillmann også 32-34). Vers 20-30 blir i denne inndelingen satt sammen 6-14b og regnes som innskudd. Hossfeld & Zenger mener at vers 32-37 representerer en kollektiv utvidelse - Marttila mener å finne to forskjellige utvidelser - både 32-34 og 35-37. Hvis man følger Marttilas inndeling får vi følgende bilde av den redaksjonelle utviklingen av teksten:

1. Grunnsjiktet: Vers 2-5, 14c-19, 31. Dette er en tradisjonell individuell klage med særlig vekt på fiendene som en trussel.
2. Innskuddet: Vers 6-14b, 20-30. Dette er en forlengelse av den individuelle klagen, hvor vekten ikke lenger ligger på fiender, men på spott.
3. Utvidelse 1: Vers 32-34. Dette representerer en kollektiv utvidelse som vektlegger subjektet i salmen som medlem i en forsamling.
4. Utvidelse 2: Vers 35-37. Dette er en eskatologisk utvidelse, som til forskjell fra den første utvidelsen er ahistorisk og fantastisk.

Det er usannsynlig at denne beskrivelsen er historisk korrekt, siden man ikke har noen ytre indisier for hvordan dette kan ha skjedd, men denne beskrivelsen er likevel langt mer sannsynlig enn at teksten skal ha blitt til i en enkel operasjon. Derfor er denne forklaringen vitenskapelig klart å foretrekke fremfor en tolkning som bare ser teksten som et produkt av en enkelt forfatter.

Det finnes ganske mange elementer i teksten som beskriver hovedpersonen, og som gir indisier for hvem salmen passer for. Det er åpenbart at de ulike redaktørene hadde forskjellig oppfatning av dette.^[6] Hvis man går ut fra at forfatteren av grunnsjiktet kun skrev vers 2-5, 14c-19 og 31 kan man med utgangspunkt i dette si:

1. Vedkommende er opptatt av vannmetaforikk og kaoshav (vers 2-4). Dette var standardspråk i den nære orient for å beskrive både plager og fiender, men det hadde særlig sin plass blant prestene og de lærde som hadde sitt virke rundt helligstedene. Det var neppe språket for vanlige folk, heller ikke fra de øvre klasser. Bønnen må følgelig være diktet av en profesjonell, enten til eget bruk, eller til bruk for andre.

2. Vedkommende har mange fiender. Vers 5 lyder: «Flere enn hårene på mitt hode er de som hater meg uten årsak. Mange er de som vil meg til livs, som er mine fiender uten grunn. Nå må jeg gi vederlag for det jeg ikke har røvet.» Følgelig er denne personen urettmessig beskyldt for å ha stjålet, og må betale tilbake. Følgelig synes karakteren her å være en person som er økonomisk velstående, som driver virksomhet, og som blir rammet av andre som er misunnelige. Det mest sannsynlige vil derfor være å tenke at teksten er skrevet av en prest eller levitt med tanke på en eller flere velstående klienter. Det er umulig å tidfeste denne delen, siden språket er standard hebraisk, og problematikken universell.

Etter redaktøren som har satt inn innskuddet (vers 6-14b, 20-30) har denne personen flere trekk, som ikke nødvendigvis står i motsetning til de som er skissert i grunnsjiktet:

3. Vedkommende erkjenner sine dumheter og overtredelser. Vers 6 lyder: «Gud, du kjenner min dårskap, mine synder er ikke skjult for deg.»

4. Vedkommende er omgitt av mange andre som venter på Jahve, og som har stolt på denne personen. Følgelig virker vedkommende å være en type religiøs leder. Se særlig vers 7: «La ikke dem som håper på deg, Herre, Allhærs Gud, bli skuffet over meg. La ikke dem som søker deg, bli til skamme for min skyld, Israels Gud!»

5. Vedkommende er blitt isolert, syk og til spott og skam for gudens skyld. Vers 8a lyder: «For din skyld må jeg tåle spott» og 9b: «Ja, brennende iver for ditt hus har fortært meg».

6. Vedkommende mener at dem som har står bak denne ulykkelige situasjonen bør straffes for dette. Han uttaler i vers 23-26 forbannelsesord mot dem: I vers 25 står det: «Øs din vrede ut over dem, la din brennende harme nå dem!» og i vers 28 heter det: «Legg skyld til den skylden de har, la dem ikke få del i din frelse!» og i vers 29 kulminerer dette i: «La dem strykes ut av livets bok og ikke skrives opp blant de rettferdige!»

7. Ikke bare de mange fiendene forfølger, men guden har også slått denne hovedpersonen. Vers 27 lyder: «For de forfølger den du har slått, og øker smerten hos den du har rammet.»

Man får følgelig fra innskuddet et inntrykk av at hovedpersonen i denne salmen er en religiøs leder som har opplevd store vanskeligheter, er blitt utstøtt og latterliggjort. Vedkommende koker av indignasjon og sinne over denne behandlingen, og opplever seg selv som from – samtidig som vedkommende også innrømmer at vedkommende har gjort noen feil. Trolig har religiøse leder gjennom alle tider kunnet kjenne seg igjen i denne karakteristikken, selv om man gjerne ikke har villet gå til slike ytterligheter som denne salmen angir. Karakteren i innskuddet ser vesentlig annerledes ut en karakteren i grunnsjiktet, men de to karakterene utelukker hverandre ikke nødvendigvis. Heller ikke denne kan så lett tidfestes, siden også personer som dette kan finnes i de fleste sammenhenger. Men ut fra en del språklige momenter mener man å hevde at dette må være en relativt sein tekst fra 400-300-tallet f. Kr. Gjetningen er nokså vilkårlig.^[7]

Etter redaktørene av utvidelsenes oppfatning får karakteren noen trekk til:

8. Vekommende mener at lovsang er bedre enn offer. Dette er en tydelig anti-kultisk oppfatning som reflekterer ideer blant tempelsangerne, som åpenbart ofte har vært i konflikt med offerprestene (Se Salme 48#Sangerne). Det synes som om denne levittgruppen representerer de ydmyke (ענוים) som søker gud (דרשׁי אלהים) i vers 33.

9. Vedkommende uttrykker et nasjonalistisk eskatologisk bilde om hvordan guden skal gripe inn, og bygge Judas byer, og la dem som elsker hans navn få arve landet. En ide fremmes altså om at en ny tid står fremfor subjektet, hvor de ydmyke, fromme og fangne skal få overta landets rikdommer, da formodentligvis på bekostning av dem de tenker på når de leser innskuddet (se pkt 6.) Dette minner om språk som finnes i tekster fra hellenistisk tid, som Danielsboka og 1 Henoksbok.

Følgelig får man (minst) tre nokså forskjellige bilder av karakteren i denne salmen, alt etter hvor mye av den man leser. Leser man bare grunnsjiktet får man en individuell klage, som passer til de velstående som opplever seg urettferdig behandlet. Leser man innskuddet også, ser man for seg en from leder for en gruppe troende, som opplever store vanskeligheter. Leser man hele salmen, får man med et kosmisk utblikk som omfatter en fremtidig omfordeling av landet.